Det er dyrtid. Det betyr at ting blir dyrere. Det er vi klar over. Samtidig er økningen i matpriser uvanlig stor. Ifølge Forbruksforskningsinstituttet Sifo har matvareprisene økt med 33 prosent de siste tre årene, noe som er over dobbelt så mye som prisen på andre varer i samme periode. Samtidig er konkurransen blant norske matvarekjeder en vits: I praksis eies alle matvarebutikker av tre konserner: Rema 1000, Coop og Norgesgruppen. Konsernene eier omtrent hele den norske matmarkedskaka. 

Konkurransetilsynet har i mange år etterforsket bruken av såkalte prisjegere blant kjedene. Konsernene har egne ansatte som fysisk går inn i andre butikker og sjekker priser på varene. I august kom dommen som slo fast at bruk av prisjegere har bidratt til å skru prisene opp på mange varer, noe som blir en form for avtalt spill konsernene seg imellom. Kjedene fikk en rekordhøy bot på til sammen 4,9 milliarder kroner. En svimlende sum, men samtidig forsvinnende liten sammenligna med Rema-sjef Odd Reitans inntekt på ti millioner i året og en formue på åtte milliarder. 

I tillegg til økte priser og manglende konkurranse, tjener kjedene på at det kuttes flere og flere stillinger idet selvbetjeningskasser gjør sitt inntog i butikkene. Det er lett å tenke at maskinene har erstatta den tidligere kassaansatte. Men er det egentlig en helt treffende beskrivelse? Når du tenker over det, hvem er det som piper inn varene? Det er jo ikke maskinen? Den er som den alltid har vært: En strekkodeleser eller en maskin som omregner vekta på det du har henta med deg til en bestemt pris. Den faktiske jobben, å gjenkjenne hvilken matvare du har i hånda, å skille mellom dyre og billige tomater, den er det jo faktisk du som forbruker som gjør. Uten lønn. Skulle det ikke da bare mangle at du også får litt frynsegoder?

Det er også lett å glemme at den jobben vi som forbrukere erstatter, er en jobb som krever opplæring. Joda, de fleste kan forskjellen på gul og rød løk. Men hva er egentlig en aromasopp? Eller et haikidogresskar? Og hva er forskjellen på cherrytomat og plommetomat? Dette er konkrete ting som ansatte i butikken får opplæring i. Den opplæringen har ikke du og jeg. Da er det kanskje heller ikke helt urimelig å slå inn det billigste når du er i tvil. Eller når du egentlig vet, men blir forbanna for at overskuddet av kjøpet går til Rema-Reitan. Da kan 200 gram kantareller fort bli til et par gule løk. Du er jo ikke soppsakkyndig heller? 

Dette er en risiko matvarekjedene er fullstendig klar over. De siste årene har det blitt solgt mer gul løk i løsvekt enn noen gang, en økning som tilfeldigvis overlapper med innføring av selvbetjeningskasser i så å si alle norske matbutikker. Pussig. Det er Rema-Reitan vel vitende om. Pengene butikkene taper på nasking er åpenbart bare dråper i havet i forhold til hvor mye de tjener på å si opp ansatte. Det naskes med andre ord ikke nok til at det merkes av matvarebaronene. Om vi alle hadde nekta å akseptere gratis arbeid og kuttede stillinger, hadde matvarekjedene kanskje også merka tapet.

I tillegg til alle faktorer som gjør akkurat selvbetjeningsautomatene til legitime og attraktive mål for nasking, er jo det mest sentrale argumentet for nasking også det mest banale: Du er fattig og Rema-Reitan er rik. Når vi bor i et land som liker å markedsføre seg som både sosialdemokratisk og rettferdig, samtidig som det tilsynelatende er helt umulig å skattlegge milliardærer på en måte de faktisk merker, er det å naske i butikken også en måte å vise en misnøye mot et system som ikke evner konstruktiv omfordeling. Den summen du nasker til deg er så forsvinnende liten i det store bildet. Om vi som forbrukere nekter å føye oss inn i et samfunn der midlene fordeles så latterlig ulikt, vil det forhåpentligvis legge et press på en bedre regulering av matvareprisene.

Men stopp en hal, tenker du kanskje. Hva med bøndene? De som faktisk produserer varene butikken selger, og som de siste årene har blitt mer og mer nedprioritert av regjeringen? Vil ikke de merke konsekvensene av at du knabber til deg agurken de gjennom hardt arbeid har dyrka fram? Greia er at bøndene kommer like dårlig ut av prisstigningen på mat som alle andre, om ikke dårligere. I august i år publiserte NRK en artikkel der Bondelaget stiller seg kritisk til den enorme prisøkningen på matvarer, som ikke reflekteres i det matvarekjedene betaler bonden. Stofekjøtt har ifølge NRK blitt 4,8 prosent dyrere det siste året, samtidig som bøndene blir betalt 5,1 prosent mindre av matbutikkene. Ifølge Bondelaget finnes det ingen sammenheng mellom prisstigningen i butikkene og lønna bøndene får. Bøndene får altså ingen del av kaka; tvert imot. De får, som alle oss andre, mindre å rutte med. Her ser vi den manglende reguleringa på sitt mest groteske: Matvarebaronene tjener mer enn noen gang, mens bøndene som produserer maten vår, såvidt klarer seg. Det er til å bli kvalm av.   

Det er med andre ord ikke bare dyrtida som er skylda i prisstiginga, men en generell mangel på konkurranse blant matvarekjedene, som gjør at prisene kan settes opp uten at vi som forbrukere kan gjøre noe med det. 

Om det er helt ålreit av en artikkel i et halvseriøst studentmagasin å oppfordre til nasking, er jeg litt usikker på. Ta derfor argumentasjonen med en klype salt (eller er det egentlig 14 haikidogresskar?). Jeg sier ikke at du bør naske. Men du kan jo tenke litt over hvor store konsekvenser det egentlig har, og om det kanskje er helt innafor i disse dyrtider. Kanskje er det til og med en protestform som faktisk vil sette de dyre matprisene, den spinnville profitten matvarebaronene sitter igjen med og nedprioriteringa av norsk jordbruk, på agendaen. Man kan jo i hvert fall håpe. Og i mellomtida unner jeg deg hver en kantarell du slår inn som gul løk. Fred, frihet og alt gratis!