ULD: Fra en annen virkelighet

Hvordan beskriver man det inderlige, og likevel røffe? ULD, som debuterte med EP-en Fra en annen virkelighet i oktober, beskriver ikke like mye som de uttrykker disse vanskelig definerte følelsene. På lydsporene høres Lucia Utnems nøkterne pianospill, Dagny Braanen Lindgrens vakre trekkspill, og Une Onarheims sterke vokal. Inspirert av vise, jazz, indie, folk og tradisjonsmusikk gjør det vanskelig å plassere ULD i en bestemt sjanger. Det er likevel ikke sjangeren som er definerende for musikken, men formidlingen av det dypt menneskelige – det feilbarlige og kraftfulle – gjennom tekst og toner. Sterkest er sangene der ULD har satt musikk til Hofmos og Fosses dikt; det er her, mellom den tidløse sorgen og det evige håpet, de treffer en nerve man ikke kan unnvære å berøres av.

Dina Ögon: Orion

Jeg oppdaget Orion på Bergensbanen tilbake til Bergen i august, og en bedre inngang til semesteret tror jeg ikke jeg kunne hatt. Dette er sånn musikk som følger en overalt – på bussen, på (et kanskje litt rolig) vors og på skogstur. Dina Ögon er seg selv like, med den samme groovy-pop-jazzete stilen som man kjenner fra tidligere album. Likevel blir det aldri kjedelig på nyutgivelsen. Det svinger godt på «Det Läcker» mens pianospillet på «Jag vill ha allt» passer helt nydelig til Anna Ahnlunds vakre vokal. Rett og slett et ordentlig deilig album. Nest siste låt heter til og med «Mellan de sju fjällen». Det kunne jo ikke passet bedre å høre på for en bergensstudent.

Charli xcx: Brat

Sommeren 2024 var Brat-sommeren, og det takket være Charlie XCX. Dette er hennes største album noensinne. Charlie, som alltid har hatt en litt egen pop-lyd, sier med dette hadet til «for kul for skul»-personaen hun har hatt siden 2014. Dette albumet er det mest «Charlie» av det vi tidligere har hørt fra henne, selv om noen av oss fortsatt får opp I Love It – Icona pop, Charlie xcx på Spotify wrapped. Brat har mye å by på. Hun kjører på med arrogante tekster om fest, dop, og sex, i låter som «360» og «Club Classics». Samtidig får vi også mer personlige og introspektive tekster gjennom sangene «So I» og «I think about it all the time». 

Dette albumet er jævlig brat!

Pom Poko: Champion

Det siste året har Pom Poko brukt mykje tid på å turnere Europa, og kanskje særleg i det norsk-julegran-elskande landet Storbritannia. Bandet har blitt skilsmissebarnet til Noreg og Storbritannia, og vi synest dei har brukt litt vel mykje tid i lag med pappa i det siste… Heldigvis var dei innom Hulen i november og serverte oss delar av det nye albumet, Champion, som til gjengjeld høyrest ut som gode, gamle (nye) Pom Poko. Uforutsigbare rytmar, forvrengte gitarlydar og Ragnhild sin stødige vokal som bind saman den deilige støyen. Som skilsmissebarn gjer dei opp for seg med låta My Family, ein kraftkar av ei låt som får mamma og pappa til å danse saman.  

Witch Club Satan: Witch Club Satan

Når du trosser pissregn som angriper deg fra alle vinkler kan svartmetall-albumet Witch Club Satan være den aggressive bakgrunnsmusikken til din lave banning og standhaftige marsj. Witch Club Satan er et feministisk svartmetall-band, og blir omtalt som et av verdens raskest voksende band i denne sjangeren. De er kjennetegnet ved at de spiller nesten helt nakne, skriver om overgrep, porno, krig og hyller kvinnekroppen i tekstene sine. Innimellom i albumet kommer det også roligere sanger, som «Mother Sea», da blir gitaren byttet ut med piano og heksehylene med det som kan likne et englekor. 

