Ved første lytt kan det virke som det er snakk om to band i helt ulike hjørner av det norske musikklandskapet: Ævestadens stillferdige, svevende folkemusikk og Kanaans eksperimentelle rock, er kanskje ikke det mest intuitive samarbeidet? Likevel får vi raskt vite at det er et nærere slektskap mellom de to bandene enn først antatt.

– Vi har jo vært fan av Ævestaden veldig lenge, sier Ingvald Vassbø, som spiller trommer i Kanaan.

– Ditto, skyter Eir Vatn Strøm fra Ævestaden inn.

– Basert på likheter og ulikheter ved musikken vår, har vi tenkt at det hadde vært kult å lage noe sammen. Så det er noe vi snakket om en stund, forteller Vassbø.

– Det er jo en annen grunn også, kommer det fra Kenneth Lien i Ævestaden.

– Jeg og Eir er søsken. Så det var en veldig kort vei, innrømmer Ask Vatn Strøm, gitarist i Kanaan.

Bassist i Kanaan, Eskild Myrvoll, legger til at det var veldig lett å oppnå kontakt.

– Det er så digg når man slipper å gå via manager, sier han lattermildt.

Folkrock?

Eir Vatn Strøm presiserer at alle medlemmene kjente hverandre fra før, da de studerte på Norges musikkhøgskole. I tillegg til bekjentskapene fra NMH, er det flere likhetstrekk, også musikalsk. Der Ævestaden opererer i et folkemusikklandskap, er Kanaan inspirert av svensk rock og syrerock fra 70-tallet. Til tross for tilsynelatende sprikende sjangerbakgrunn, har de to inspirasjonskildene flere fellestrekk.

– Svensk syrerock trakk inn masse folkemusikk, og det skjedde veldig mye kult i de krysningspunktene der. Vi ville også gjerne alliere oss med noen og jobbe mer med folkemusikken. Det var ikke helt fremmed, forteller Myrvoll.

Også i Ævestaden har de følt en dragning mot andre sjangre.

– Jeg er jo metall- og rockeentusiast, og har alltid hatt lyst til å lage noe folkrock, sier Lien. 

– Dere vil betegne det som en folkrock-plate?

– Nei, det er jo et vanskelig begrep. Det har jo visse konnotasjoner, sier Vassbø.

– Men hvis jeg skal forenkle det for noen, så sier jeg at det er folkrock, sier Levina Storåkern i Ævestaden.

Vassbø skyter inn at mye av utviklingen har foregått veldig naturlig. 

– Et fellestrekk er at vi bruker repetisjon som et musikalsk element. Og dronete harmonier, der vi spiller på én akkord veldig lenge. Uten å høres pretensiøs ut, så er det et slags transeelement ved begge bandenes musikalske greier.

– Poenget var kanskje å prøve å lage en dronete, psykedelisk plate, fremfor å lage en folkrock-plate, sier Lien.

Utenfor komfortsonen

Sjangerlikheter til tross, det finnes likevel praktiske utfordringer som følger med å være to veldig ulike liveband.

– Vi i Ævestaden har jo gått utenfor komfortsonen. Vi er ikke vant til å stå og spille, vi sitter alltid og spiller. Mens dere har soloer, må jo vi stå og digge til dere, sier Storåkern.

– Også må vi forholde oss til jævlig høyt volum på de tre der, sier Eir Vatn Strøm og peker bort på medlemmene i Kanaan.

– Og omvendt, kontrer Vassbø, vi som er vant til å spille veldig høyt, må prøve å dempe oss litt for å ikke overdøve de mer skjøre akustiske instrumentene. 

Utfordringen med å tilpasse seg hverandres volum og spillestil, er noe som først har blitt aktuell når de to bandene spiller konserter sammen. 

– Vi spilte inn plata i to ulike rom. Da kunne vi spille så høyt vi ville, og så kunne de spille så lavt de ville, sier Ask Vatn Strøm.

Begge bandene forteller at en spennende ting med å spille konserter sammen er å få mulighet til å trekke et annet publikum enn de gjør til vanlig.

– Vi har ganske mange yngre folk på konsertene nå, sier Ask Vatn Strøm fra Kanaan.

– Også er det litt bedre kjønnsbalanse i publikum enn det det har pleid å være. Kanaan har et litt gubbete publikum noen ganger, legger Myrvoll til.

– Men jævlig hyggelige gubber, da, sier Eir Vatn Strøm.

