Anmeldelse av «The Cosmopolitan Chicken Project»
Av Koen Vanmechelen
Kunsthall 3,14, Bergen
13. september til 8. desember 2024

Kunsthall 3,14 viser for tiden utstillingen «The Cosmopolitan Chicken Project». Dette kyllingprosjektet ble startet allerede i 1999, av den belgiske kunstneren Koen Vanmechelen. Gjennom 25 år har han krysset lokale hønseraser fra hele verden i et forsøk på å skape større genetisk mangfold i arten. Målet er visstnok en kylling med genetisk materiale fra alle verdens hønseraser. Nå er det Norge sin tur til å bidra til prosjektet, med vår eneste nasjonale hønserase, jærhøns. 

Selv om alle høns har et felles opphav, finnes det i dag mange lokale raser, avlet frem for å møte menneskelige behov. Disse rasene lever isolert fra hverandre, og er ofte utsatt for innavl og andre utfordringer knyttet til monokultur (det har vel aldri vært uproblematisk å drive industrialisert dyrehold). Derfor er ideen om å øke det genetiske mangfoldet god, endog viktig, for en mer bærekraftig art. Hvorvidt ideen egner seg som kunst, kan man likevel spørre seg. Dyr hører vel ikke hjemme på utstilling? 

Inn i hønsehuset

I utstillingens hovedrom står et stort, tredelt bur. I buret til høyre går tre høns fritt omkring: én norsk jærhane og to høner fra prosjektet. I det midterste buret er det ingen høns, men gulvet er fullstendig dekket av uthulte, hvite egg. Måten de homogene eggene ligger tett i tett gir uhyggelige assosiasjoner til overfylte hønsehus. 

Helt til venstre i rommet står buret tomt. Dit skal kyllingene som klekkes i utstillingen flyttes, når de har vokst seg litt større. Ja, prosjektet er i høyeste grad fruktbart: Bare noen få dager før jeg kom til utstillingen ble den neste generasjonen i «The Cosmopolitan Chicken Project» klekket ut i Kunsthall 3,14. Ni små kyllinger med gener fra den norske hanen. 

Enn så lenge er kyllingene separert fra de voksne, i et lite, midlertidig barnebur. Dette er plassert på et stativ slik at vi kommer tett på de små, gule fjærballene. Kyllingene holder seg gjerne skjult under et lite plasttak, men drister seg av og til ut for å vise seg frem. De vet sannelig å smelte hjerter, men det er ikke til å unngå at jeg føler meg som Gulliver i Lilliput, når jeg titter inn i buret. Det skal ikke mye lyd eller bevegelse til for å skremme dem tilbake i skjul. Jeg kvier meg for å stå for lenge, og lar dem være i fred.

Mens jeg går rundt i utstillingen er det overraskende milde sanseinntrykk som treffer meg. Det er ingen voldsom kakling eller lukt som jeg nok hadde forventet i et hønsehus. Den eneste lyden kommer fra noen vifter som gir fra seg en lav, monoton dur. Ironisk nok klarer ikke viftene helt å overdøve stillheten, men ender heller opp med å understreke den. 

Estetikk og objektivering 

Visuelt er utstillingsrommet påfallende harmonisk. Vegger og tak er lyse, store buede vinduer gir utsikt til Vågen, og det hele er krydret med klassiske søyler og ornamenter en masse. Selve hønseburene er òg plettfrie. Ingen tegn til skitt og slitasje på verken rammeverket eller underlaget fuglene går på. Takhøyden må dessuten sies å være generøs, deres begrensede flyveevner tatt i betraktning. Skal dyr først bo i bur, ser jeg ikke for meg at forholdene her står tilbake for noe. Hygienen og oppfølgingen er sannsynligvis mer enn hva de fleste høns tør å håpe på. Å gi dyrene en så åpenbart høy standard, gir uttrykk for en respekt og verdighet de alt for sjelden får. 

Likevel er det en innretning som forstyrrer det ellers vakre utstillingsrommet. Foran burene, plassert i et glassmonter, står en rugemaskin med et temmelig uhyggelig utseende. Jeg vet ikke om skylden ligger hos materialene eller utformingen, men maskinen ser ut som den er hentet rett ut fra et 1800-talls laboratorium. De harde materialene virker uforenelig med skjøre egg, hvis knuste rester ligger i bunnen av maskinen. Selv om rugemaskinen ikke oser av moderlig kjærlighet har den åpenbart gjort sin nytte. De gule fjærballene har den å takke for sitt liv.

Det vakre rommet hjelper riktignok lite mot det jeg ser på som objektivering av dyrene. Nok en gang er en bit av verden tatt ut av sin kontekst og plassert i et sterilt galleri for å nytes av besøkende. Følelsen av å trenge seg på, forstyrrer meg litt der jeg står og kikker. Jeg nekter å tro at hønsene har noen særlig interesse av det de ser fra sitt perspektiv. Jeg føler meg helt adskilt fra dem, og de forblir noe jeg ser (ned) på gjennom gitteret. Det å plassere kunst rett på bakken kan ofte gjøre den mer tilgjengelig for betrakteren, men dette forutsetter åpenbart en jevnere høyde. Foran de små fuglene føler jeg meg rett og slett enorm. Ironien slår meg: Hadde man gått lenger i å objektivere fuglene ved å løfte dem opp på en pidestall, ville kanskje avstanden minket? 

Det magiske livet

I et eget lite rom i utstillingen finner jeg en enorm oppslått bok. Den inneholder over 1000 tettskrevne sider med tilsynelatende tilfeldige tegn og bokstaver. Selv om jeg ikke forstår noe av dette, får jeg høre at den inneholder den genetiske koden til en av kyllingene fra prosjektet. Boken er blant det mest tankevekkende i utstillingen, synes jeg. Den uleselige koden fremstiller kyllingen i sin aller mest reduktive form. Selv om alle dens egenskaper der er beskrevet i detalj, står koden i sterk kontrast til dyrene jeg nettopp har sett. Det trengs åpenbart mer enn tekst for å beskrive et liv. 

Når jeg skriver om min opplevelse i utstillingen, sliter jeg også med å redusere hele opplevelsen til ord. Helt rasjonelt sett opplever jeg at det finnes problemer med utstilling av dyr, men likevel sitter jeg ikke igjen med skepsis etter besøket. Utstillingen oppleves både viktig og meningsfull, og jeg tror forklaringen ligger nettopp i bruken av levende høns. Å stille ut levende dyr er ikke noe man blindt skal godta, men nå gjør jeg altså det.

Levende høns, og klekking av nye, er magisk i seg selv, men denne utstillingen er også mye mer. Selv om det er betenkeligheter med å holde høns i bur, vokser prosjektet til Vanmechelen åpenbart ut av en kjærlighet for dyrene. Den store innsatsen han legger i å bedre artens vilkår, reflekteres i det svært velholdte rommet. I dette tilfellet opplever jeg at kyllingen blir behandlet med en velfortjent høy standard. Resultatet av alt dette er en vellykket krysning av vitenskap og kunst, som igjen kan knyttes til en av utstillingens sentrale idéer: «Fertility comes from outside».