Slomosa: Tundra Rock

Ok, Slomosa slår på stortromma med sitt nyeste album, men jeg tror de må ha mange stortrommer, fordi de slutter. ikke. å. levere. I Tundra Rock møter vi et mørkere og mer melankolsk lydbilde enn debutplata. Det røsker tak i ditt legeme, og det er vanskelig å ikke hengi seg til riffene. Litt som i tundraen. Et landskap så kaldt at intet kan vokse, noe tilsvarende en ørken. Og det er i Bergen du finner ørkenråkk av beste sort. Her får du et fuzzy lydbilde, tenk sand i ørekanalene. Du sitter igjen med både nakkesleng og en munnfull av sand fordi du måpte av den rå kraften vist av bassist Marie Moe. De tunge riffene kan nærmest erstatte din egen hjerterytme, og mitt hjerte banker hardt for Slomosa. 

Frøkedal: STAY

I juni slapp Frøkedal sitt fjerde, med folkemusikkinspirerte album. Her har hun også med seg bandet Familien. Her er det store kontraster: «Springdans frå Tøyen» høres ut som den er dratt rett ut fra den svarteste folkemusikk-bygd. Også har du for eksempel tittelsporet STAY, som bruker samme fengende vokallinjer og vakre riff som vi kjenner igjen fra hennes tidligere album. Dette er musikk du burde høre på når det regner ute en søndag kveld, du er bakfull og sliten og er trist, men ikke så trist. Skjønner du følelsen? For melodiene til Frøkedal er så vakre, de gir deg samme følelse som når du har støle skuldre og får massasje av noen du er glad i. 

No. 4.: Indre Liv

Indre liv er lekent, det er gøy, og det er fint.Som vanlig er No. 4 sine låter  like tårefremkallende som fnisefremkallende. Ikke bare sier No. 4 det du ville si, men de sier også det du burde ha sagt. Her er det lov til å føle på stort og smått. Noen av sporene er kanskje litt rare til No. 4 å være, men de beholder sine prektige titler, og det kan man sette pris på.  Linjene er så real (eller klisje som noen ville sagt) at jeg kan vedde på at du kunne sendt alle titlene samlet i en setning til noen du er glad i og det ville gitt mening. Så lytt.

Adrianne Lenker: Bright Future

Dette er ny folk på sitt fineste. De fleste kjenner Adrianne Lenker som vokalist i indie-folk-bandet Big Thief, men å avskrive hennes potensial som soloartist må ingen gjøre. Bright Future er Lenkers sjette soloalbum, og igjen er det de poetiske sangtekstene som løfter musikken hennes fra vakker til uvirkelig. Med linjer som «You have my heart // give it back» på sangen «Evol», skriver Lenker seg inn blant de store folk-artistene som sømløst lar tekst og toner løfte hverandre. «Evol» er forøvrig «love» skrevet baklengs. Kjærlighet, og kjærlighetens uransakelighet er et gjennomgående tema i albumet, uten at tekstene av den grunn blir uoriginale. Hør på «Vampire Empire» når du er irritert, «Evol» når du er trist, og «Cell Phone Says» når du lengter.

Kendrick Lamar: GNX

GNX av alles favoritt Kendrick Lamar har klart å få over 300 millioner streams og mest sannsynlig klart å klatre opp noens spotify wrapped på den knappe tiden overraskelsesalbumet har vært ute. Hip-Hop plata er smykket med veldig mange gjestemusikere, blant annet SZA. Godt samarbeid verdsetter jeg. Kendrick har valgt å utelate alles favoritt-distrack om Drake fra plata. Litt minus der, men jeg vet at jeg kommer til å sette pris på å ha denne plata i sekken på vei inn i eksamenslokalet. Jeg spurte Jodel om hva vi syns, svarene var «hvorfor ikke ha dine egne meninger» og «MUSTAAAAAAARD». Dermed oppfordrer jeg til å danne en egen mening, glem sennepen.