Fluepapiret
Høstmørket brer seg over det norske land. Vi blir tappet for energi, og senga føles som et fluepapir om morgenen. Selvhjelps-influensernes avspillinger og likerklikk skyter i taket. De har jo tross alt funnet fasiten på lykke. Tja, dette mener de selv i hvert fall. For hva om den kalde dusjen klokken syv om morgenen, de tre timene med trening hver dag og det stadig økende fokuset på jeg-et, ikke er svaret? Hva i alle dager skal vi gjøre da?

Dette utmattende opplegget er ikke det første forslaget om veien til frelse som har blitt lagt frem, og det blir neppe det siste heller. Mennesket har fundert seg frem til et utall overbevisninger om hvordan man oppnår lykke, og vi jager den mesteparten av livet. Kanskje er det penger, fete biler, makt, eller hva med noe så enkelt som venner og familie? Vi må innrømme at det norske folk sitter ganske fett i det økonomisk. Likevel er vår befolkning mer preget av psykiske sykdommer enn noen gang før, så hva er egentlig problemet? Sjelden finner man svaret ved å være navlebeskuende, derfor ser Stoff til Bhutan.

Blir vi lykkelige av BIFF da?

I oktobermørket var det mange som så lyset. Nei, jeg snakker ikke om den religiøse overbevisningen, men heller lyset i Bergens kinosaler. Filmfestivalen BIFF inntok nemlig byen. 

Et av årets høydepunkter var dokumentarfilmen Agent of Happiness. Her følger vi livet og arbeidet til en såkalt lykkeinspektør i Bhutan. Ja, lykkeinspektør. Det har seg nemlig slik at Bhutan skiller seg ut fra de fleste andre land ved at de i tillegg til BNP (Bruttonasjonalprodukt), måler innbyggernes velvære gjennom GNH-indeksen (Gross National Happiness Index). Resultatet av lykkeindeksen styrer hvilken politikk landet skal føre. Det skal sies at denne indeksen ikke helt utelukker materielle goder. Det stilles tross alt spørsmål om hvor mange kuer, esler, vaskemaskiner og traktorer en person eier. Likevel er det i stor grad følelser og hvilken livssituasjon bhutanerne befinner seg i, som legges vekt på i spørreskjemaet til lykkeinspektørene.

I løpet av dokumentaren blir vi kjent med en rekke personer, men hovedpersonen er lykkeinspektøren selv, Amber Kumar Gurung. Vi følger Amber på hans reise gjennom fjellene i Bhutan. Slik får vi innsikt i både hans og folkets liv. Levekårene deres er generelt mer skrøpelige enn våre, men selv hos en med en levekår-score på 4/10 (Husk: Bhutansk målestokk), slår lykkefølelsen totalt ut på 8/10. Det som trekker lykken nedover på skalaen er faktorer som lav grad av tilhørighet og karma, samt ensomhet og bekymring. Det mellommenneskelige og det spirituelle har altså større betydning enn de materielle rammene for det Bhutanske folk. Faktisk er det sånn at 93,6 % av befolkningen i Bhutan anser seg selv som lykkelige. Om vi derimot tar en titt på vårt eget lands tall fra Statistisk sentralbyrå er det hele 24,8% som svarer at de er “lite tilfreds” med livet alt i alt. 

Om du har mer enn din nabo..

Ifølge FN-sambandet har en Bhutaner i snitt 12 036 PPP (purchasing power parities, et slags universelt mål på kjøpekraft), mens vi nordmenn lander på 114 899 PPP. Om vi da tar et kjapt overslag har en Bhutaner ett enkelt levebrød i brødboksen, mens vi nordmenn har klart å stappe ni og et halvt inn i samme boks. Dægærn, sultne typer. Likevel ser ikke dette forholdet ut til å samsvare med hvor lykkelige vi er i Norge og Bhutan. 

