Ekkofestivalen er en elektronisk og eksperimentell musikkfestival, som avholdes årlig i Bergen. Med blant annet småsekkepipe, autoharpe og diverse elektroniske innretninger utspilte den 21. Ekkofestivalen seg fra fredag 1. november til søndag 3. november. Festivalen kunne by på en rekke varierte konsertsteder, som Bergen domkirke, Slettebakken kirke og Østre. 

Inn i varmen

Stoff starter festivalopplevelsen på fredag med konsert i Bergen domkirke. Fra en kald høstkveld i Bergen kommer vi inn i det vakre kirkerommet. Kirken er sparsommelig belyst. Stemningsfullt. En scene som så vidt er høyere enn gulvet står fremfor kirkebenkene. Jeg slår meg ned. Begeistret oppdager jeg oppvarming under kirkebenkene, og jeg overhører at benkkameratene bak meg deler begeistringen min. De oppvarmede benkene beskrives, nokså treffende, synes jeg, som «peak Norway». 

Petra Hermanova, en berlinbasert musiker og visuell kunstner, inntar scenen utstyrt med autoharpe, et strengeinstrument med akkordknapper som demper de strengene som ikke inngår i akkorden man spiller. Konserten begynner, men allerede etter første låt forlater Hermanova scenen. Ledsaget av orgelmusikk går hun ned midtgangen, ut i våpenhuset, før hun viser seg igjen, denne gangen oppe på galleriet. Siden benkene nå er rettet mot en tom scene, snur jeg og flere blant publikum oss, for å følge konserten videre. Etter hvert tolker jeg situasjonen som en invitasjon til å betrakte musikken, snarere enn musikerne. Jeg takker ja til invitasjonen, retter meg fremover mot den forlatte scenen og forsvinner inn i musikken. Lydbildet har få, men solide elementer, med Hermonova på vokal og autoharpe, og Denny Wilke på orgel. Det er åpent og kjølig, men med emosjonell dybde. 

Under den siste delen av konserten forlater Hermanova galleriet og returnerer til scenen, hvor Jon Erik Boska setter seg bak trommesettet. I det store kirkerommet får trommene en tilsvarende stor lyd, og med intens trommespilling får konserten en forrykende avslutning.

Neste konsert i domkirken spiller den skotske komponisten Bríghde Chaimbeul på småsekkepipe. Om det er mer idiosynkratisk å spille autoharpe eller småsekkepipe, klarer jeg ikke å avgjøre. Men jeg kan innrømme: Jeg blir ikke umiddelbart frelst av det merkverdige instrumentet idet hun begynner å spille. Det blir likevel gradvis mer oppslukende når Chaimbeul danner et forlokkende lydbilde med småsekkepipen og noe elektronikk. Det har en vennlighet og varme over seg – og noe nostalgisk. Innimellom fornemmer jeg noe gressklipperaktig ved lydbildet, men fremfor alt er det fint å sitte på de oppvarmede benkene og lytte.

Fredagskvelden min fortsetter med et sceneskifte til Østre. Bergen domkirke er jo bare én av scenene under festivalen. Ekkofestivalen har et såkalt satellittprogram. Det betyr at de har ulike musikk- og kunstopplevelser ved ulike lokasjoner. Det forklarte kommunikasjonsansvarlig og produsent for Ekkofestivalen, Olav Eggestøl, meg da vi møttes på Østre noen dager før festivalen. Han fortalte også at de slik forsøker å reflektere rundt hvilke rammer en lokasjon setter for opplevelsene.

Bergen domkirke og Østre kunne virkelig ikke gitt mer forskjellige rammer for en konsert. Førstnevnte er estetisk og romslig, sistnevnte er en sort boks, i hvert fall i andre etasje, der konsertene avholdes. Den sorte boksen fungerer som et nøytralt rom som kan fylles med lyd og lys. Den britiske rapperen Iceboy Violet & den spanske produsenten Nueen fyller rommet med rapp over ambientpreget produksjon. 

Nueen er alene på scenen. Iceboy Violet rapper blant publikum, og gjennomfører hele konserten blant oss. Dette skaper nærhet. Særlig er det virkningsfylt med Iceboy Violets emosjonelle innlevelse, og det ærlige og sårbare innholdet i teksten. Først og fremst kretser tekstene rundt kjærlighet – på godt og vondt.

