Sløseriombudsmannen har de siste årene fått mye oppmerksomhet i mediene. Det hele startet med en facebookside med samme navn, som nå har 119 000 følgere. Formålet med siden er å «granske hvordan byråkrater og politikere sløser bort dine skattepenger», gjennom blant annet å legge ut klipp av diverse scenekunst finansiert av kunstnerstipend. Dette har utløst en stor debatt innen kulturfeltet.

Mannen bak denne kontroversielle facebooksiden er finansmannen Are Søberg. Han var ikke klar over hvor stor rolle «Sløseriombudsmannen» skulle få i offentligheten. I 2017 ble han kontaktet av scenekunstneren Morten Traavik som ønsket å sette opp et scenespill om debatten rundt Sløseriombudsmannen, kalt Sløserikommisjonen. Søberg var på denne tiden anonym. 

­­­­­­ – Morten ønsket at jeg skulle bruke anonymiteten som et kunstnerisk virkemiddel, blant annet i Sløserikommisjonen. Det var en spennende tid, forteller Søberg.

Trakassering, trusler og truet ytringsfrihet

Samtidig som de satte opp Sløserikommisjonen var det mye blest rundt scenekunst i mediene. Kunstnere som var blitt kritisert på facebooksiden følte seg trakassert og latterliggjort. I en reportasje på Kveldsnytt fortalte Kristine Øren, leder av Forbundet for norske dansekunstnere, at flere dansekunstnere hadde mottatt drapstrusler. På grunn av dette opplevde de at ytringsfriheten deres var truet.

Påstandene om slike trusler forsvant for noen år siden. Ifølge Søberg stemmer det at ubehagelige ting har blitt skrevet i kommentarfeltet, men trusler klarte hverken han selv eller Traavik å finne konkrete eksempler på. I 2021 ble derimot en scenekunstner anmeldt av konfliktrådet for å ha sendt inn en forfalsket trussel til seg selv.

– Etter dette er det egentlig ingen som har sagt noe om dette med trusler.

Mens Sløserikommisjonen ble satt opp, ble identiteten til Søberg avslørt. Han forteller at han nå er glad for at han kan stille opp på alt han blir invitert til, og synes ikke at det er skummelt å ha et kjent fjes i offentligheten. Likevel var det en brå overgang.

– Det var en litt stressende periode. Kulturrådet arrangerte blant annet et heldagsseminar for å snakke om hvor slemme jeg og Morten var. Det var en surrealistisk opplevelse.

Påstandene om trusler påvirket arbeidet med å sette opp Sløserikommisjonen. Flere kunstnere truet blant annet med å boikotte BIT Teatergarasjen, som sto for produksjonen av forestillingen. Søberg sier at dette er en tilbakemelding på at de som ikke har kunstfaglig utdannelse helst ikke skal si noe særlig om kunst. 

– Likevel elsker jo kunstnerne å si mye om stipender og offentlig økonomistyring selv om de ikke har noen økonomiutdannelse. At det jobbes så aktivt for å prøve å forhindre at en forestilling settes opp, er et problem for ytringsfriheten. 

Kritikken har endret seg

Søberg har ikke bare opplevd motstand. Da Forfatterforeningen (DnF) skrev under på et opprop mot Søbergs deltakelse i Ytringsfrihetskommisjonen, ble det problemer innad i foreningen. Flere forfattere, deriblant Roy Jacobsen, meldte seg da ut av DnF.

– Mange av forfatterne var veldig misfornøyde med at lederen av DnF hadde skrevet under på noe sånt, på deres vegne, og det førte til en kjempeprotest internt. Til slutt endte det med at de strøk signaturen.

Nå opplever Søberg stort sett gode tilbakemeldinger. Kritikken har også endret seg. Argumentene hans blir møtt på en annen måte enn tidligere. 

–  Vi kan ha siviliserte samtaler. Kulturlivet har derimot vært et eget univers hvor det ikke har gått an å snakke sammen, og det har ført til en fastlåst situasjon.

God og dårlig kunst

Søberg mener at den statlige kontrollen av kunst handler om mer enn pengebruken.

– Det handler om at staten fremmer noe usunt. Når pengene kommer fra staten, jobber kunstneren for staten. I stedet for å skape noe for publikum, skaper kunstnere det som politikere og byråkratene liker. 

Men hva om staten bare ga folk den kunsten de faktisk ville ha? Dette blir et paradoks, forklarer han. For hvis staten bare lager kunst som folk liker, så trenger man jo egentlig ikke statens finansiering. Da kunne jo folk bare kjøpt denne kunsten selv.

– Altså lager man en annen type kunst, som mer eller mindre bevisst går etter det folk ikke liker. Dette er ganske fascinerende; du tar penger ut av lommene på folk, for så å gi dem kunst som de ikke liker.

– Hva er det som kjennetegner god kunst eller kunst som folk liker, da?

– Jeg tror ikke folk er så dumme og enkle som noen kulturfolk legger opp til. Folk liker komplisert og avansert kunst. Men jeg mener også dette er opp til hver enkelt. For min del handler det mye om hvordan man blir rørt av det.

Men hvordan kan man egentlig finne ut av hvilke kunstverk som har utslagskraft og verdi for folk flest? Søberg mener dette blant annet kan gjøres gjennom å se på billettinntektene. 

– I filmverdenen må man faktisk ha billettinntekter for å få statsstøtte. Om du får en film på kino og den selger en del billetter, frigjør dette en del statsstøtte, som igjen forsterker billettinntektene. Da hadde man hvert fall hatt et insentiv til å lage noe folk liker.

Trenger kunsten egentlig staten?

Søberg tror at det er delvis mulig å finansiere blant annet teater gjennom billettinntekter. Han trekker fram Nationaltheateret, som hadde sin gullalder før staten grep inn. 

– Om hele kulturbyråkratiet ikke hadde vært der, ville nok også en del rikinger benyttet muligheten og tenkt at dette var en måte å skape noe. Dette var jo litt slik det var tidligere.

– Hvordan ville ditt ideelle kulturbudsjett sett ut?

– Jeg kunne gjerne sagt null, jeg. Men om man skal ha et kulturbudsjett, er det viktig å ta vare på de gamle tingene som vi er enige om at er viktig for vår kultur. I tillegg kunne man hatt en stipendordning som er mer innrettet etter hva folk setter pris på.