Av og til føles det som at alt gøy koster penger. Selv om det er en sannhet med modifikasjoner, er følelsen i høyeste grad frustrerende. Man kan føle at lommeboken bestemmer både hva vi skal bruke tiden vår på, og hvilke muligheter vi får til å utvikle oss. Som student har man ikke all verdens penger å rutte med, og slik hindres man fra å velge fra øverste hylle. I noen tilfeller kan man likevel være heldig, og få favorittaktivitetene sine helt gratis, gitt at man tilhører den rette gruppen. 

Et eksempel på dette er at kunststudenter får gratis inngang på kunstmuseer. Der holder de seg oppdatert på kunstfeltet, samtidig som de kan finne både kunnskap og inspirasjon. Naturligvis, kan man tenke. Men bør det egentlig være sånn? Det er ikke vanskelig å se oppsiden for disse studentene, men samtidig må vi huske at alt har sin pris. For det første utgjør disse gratisbillettene tapte inntekter fra en gruppe som åpenbart er potensielle kunder. Billettene kunne vært gitt til andre, eller pengene til noe annet. Dette kunne kanskje også gitt kunststudentene grunn til å finne på noe annet.  

Det er ingen hemmelighet at det i Norge, også blant studenter, er mange som har til gode å se verdien i et museumsbesøk. Jurister, fysikere og siviløkonomer lærer lite om estetikk i sine studier, og er nok ikke de som fyller lokalene til Kode. Folk må få lov til å være forskjellige, men vi bør vel gjøre en innsats for å engasjere flest mulig? Særlig når vi vet at det er økonomistudentene som om noen år innehar toppjobbene i kulturbransjen. Det er ingen tvil om at dette etterhvert blir en kjøpesterk gruppe som forhåpentligvis kan være med å finansiere fremtidens kunst, særlig når støtten ser ut til å svikte fra det offentlige. Vi vil alle være tjent med at dette er «dannede», museumsvante mennesker. Gjøres det nok for å sikre dette?

NHHS sin markedsgruppe ligger ikke på latsiden når det kommer til å skaffe goder til NHH-studenter. Foruten en lang rekke rabatter, får de også flere ting gratis. Gratis abonnement på Dagens Næringsliv er et eksempel på et faglig relevant gode, mens andre tilbud åpenbart skal gi dem avkobling. På torsdager kan alle NHH-studenter få gratis headset hele natten på Vaskeriet og slå seg løs frem til klokken tre. Om ikke det er nok kan de fredag og lørdag ta turen til NATT, hvor de også får gratis inngang. Der i en prioritert kø. Igjen er det ingen tvil om at avtalene er lukrative for studentene. Likevel kan man spørre seg om terskelen blir for lav for å legge de samme planene hver helg. 

For å unngå et for stort gap mellom kunst- og økonomistudenter, er den mest naturlige løsningen å bytte om på gratistilbudene. Slipp kunststudentene ut på byen, og økonomistudentene inn på museum. Dette ville tjent begge sider. Studenter fra NHH trenger muligens en viss tilvenning før de finner seg til rette i kunstmuseer langt vekk fra Sandviken, men dette vil kunne gå seg til. Ved å fjerne hinderet en inngangsbillett utgjør, tror jeg mange kan finne ut at kunst  er noe de setter pris på. Fremtidens samlere og museumsdirektører kan få en gratis kickstart på interessen. 

Nå over til den andre siden, der et enda større kultursjokk trolig venter. Det er ikke nødvendigvis hverdagskost for kunststudenter å slå seg løs på Vaskeriet. Om det er fordi de hever seg over det, eller ikke blir invitert, behøver vi ikke gå inn på. Uansett er det liten tvil om at de føler seg mer hjemme i andre settinger. Å gi dem VIP-behandling og gratis inngang på utesteder kan gi dytten som trengs for å kaste seg ut i det. Der kan de erfare mye nytt, blant annet at det er mulig å ha det gøy uten estetiske vurderinger og at det finnes bedre drikke enn små glass med vernissasjeprosecco.

Fordelene er for meg helt åpenbare. De gamle interessene vil neppe forsvinne hos studentene om de må betale, men de får mulighet til å oppdage flere sider av seg selv. Håpet er en slags kulturell kryssutdanning, der alle oppfordres til å oppleve verden utenfor sine faste, trygge sfærer. Jo mer opptråkket stiene er, jo vanskeligere er det å søke nye. Når terskelen er så lav for å gjøre det vi allerede trekkes naturlig mot, behøver vi aldri utforske noe annet. Så får vi håpe det var billettprisene som hadde skylden.