Med utstrakte tomler og store smil sto vi en tirsdag ettermiddag i veikanten, i håp om gratis transport. Det er tidlig i november. Vi er midt i eksamensperioden, pennalene er tomme og vi trenger nye blyanter. Med ti lange dager til neste studielån, et sterkt behov for en tur til IKEA og en gratisbuss som ikke går lenger, var den kjente haike-posituren et rimeligere alternativ enn 4-bussen til 28 (snart 42) kroner.
Hva er vel en haike-avvisning mot en betalingsterminal-avvisning?
Praiapiraia
Vi er klare over at haiking har vært på vei ut en stund, så for å øke sjansen for gratis skyss stiller vi oss ved en veiutvidelse i Skuteviken, for å støte på bilister som kjører i retning Åsane. Vi blir ignorert av noen, åpenbart avvist av andre, og de som har erfaring med fenomenet, signaliserer at de ikke har plass i bilen eller skal i andre retninger. Vi innser fort at dette egentlig er en veldig behagelig form for kommunikasjon å sende signaler gjennom en frontrute. En tommel opp fra fortauet er nok til at en sjåfør vet hva som blir bedt av dem, og et lite vink uten stopp er tilstrekkelig for å si nei. Det er minimal konfrontasjon.
Etter å ha praia inn tre busser og en taxi (kanskje litt dårlig plassering å stå rett før busslomma), ser vi det vi har venta på: En svart bil som blinker inn til sida. Hurra! Vi åpner døra og blir møtt av en blid fyr bak rattet. «Skal du i retning IKEA?» spør vi. Sjåføren skal på familiebesøk i Knarvik, men har ingenting imot å kjøre oss helt til døra.
Haiking viser seg å være en effektiv samtalestarter, og praten flyr av sted. Sjåføren forteller oss at dette er første gang han har plukket opp haikere, men at han har haiket én gang selv i Norge. For seks år siden, rett etter han kom til Norge fra hjemlandet Eritrea, da han hadde mistet en buss og ikke hadde strøm på mobilen. «Er det større haikekultur i Eritrea?» spør vi, og han sier at ja, der er det veldig vanlig.
Hvorfor slutta vi å haike?
Men hvor ble det av haikinga? Da vår foreldregenerasjon vokste opp var haiking relativt vanlig, særlig hvis du bodde litt utenfor byen. Hva skjedde? Kanskje kan en del av svaret ligge i frykten som vokste fram etter en rekke drapssaker i bygdenorge på 70- og 80-tallet. Særlig Ørsta-saken i 74 og Lesja-saken i 87. I begge tilfeller ble en ung jente bortført og drept etter å ha haiket langs veikanten. Dystert bakteppe for en sak om IKEA-handel, men kanskje markerer disse brutale drapene starten på slutten for haiking i Norge? Kanskje ble våre foreldre advart mot å haike av sine engstelige foreldre, for så å overføre denne frykten til oss?
Uansett årsak er resultatet åpenbart: Det haikes omtrent ingenting her til lands. Frykten fra bekymrede foreldre er selvfølgelig helt naturlig. Samtidig er haiking et genialt konsept. Og de fleste sjåfører i Norge er tross alt veldig greie. Tenk hvor mange bilister som kjører rundt på veiene mutters aleine, som fint kunne plukka opp et par til?
Kanskje ligger en del av svaret i den norske kulturen. Vi er fryktelig glad i å bidra på dugnad, og den norske dugnadsånden maler et bilde av oss som så joviale, at det er til å bli rørt av. Samtidig er jo den viktigste faktoren i denne dugnadsånden nettopp at det er organisert dugnad. Det er null problem å møte opp og være behjelpelig så lenge det finnes en etablert arena for det – behjelpelighet til avtalt tid og sted. I tillegg til trygge rammer får du også bonusen av at folk får med seg hvor godhjerta og uselvisk du har vært. Med en gang spørsmålet om å bidra blir kastet mot deg, som når noen flekker opp tommelen ved veikanten og spør om skyss, da blir det verre.
Når det er sagt, er det noe behagelig i den gjensidige avgjørelsen som ligger i både haikinga og det å stoppe for en haiker, som burde passe godt for enhver keitete og inneslutta nordmann.
Buss er nørd
Reisen til IKEA gikk altså pent og pyntelig for seg, og selv om det absolutt ikke er nødvendig å gå i detalj om hvordan vi mistet det helt inne i butikken, er det verdt å nevne turen tilbake til sentrum. For å komme oss hjem, slitne og med veskene fulle av blyanter og målebånd, må vi krysse tre motorveier og fire underganger for å få karra oss til bussholdeplassen, for så å sitte på med tidenes melkerute tilbake inn til sentrum. Sammenlignet med den behagelige bilturen noen timer tidligere, er dette reine ekspedisjonen. Mens vi sitter og overbeviser oss selv og hverandre om at samtlige IKEA-innkjøp var helt nødvendige (også kjøttbollene vi måtte ha), vandrer tankene tilbake til det behagelige baksetetet og den hyggelige bilpraten vi hadde i stad. Plutselig fremstår det helt tullete å ikke bare haike overalt, alltid.
Vi mener ikke å oppfordre til å bytte ut all fornuft med en tommel opp. Vår gode opplevelse på vei til IKEA, fikk vi tross alt i dagslys og med venner på slep. Det er få som tør å tulle med to Stoff-journalister og en fotograf. Kanskje man burde etablere noen haikvettregler om man skal benytte seg av muligheten. Husk å planlegge turen og meld i fra hvor du skal. Vit alltid hvor du er. Reis med andre. Ta trygge veivalg, det er ingen skam å snu, og kanskje aller viktigst, husk å si takk for turen. Med disse forhåndsreglene er du forberedt på en rikere reiseopplevelse. Nå som skyss skal skru opp prisene igjen til 42 kroner, er det kanskje på tide å skru opp tomlene?