Også Ævestaden merker en forskjell i hvem som dukker opp på konsert.

– Det er gøy å spille for et mer rølpete publikum, sier Storåkern.

– Ey, ikke snakk ned vårt publikum, da, ler Ask Vatn Strøm.

Lokalromantikk

Folkemusikken er på fremmarsj i Norge, med en rekke band og artister som moderniserer og tilgjengeliggjør sjangeren for et ungt publikum. Det kan nesten virke som det tradisjonelle norske blir mer og mer ettertraktet, samtidig som et utrygt verdensbilde gjør seg gjeldende. 

– Folkemusikken blir jo ofte sett på som et uttrykk for det nasjonalromantiske. Hvor nasjonalromantisk kan man være før det begynner å bli rart?

– Der er jeg uenig, sier Lien, jeg føler ikke at folkemusikk har noe med nasjonalromantikk å gjøre. Kanskje hvis du kun kjenner folkemusikk gjennom TV2-reklamer?

Lien forklarer at bildet av folkemusikken som nasjonalromantisk, ikke er gjeldende for de fleste i miljøet. 

– Det går tilbake til nasjonsbygningstida, liksom, hvor man reiste rundt i de norske bygdene og skrev notehefter som man arrangerte for salongpiano. Så kalte man det for Norske Fjeldmelodier.

Lien mener dette ikke er et gjeldende bilde for den egentlige folkemusikken.

– Folkemusikken er jo en lokal ting. Det handler først og fremst om utøver; hvem slåtten er etter og hvor denne utøveren kommer fra. Så det er ingenting nasjonalt i det.

– Lokalromantisk? skyter Ask Vatn Strøm inn.

– Det er ingen i miljøet som tenker på Norge. Alle tenker på om det kommer fra Seljord, eller om det kommer fra Bø. Hvis du er nørd, da, sånn som oss.

Om folkemusikk og eksperimentering

Når folkemusikken blir mer og mer populær, er det også stadig flere uttrykk for den, med sjangerblanding og eksperimentering i alle retninger. Ævestaden er tydelige på at alt skal være lov innenfor sjangeren.

– Det er kanskje ikke alt vi synes blir like bra, men vi tenker at alt er lov. Vi er takknemlige for alle som har pløyd veien før oss, sier Storåkern.

– De har tatt støyten, sier Lien om eksperimenteringenen med folkemusikksjangeren på 70-tallet.

Storåkern forteller at de får tilbakemeldinger på at de tilgjengeliggjør sjangeren. 

– Vi har fått meldinger fra folk om at de har oppdaget folkemusikk som sjanger gjennom å finne oss på strømmetjenester, som ikke har hørt noe folkemusikk fra før. Det er jo gøy at vi kan få folk til å oppdage mer tradisjonell musikk.

– Dere er kanskje et gateway drug? skyter Vassbø inn.

Norsk holololo-musikk

Det er nå rundt tre og et halvt år siden de to bandene først begynte å snakke om prosjektet som skulle bli til Langt, langt vekk. 

– Det har vært noe vi har ruget på ganske lenge. Jeg synes det har vært veldig hyggelig å se at plata landa så bra. Og at det føles som at det er en plate som har resonnert hos mange, sier Myrvoll.

– Det var jo litt spennende. Vi følte at vi hadde laget en veldig bra plate. Men det er jo alltid litt sånn i det blå, hvordan den kommer til å lande.

Etter at Norgesturneen avsluttes denne helga, legger de to bandene ut på en Europa-turné, der de blant annet skal innom Tyskland og Nederland, i tillegg til konserter i Sverige og Danmark.

– Jeg er litt spent på hvordan vårt kjernepublikum kommer til å ta imot den nye sounden, sier Vassbø.

– Det er en tradisjon i Norge å blande norsk folkemusikk og rock, men sånn er det jo ikke i Tyskland, sier Ask Vatn Strøm.

Ifølge medlemmene i Kanaan har det vært vanskeligere å selge inn dette prosjektet for et europeisk publikum.

– Han som booka denne turneen, en italiener bosatt i Berlin, måtte overbevises ganske mange ganger. Han skjønte jo ikke hva de greiene her er i det hele tatt, sier Ask Vatn Strøm.

– Han sa «I don’t know what the Germans will think of the Norwegian holololo-music.» Men vi svarte at de kommer til å elske holololo-musikken. Og nå har han booka en veldig bra turné. Vi gleder oss, sier Vassbø.

Én ting er sikkert: Landmark digga det.