Vi sammenligner oss med de vi har rundt oss. Akkurat som vi vurderer oss opp mot andre med vår sosiale og kulturelle kapital, sammenligner vi kalde, harde kronasjer. Det føles kanskje ikke like fett å tjene 500 000 i året når naboen tjener 2 millioner. Velstand og livssituasjon relativt til de nærmeste rundt deg i Norge, betyr sannsynligvis mer for deg enn at vi har ni og et halvt levebrød mer enn Bhutan. Om vi opplever at vi har det bra i forhold til naboen, enten psykisk, familiært eller materielt, ja da føler vi oss kanskje ganske lykkelige og. På samme måte kan en Bhutaner, tross sin lave PPP i forhold til Norge, være like lykkelige som oss om de har gode vennskap, føler høy spirituell tilhørighet eller at de opplever at de har et godt miljø rundt seg.

Gode gamle Maslow og en sulten bekjent

Vi i Norge er altså velsignet ved at kjøpekraften vår dekker grunnleggende behov hos mesteparten av befolkningen. I forhold til Bhutan er det få av oss som bruker tid og energi på å stresse over om vi har mat neste uke. De fleste har også tak over hodet. Mange nordmenn havner derfor på toppen av gode gamle Maslows’ behovspyramide i kategorien kalt selvrealisering. Vi i Norge er derfor i særklasse når det kommer til overskuddet vi har til å fundere over livet og jeg-et vårt. 

Selvransakelse er et verktøy som kan kjevle ut selvopplevde mangler og usjarmerende trekk. Dette hjelper oss med å opprettholde våre sosiale relasjoner ved at vi blir lettere å ha med å gjøre. Likevel kommer selvransakelsen med en bitter ettersmak – det blir fort for mye av det gode: «Jeg må trene så jeg blir tynn, jeg må lese mer bøker så jeg blir kultivert, jeg må rekke å være sosial hver dag, og den sosiale kompetansen må være på topp». Hva blir det neste selvforbedrings-prosjektet? Problemene du finner ved deg selv, stiller seg gjerne i kø når du først begynner å se etter dem, og dine egne forventninger kan til slutt være det som spenner ben på deg. Sleng på toppen av det hele et digitalt liv hvor du måler deg opp mot de beste i sin klasse: skjønnhetsinfluensere, treningsfreaks, komikere og kokker. Velkommen inn, bordet er dekket, maten står framme, og de psykiske problemene sitter klare med kniv, gaffel og smekke rundt halsen.

Meningen med livet…

…er et spørsmål vi mennesker har stilt oss i alle år. Norge er helt i topp på livs- og karrierevalg. Valgmuligheter er vel og bra, men for noen blir dette en labyrint man rett og slett ikke finner veien ut av. Frykten for å velge feil kan vokse seg så stor at du avstår fra å velge noe i det hele tatt. Og selv hvis du tar et valg, kan redselen for at det var feil henge over deg lenge. Reiser vi tilbake til Bhutan et øyeblikk, er det ikke nødvendigvis slik at befolkningen har noen realistisk mulighet til å velge hva de vil gjøre med livet. Kanskje må de passe familie, overta gården eller familiebedriften. Jeg skal være forsiktig med å hevde at mangelen på valgmuligheter er en fasit for lykke, men for noen gjør dette kanskje at livet får en helt konkret mening. Slik unngår deler av Bhutan å tvile på egne livsvalg, og kanskje er man ikke alltid sin egen lykkes smed.

Å ha det helt OK er OK. Det er tross alt slik vi kommer til å ha det mesteparten av livet. Vi kommer ikke unna at hverdager er det vi har mest av, og det skal vi nok være glade for. Vi opplever våre beste øyeblikk i forhold til de dårligste, samt de som er midt på treet. Det viktige er å ikke sette seg fast i en forventning om at hver dag skal være en fest. For å lande denne lykketiraden, tenker jeg at vi kan si: Bruk mindre tid på å se etter egne mangler, reflekter heller over hva du har. I en tid hvor det materielle får mer fokus, samtidig som det er vanskeligere å oppnå, er det kanskje på tide å vende blikket sitt mot venner, familie og gode øyeblikk. Se til våre venner i Bhutan for å la deg inspirere.

Selv om BIFF er over, finner du fortsatt filmen Agent of Happiness på BIFF+.