Album: Pushwagnergruppen av Pushwagnergruppen (2024)
Javel, dersom dette skal være et ekte tidsvitne som skal se og høres om mitt her og nå, så vil jeg gjerne rope at dette er greia. Gruppa, bestående av Surrealismus, Da Gama og Tam-Tam, debuterte nå i tidlige oktoberdager med et selvtitulert album, som de selv vil plassere i kategorien dadapønk. Her får du da mangel på både rasjonalitet og logikk, iblandet masse ramp. Kanskje du rakk å se dem på Viccen under VillVillVest? Det gjorde jeg, og i et hett mørkt lokale omkranset av bråkemusikk ble jeg nærmest nyreligiøs. Vokalisten Surrealismus fortalte i kjølvannet av konserten, at de gir faen i noe form for noe rød tråd, og at poenget er å gi faen i all mening. Jeg spurte så bassisten om hva som sto bak bandnavnvalget, og han ga et dårlig svar. Slik bassister ofte gjør, og det er jo ingen bassister som starter band. De er ofte en sånn type fyr du finner på gata. Bla, bla, bla, blodig bra lydbilde iallfall! Ta meg på ordet. Dette er en underskriftskampanje.
Film: Heldiggrisen Babe i byen (1998)
Dette er en svinbra film! Her må du omfavne kaoset du får servert i denne surrealistiske oppfølgeren til barnekomedien Heldiggrisen Babe. I eneren traff vi bare en sauegjetende gris, men i oppfølgeren endret Mad Max-regissøren George Miller helt retning. Protagonisten Babe skal nå dra til byen – og ingenting er hellig. I et urbankritisk nihilistisk sammensurium av feberdrøm og eventyr introduseres både prostituerte pudler og fremmedgjorte mafiasjimpanser. Her, i et bisart og polarisert metropolis, blir Babe til en slags messiasskikkelse. Den avdøde og ikoniske filmkritikeren Gene Siskel kåret denne til «årets beste film» i 1998, der listen bestod av filmer som The Truman Show, Life is Beautiful, Shakespeare in Love og Saving Private Ryan – det skal sies at han døde av hjernesvulst året etter. Filmen var en kommersiell flopp da den kom ut, men har siden blitt omvurdert og kan nå stå som en grisegod, ekspresjonistisk kultklassiker. Jeg ble vegetarianer for denne grisen. Konklusjonen er som følgende: fem av fem på Letterboxd fra meg.
Oransje
Søtpotet, gresskar, Ed Sheeran og generelt folk uten sjel. Det er en South Park referanse om du tok den. Obs obs. veldig viktig at du skriver oransje slik det skal skrives. Her i gården støtter vi ikke amerikansk språkimperalisme. Ja, oransje er kanskje litt stygt, men vi er inne i en styggkul tid, så det er på tide å grave fram fillene om du har dem. Slik kan du både gå i ett med de siste appelsinfargede bladene som strever for å holde seg oppe, og samtidig projisere energi, optimisme, munterhet og livsglede. Blir ikke du også glad av å se oransje ting? La folk se deg. Det er også en handlingsoppfordrende farge – så nå er det på tide å handle! Det er for øvrig ikke gratis, men da passer det bra at det snart er svart uke (black week). Til sist vil jeg si at oransjevin smaker akevitt (men kanskje det er din ting) så det anbefaler jeg ikke. PS: Refleksvester er oransje, sikkert og kult: det er en variasjon av noe jeg hørte Erlend Mørch si engang.
Pappaegg
Nå vet jo de fleste at å kun fortære egg kan dekke nesten hele mineral- og vitaminbehovet, så det er jo et kjempeargument i seg selv – du mangler da bare et glass appelsinjus. Likevel vil jeg her presisere hvilket ritual egget er og kan være. Konseptet pappaegg stammer ikke fra min egen pappa, men har blitt introdusert til meg via noen med en annen pappa. Gjør følgende: Kok et egg i syv minutter før du heller av og kjører på med kaldt vann for umiddelbar avkjøling, men ikke for mye fordi du behøver litt temperatur for neste steg. Etter å ha plassert egget ditt i et tilfredsstillende eggeglass (eller et multifunksjonelt sjotglass), åpner du opp det smilende egget. Her er det viktig å smile tilbake. Tilsett litt smør og salt lagvis mens du spiser. Nam nam eller hva. Etter egget er tømt er det essensielt å snu det opp ned før du serverer det til din nærmeste nabo. Dette er et rituale som gleder alle parter, og det er en sosial kontrakt at du entusiastisk spiller med.
Se opp!
Nei, ikke filmen, men mer: «God morgen Vietnam», våkn opp og se opp! Ja, her blir det litt sånn ta-på-gress stemning, men titt opp på hus og liv du har spasert forbi før. Oi, der var det en karnapp, eller et annet smukt arkitektonisk grep. Oi, der var himmelen gul. Oi, der sitter det et gresskar på inngangen til HF-bygget. Eller oi, der har alle bladene falt fra treet, noe som røper forlatte fuglereder i høye grener. Det kan gjøre en litt melankolsk, men i bunn og grunn vil jeg anbefale å ta seg tid til å være observatør av andres livstegn. Ikke på en selvutslettende måte, men på en sånn Jesus-elsker-alle-barna måte. Se opp og stå opp! Velg den røde pillen – slik amerikanerne burde ha gjort. Eller kanskje å ta-på-gress ikke er nok: kanskje vi trenger at det skjer dumme ting med onde menn i maktposisjoner.