10 studiepoeng. Ti dager. 

Jeg har siden starten av studietiden slått et slag for skippertakene. De skikkelig gode skippertakene, med døgning, stress, uendelige mengder kaffe, depresjon, smågodt og tårer. Det er slik hvert eneste semester i min bachelorgrad har endt. Så har det jammen meg gått bra til slutt, hver gang. Ferien smakte alltid litt ekstra godt da jeg hadde gitt absolutt alt (fordi jeg ikke hadde noe valg) den siste måneden av semesteret. 

Men hvor reelle var skippertakene mine? Det har som regel vært manko på notater og lite oppmøte i forelesninger. De fleste sidene av pensum var ulest. Men hodet hadde likevel vært påskrudd siden semesterstart. Hjernen visste at det var studier som gjaldt, til tross for late morgener og sene kvelder. Eksamensperioden kom. Kanskje jeg hadde plukket opp litt mer enn jeg først skjønte? Har jeg vært en falsk skippertakstudent? 

Trekkfrist, hva er det?

Denne gangen var det derimot annerledes. Semesteret, som startet med emner i filosofi og middels motivasjon, endret seg i september. Jeg fikk nemlig jobb. Hundre prosent vikariat. Det betyr, relativt selvforklarende, at jeg jobber hver dag. Poststudiene ble med andre ord raskt byttet ut. Siden har antall timer brukt på studier vært lik null. Jeg levde et lykkelig liv uten arbeidskrav og forelesninger. Frem til første uka i november. Da kom jeg nemlig på at det er noe som heter trekkfrist. Den er avgjørende, dersom du av ulike grunner ikke vil ta eksamen likevel, noe som i aller høyeste grad gjaldt meg. Og som navnet tilsier er det en frist. Frister har en tendens til å gå ut. Dette kom jeg altså på 8. november. Og du kan jo gjette hvordan det gikk: Fristen var 7. november. (Jeg vet ikke hvor den dårlige karmaen kom fra, men jeg ber om unnskyldning for hva nå enn jeg har gjort. Det må ha vært jævlig). 

For ordens skyld: Et par ting å oppklare først. Jeg må understreke at dette var et fritt emne. Altså ingen karakter jeg kommer til å ha bruk for. For det andre vil jeg si at jeg synes foreleseren var veldig flink og faget interessant. En slags «det er ikke deg, det er meg»-situasjon. Så har jeg det på det rene.

Kan det gå?

Da jeg skjønte at jeg ikke fikk trukket meg, bestemte jeg meg for å likevel ta eksamen. Mest fordi: Hvorfor ikke? Det kan jo gå. Jeg kunne naturligvis også bare droppet hele eksamen, men en kombinasjon av flink pike-faktor og en uavklart situasjon med Lånekassen, gjorde at jeg bestemte meg for å gi det et forsøk. Den som gir seg er en dritt, ikke sant? 

Så gikk det noen dager til hvor jeg ikke orket å lese, før jeg endelig fikk mobilisert nok viljestyrke til å sette meg ned, et par dager før eksamen.

12. november

Okei, dette kan gå. Det er tross alt ikke SÅ mye pensum, og ChatGPT er min nye bestevenn. I tillegg føles det litt bra å være en del av «åå faen eksamen suger så jævlig ass»-gjengen på Høyden. Eksamensperioden er mye forskjellig, men den er først og fremst vibes. 

13. november

Motivasjonen er allerede dalende. Håpet jeg hadde i går er forsvunnet, og jeg stiller meg uforstående til hvorfor jeg trodde dette kom til å gå. For hver modul jeg skummer meg gjennom, jo flere moduler innser jeg at jeg har igjen. 

15-17. november

Endelig helg! NOT. Jeg jobber én helg før jul, som del av turnusen, og det er selvfølgelig denne. Mitt veldig halvhjerta forsøk på å lese fredag kveld, ble raskt byttet ut med film med roomie (tross alt helg). Og lørdag er lørdag. Søndag kveld er det bare å finne frem bøkene igjen, med visshet om at tiden faktisk begynner å renne ut. Motivasjonen har aldri vært så lav, og tanken på å skulle jobbe tre dager til, før eksamen kommer, er drepende. 

Selv om eksamen på dette tidspunktet fortsatt er en stund til, sluttet jeg omtrent her å dokumentere prosessen. Mest fordi jeg bare ga opp og sluttet å lese. Tre dager igjen til eksamen, jobb og første soldag (siden for alltid) på nettopp eksamensdagen. Motivasjonen for å fullføre var ikke-eksisterende. 

Går det? 

Store Norske Leksikon definerer «skippertak» som: «en sterk og kortvarig kraftanstrengelse, et krafttak». Kraftfull er ikke akkurat det jeg ville beskrevet meg selv som da jeg gikk inn i eksamenslokalet. Oppmøtet til pensjonistgjengen som har meldt seg som eksamensvakter er som vanlig upåklagelig. Plutselig er klokka blitt 09.00 sharp, og ikke engang pensjonist-Gunnar kan hjelpe meg lenger. 

Irriterende nok er eksamensoppgavene veldig greie. Jeg skjønner fort at dersom du faktisk har gjort det du skal, i det minste dukket opp i en forelesning eller to, eller kanskje lest mer enn ett kapittel, så er dette veldig overkommelige oppgaver. Det er ingen feller eller oppgaver basert på den ène pensumartikkelen på gammelgresk. Problemet er naturligvis at jeg hverken har dukket opp i forelesning eller lest. Pensumboka tok jeg med hjem i høstferien, og den står fortsatt trygt plassert i bokhylla på barndomsrommet. Her gjelder det å hente fram alle floskelbegrepene i boka, og kanskje svare på noen av spørsmålene i samme slengen.

Eksamen varer i fire timer, men etter en liten time føler jeg meg egentlig ferdig. Ute er det strålende sol og jeg har lagt turplaner. Hvorfor sitte inne når alt håp er ute, tenker jeg. Så jeg hanker inn en pensjonist som må notere ned innleveringen. Han spør meg tre ganger om jeg er helt sikker på at jeg vil levere så tidlig. Det er jeg. 

Gikk det?

For å svare cirka like kort som eksamensbesvarelsen min: Nei. Besto jeg? Ja. Men lærte jeg noe? På ingen måte. 

Skjebnen ville ha det til at bestefar hadde bursdag samme dag som jeg hadde hatt eksamen. På vei hjem fra løvens hule, ringte jeg og gratulerte, og fortalte samtidig om eksamenen min som ikke gikk så bra. Jaja, svarte bestefar, og fortsatte: Jula kommer uansett, og den blir nok veldig fin.

Som om jeg skulle sagt det selv, bestefar.