Lø(stre)rdag

Dagen etter er jeg tilbake på Østre igjen. I baren utstyrer jeg meg selv med en pils. På scenen gjør britiske Actress, eller Darius Cunningham som han egentlig heter, seg klar. Med støyende, tettpakket ambient åpner han konserten. Lyttemusikk, med andre ord. Følgelig står publikum rett opp og ned. Gradvis introduseres perkusjon i lydbildet. Etter hvert inngår også en basstromme, og publikum begynner å bevege på seg, eller danse, som noen kaller det. Smakfullt settes bunnsolide housetrommer mot melankolske akkorder. Under konserten trekker Cunningham lydbildet i ulike retninger, og avslutter med et sindig og flytende parti.

«Welcome to Autism: The Musical», proklamerer Aya fra scenen tidlig under den påfølgende konserten. Britiske Aya er både komponist og låtskriver. Med datamaskin, annen elektronikk og mikrofon spiller hun eksentrisk, elektronisk musikk. Moderne lyddesign preger lydlandskapet. Av og til forvrenger hun og manipulerer sin egen vokal. Gjennom konserten beveger hun seg inn og ut av ulike subsjangre innen elektronisk musikk. Fellesnevneren er at det gjøres på en maksimalistisk måte.

Denne kvelden på Østre opptrer også den norske produsenten og DJ-en Bjørn Torske under navnet Ismistik. Torske har lenge vært en sentral skikkelse i det norske elektronikamiljøet. Sammen med Ole Mjøs startet han Ismistik-prosjektet tidlig på 90-tallet. Torske har ikke med seg Ismistik-kompanjongen på scenen, men datamaskin, mikser og keyboard er på plass. Melodiene og akkordene har en elektronisk, retro klangfarge. De veksler mellom å være luftige, futuristiske og drivende. Trommene er karakterisert av klassisk trommemaskinlyd. Samlet blir det en stilig helhet. 

Så var vi ved veis ende denne lørdagen. Etter tre klubbkonserter på én kveld, er det betimelig for denne seriøse musikkjournalisten å finne veien hjem.

Kirkesøndag

Vanligvis tilbringer jeg ikke søndager i kirken, men som de sier: Ingen regel uten unntak. Denne søndagen er jeg tilbake i kirken for å overvære Ekkofestivalens avslutningskonserter. Denne gangen er det Slettebakken kirke. Et voldsomt bygg som, med rette, kan sammenliknes med et romskip – spesielt siden fasaden belyses av lasere i kveld. Kunstner Birk Nygaard står for belysningen av bygget med lysverket «Lineæ lucis ad astra». Ikke bare gir kirkens form et slående ytre, den skaper også et spennende indre. 

Inne i kirken spiller Astrid Sonne, en dansk komponist og instrumentalist, det første av de to avsluttende innslagene. Med seg på scenen har hun Magdalena McLean og Emma Barnaby som spiller strykeinstrumenter. Under konserten blir strykeinstrumenter og vokal satt opp mot synthesizere og programmerte, manipulerte trommer. Det akustiske og digitale skaper et utrolig tøft lydbilde, som jeg assosierer med trip hop. Spesielt gjør trommene meg oppmerksom på hvilken god klang det er i Slettebakken kirke. Til tider består lydbildet utelukkende av skjønn musikk fra strykeinstrumentene. Sonne veksler mellom å spille og synge, og gjør begge med eleganse.

Den siste konserten spilles av Rival Consoles, eller Ryan Lee West, som den britiske elektronikaartisten egentlig heter. Han bruker diverse elektronikk, deriblant en datamaskin, til å produsere et svevende synthesizer-landskap, med stor innlevelse og tidvis antydning til headbanging. Lydlandskapet endrer seg og antar nye former gjennom konserten. Lydene veksler mellom forgrunn og bakgrunn. Snart er en stakkato melodi fremtredende, snart utstrakte akkorder. Under deler av konserten rommer også lydbildet fengende trommer. Noen passasjer er bekvemme, andre dramatiske, og enkelte episke.

Episk er også lysshowet. Med røykmaskin, strobelys og lasere skapes scener som ville glidd sømløst inn i en Star Wars-film. I den særegne kirken virker lyd og lys i skjønn forening.

Gjennomgående har jeg opplevd at konsertene ved Ekkofestivalen har blitt satt til rom som beriker opplevelsen. Det er også tilfellet her i Slettebakken kirke med Astrid Sonne og Rival Consoles. Samtidig slår det meg at denne kirken kunne ha gitt en ekstra dimensjon til enhver konsert.

«I’ve never played in a place so unique like this… », meddeler Rival Consoles i en pause før siste låt. Det er ikke rart, for kirken er særdeles kul.