Jeg flyttet til Argentina to måneder etter at Javier Milei tok over som president. Jeg visste at byen som ventet meg var et kulturmarked, der mulighetene for å konsumere kunst, dans, musikk og teater var like store som byen selv. Jeg var til en viss grad forberedt på at inflasjonens bivirkninger kom til å påvirke argentinernes mat- og kulturvaner. I møte med dette forventet jeg samtidig at kulturtilbudene ville være mer tilgjengelig for meg som turist, enn for argentinerne som måtte forholde seg til høyere priser hver eneste dag. Dette er bare en av mange ganger jeg på pinlig vis har undervurdert reisedestinasjonen min. 

Noen dager etter jeg ankom Buenos Aires ble jeg spurt om å være med på en jazzkonsert på kultursenteret den følgende søndagen. Kultursenter? Jeg skammer meg over å innrømme at alt jeg så for meg var et kommunalt samlested der noen hadde presset inn scene, blackroom og kino for den lille brøkdelen av folk som bryr seg nok til å faktisk bruke den. Jeg var med andre ord ikke særlig fristet, og ble faktisk bare enda mer skeptisk da jeg hørte at konserten var gratis.

Hvorfor i all verden skulle en gratiskonsert gjøre meg skeptisk? Kanskje fordi jeg tenker at økonomisk innsats gir høyere verdi? Min tillærte oppfatning om at verdien av et gode er målt etter prislappen, har blitt utfordret mange ganger før. Men den søndagen da jeg skulle på jazz ble ordet «verdi» totalrenovert. 

Det som møtte oss på kultursenteret var en gladstemt folkemengde av alle slag, som koste seg med god musikk. Det var begrenset med stoler, og på dem fikk bare de eldre, gravide og ammende (!!!) sitte. Vi enten sto eller satt på gulvet. Barna som løp rundt oss var storøyde. Det vi hadde til felles var at vi kunne drømme oss vekk fra søndagen og tre inn i melodiens kammer. Forholdet jeg opprinnelig hadde til kulturell transaksjon ble umiddelbart snudd på hodet. 

Noen i dette landet har altså forstått at kulturtilbud aldri burde føre til et spørsmål om klasse. 

Man skulle ikke tro at universiteter, som ikke engang har råd til dopapir på fakultetene, kan ta med alle studentene sine på nasjonalmuseet og tangokurs. Ei heller at noen som så vidt får pengene til å strekke til, kan dra på kino etter en lang dag. Men det var altså sånn i Argentina – et land som regelmessig går gjennom økonomiske kriser og perioder med dysfunksjonell politikk. Det handler jo om at det er noen som virkelig vil at kulturen skal være tilgjengelig. Ideen om et kulturtilbud som ikke måler størrelsen på noens lommebok i inngangsdøren, gir kunst en helt annen betydning og verdi. Det har en samlende effekt og dermed forblir det kanskje en ren sanseopplevelse for publikum? Min opplevelse var i hvert fall at det finkulturelle begrepet nærmest var visket ut.

Jeg mener ikke at Argentina bare er en dans på roser. Kanskje mer på brostein, spesielt nå som mange av gratistilbudene blir kuttet av Mileis store motorsag. Han mener at gratis er for dyrt, og har derfor samlet kultur, helse og utdanningsdepartementet i ett departement. Det er tydelig at det finnes noen som ikke bryr seg om at kulturen skal være tilgjengelig. Det jeg prøver å belyse er hvor mye dette kuttet egentlig vil koste ham. Utenfor Gaumont-kinoen i Buenos Aires (?) protesterer masser av folk, omringet av politi og tåregass, for å stanse nedstengingen av kinoen med fire kroners inngang. Argentinske musikere spiller heller i en park enn å avlyse konserter for folket. At kulturen skal være tilgjengelig (eller gratis), har dype røtter i Argentina. Selv under militærdiktaturet på 80- tallet var teateret aktivt og levende, selv om det var forbudt. Skuespillere og forfattere lette stadig etter steder å drive med ulovlig teater, og scenen ble brukt som en måte å finne smutthull i muren av sensur. Jeg tror ikke jeg er den eneste som synes dette er et utrolig vakkert bilde på hvor stor verdi kulturen faktisk har for et folk.

Det får meg til å lure på hvorfor vi ikke har et likere forhold til felles kulturliv i Norge, når vi også har så mange pionerer å se opp til. Hvorfor er det slik at vi vokser opp med å lære om Collett, Grieg, Munch og Ibsen på skolen, for så å møte seige inngangspriser på Nasjonalmuseet og Kode? Prisen på billetter til bakerste rad på Den Nasjonale Scene er tilsvarende fire middager på Studentsenteret. Mister vi fellesskapet som norsk scenekunst kunne ha gitt oss når vi må velge mellom en månedsbillett for kollektivtransport eller inngangsbillett til Hedda Gabler.

Klart vi har gatemusikanter på Torgallmenningen, men når har jeg egentlig stoppet opp for å høre på hva det er de spiller? Hvorfor er en trubadur i syden så mye mer stemningsfull og levende? Jeg har aldri sett noen filme Karl Johans eget storband til en instagramhistorie. Jeg begynner å tro at vi ikke klarer å ta kunsten i vårt eget land seriøst, hvis vi ikke har kjøpt en stivpriset inngangsbillett til et sted der de serverer sørlandschips for 69 kr grammet og har kledd på oss våre fineste antrekk i anledningen.  For hva er det egentlig som koster mest? Arrangementet selv eller hvordan det påvirker vår felles forståelse av kultur? Om  vi endret valutaen på kulturens marked, ville muligens en kulturell utflukt handle om noe annet. Da kunne man slippe å måle opplevelsens verdi med den økonomiske kostnaden.

Mer enn mye annet er kultur en viktig stimuli for gledesrus og kreative impulser. Det er åpenbart at nordmenn søker etter denne stimulien når man observerer folkerike kvelder som Kulturnatt i Bergen. Folket tar de tilbudene de kan få, og mye kunne vært annerledes om de fikk dem tilbudt mer enn en gang i året. Det å gi barn og unge sanseinntrykk og inspirasjon er vitalt for å holde et samfunn levende og rettferdig, men det funker ikke om inntrykkene serveres med en regning som ikke alle har råd til.