I en scene fra Verdens Verste Menneske snakker hovedpersonens ekskjæreste nostalgisk om hvordan han vokste opp med kulturobjekter som var fysiske. Han ble interessert i dem fordi han kunne omgi seg med dem. Dette gjorde det mulig å samle på sanseopplevelsene, enten det var bøker eller album. Når han selv snart skal dø av kreft, er det ikke bare minnene om filmene og albumene han sitter igjen med. Han kan også forestille seg den fysiske butikken hvor filmene ble kjøpt og hvordan det var å oppholde seg der. Mot slutten av livet innser han at den materielle kulturen, litt som han selv, er i ferd med å dø ut.

Etter å ha tilbrakt en lørdagskveld på Bergen Flipperspillklubb, kan Stoff berolige alle som måtte ha lignende opplevelser av moderniteten: det finnes dem som jobber hardt for å holde den materielle kulturen i live. Når man står i kjelleren i Strandgaten 201, kjennes det litt ut som å ha ramlet ned i en tapt barndom. Det blinker og lyser og piper over alt. Stimulien kommer fra rad på rad med arkadespill, hvor presise treff fra små kuler i metall får maskinene til å lyse opp som et barn på julaften.

–   De som ikke liker flipperspill er de som ikke har prøvd.

Vi møter Kjell Erik i inngangspartiet til klubben, hvor han er travelt opptatt med å loggføre poengene fra kveldens spill. Folk kommer med ark og fører scoren sin opp på en pc-skjerm hvor et rankingssystem holder orden på hvem som har flippet best. Kjell Erik har kontroll. Han eier klubben, og er like lidenskapelig som han er skallet når han gestikulerer for å forklare oss spillet:

– Hvis du tenker sånn: fullstendig kaos, tilfeldigheter, full kontroll. Flipperspill for nybegynnere ligger her borte (mot tilfeldighetene). Og for den som er dritgod, så ligger de her borte (mot full kontroll). Så må du bare bli bedre i flipper, og komme så nært kontroll som mulig.

Og det er ikke bare enkelt. En flipperkule veier 80 gram og beveger seg 100 kilometer i timen bak glasset, forklarer Kjell Erik. Å få kontroll krever trening:

– Det tar ti sekunder å lære seg, og et liv å mestre.

Men skal vi tro Kjell Erik, er det ikke bare kontroll over flipperkula man trener gjennom dette spillet. Han mener også at studenter kan få adrenalinet de trenger for å bli bedre til å studere:

– Det er øye-hånd-kordinasjon. Det holder deg ung, du blir rask, du blir effektiv, du blir fokusert. Her burde det vært fullt av studenter.

I en tid hvor nesten all stimuli kommer fra en skjerm, er det en befriende kontrast å kunne fengsles av noe mer manuelt. Kanskje har hjernen godt av en mer «analog» form for input? 

– Jeg leier ut flipperspill til firmaer og sånn. En av dem sa at produksjonen deres faktisk har gått opp etter at de begynte å ta i bruk disse spillene på jobb. Dette er IT-folk som sitter og stirrer på skjermer for å løse problemer. Når de reiser seg opp og spiller flipper, viser det seg at de har løst problemene når de setter seg ned igjen.

Kjell Erik har ikke tid til å sitte i ro og svare på spørsmål fra pretensiøse journalister med interesse for det gjennomdigitale samfunnets forhold til materiell kultur. I kveld skal det være turnering, og det er et utall maskiner som skal skrus på. For hånd. Vi får vær så god og hjelpe ham. Etter litt (for mye) tid, finner vi frem til knappene under bordene og får skrudd spillene på. 

Et spørsmål som melder seg, er hvordan Kjell Erik, som til daglig er basstrombonist i Bergen Filharmoniske, endte opp som eier og leder av en arkadeklubb i en kjeller på Nordnes?

– Jeg har alltid vært teknisk interessert, så forsvant spillmaskinene på 90-tallet. Da  tenkte jeg at dersom jeg skal ha tilgang på et spill, må jeg kjøpe det sjøl.  

Siden har det blitt nesten 300. I 2016 åpnet han klubben, og den har etter hvert rukket å bli ett av de 26 beste stedene på planeten for å spille flipper, ifølge ham selv. Det høres smått utrolig ut, men senere snakker vi faktisk med en franskmann som har tatt turen fra Toulouse for å være med på kveldens turnering. Det er tydelig at klubben er kjent langt utenfor byens grenser. Antakelig mer enn i byen selv.

Kjell Erik er en kjenning i miljøet, og deltar selv i turneringer, både lokalt og internasjonalt:

– Vi var på to internasjonale turneringer i høst. Den ene gikk kjempedårlig. Men jeg ble faktisk nummer sju i den andre internasjonale turneringen. Jeg slo verdenstieren i kvartfinalen.

Det blir etter hvert tydelig at den tekniske dimensjonen av flipperspillene er vel så viktige som selve spillet. Mange av dem som går her, har som Kjell Erik en interesse for mekanikk. Spillene er samleobjekter man kjøper inn, restaurerer og forbedrer. Vi kommer i prat med Sølve, som begynte å bruke klubben under pandemien.

– Halvparten av interessen for meg er mekanikken og det elektriske, sier Sølve.

Han viser oss en flippermaskin han fikser på. Spillet åpnes som panseret på en bil, og under avsløres en verden av ledninger, chiper og andre tekniske ord vi ikke har kompetanse til å gjengi her.

– Det jeg har tenkt å gjøre med dette, er at jeg skal bytte ut CPU-en med en Arduino. Og så skal jeg bytte ut lydkortet med en sånn WAV-trigger. Eller en Akai MPC-1. Der må jeg se litt på hva jeg gjør. Og det er jo det som er gøy, spesielt med disse maskinene fra 70- og 80-tallet. De er såpass enkle at du kan gjøre sånne ting. 

Det fremstår litt som råning, bare med arkadespill. Her handler det ikke bare om å kjøre fortest og vinne løp, men også om å pimpe dem opp og få dem til å fungere best mulig. Etter hvert som teknologien kommer lengre, kan man også gjøre nye ting med spillene, slik at de flyter bedre og blir mer behagelige å spille på. Sølve er tydelig på at det handler om å lære seg en ferdighet:

– Hvis du ser på disse kategoriene i amatørkulturrådet for frivillige organisasjoner, så har du på den ene siden de som bare holder på med ting for det sosiale. Så har du den kategorien som handler om å lære seg en ferdighet eller en kunst. Vi er definitivt der. Dette er et ferdighetsspill.

Sølve legger til at det også er sosialt å bruke klubben, men at de ikke er en utelukkende sosial klubb. 

Selv om det sosiale ikke alltid er hovedfokuset, er det likevel en felleskapelig atmosfære i Bergen Flipperspillklubb. Folk spiller hver for seg, eller på samme maskin etter tur. Det er fint å se at de spiller i samme rom, i kontrast til for eksempel digitale spill på nettet. Her sammenligner man resultater, klapper hverandre på ryggen og gir hverandre oppmuntrende ord.

Kanskje er det noe av dette man mister når den digitale kulturen tar over for den fysiske. Disse fysiske rommene og tingene som muliggjør å bare være sammen og gjøre noe – selv om man ikke nødvendigvis sosialiserer hele tiden. Tingene muliggjør en mer genuin tilstedeværelse i eget og andres liv, på en annen måte enn det digitale. Flipperspill til folket!

Avslutningsvis må vi også informere om at Stoffs utsendte debuterte med en solid 6.plass i kveldens turnering. Pling, plong!