(1951-2024)

Til minne om råkken.

Hev alle glass! Vi har mistet en stor bidragsyter til musikkhistorien, elsket av mange angstfulle ungdommer og skalla fedre. Jeg føler meg aldri så kul i skinnjakke som når jeg hører på deg. Takk for at du redder meg hver gang jeg er med i musikkviss, og at jeg kan nevne tre sanger når jeg går med dine t-skjorter. Du ble revet fra oss så altfor fort. Du ble brutalt myrdet av en kjerring med mye kajal i dokø på Hulen. Hun erklærte din død da hun satt øyene i meg og sa: «ikke for å være frekk (sukk, nå kommer det noe frekt), men din generasjon har bare rævva musikk». Snufs, og jeg som bare ville se Valentourettes i fred. Nå er du altså død, men når skjedde det? Ifølge SNL fantes du aldri her i Norge, og nevnes bare kort etter en hyllest til Wenche Myhre. Du startet opprinnelig som et kodeord i svart musikk for å få pels på knaggen (les: puling), men ingen får pult her lengre uansett. Hva er vitsen? Opp igjennom har flere erklært din død, men lite skjønte jeg at du som alltid har bråket, nå har sovnet stille inn. Tidligere mordforsøk som kommersialisering, synth, disco og at The Rolling Stones flyttet til Sveits som skatteflyktninger, tok likevel ikke knekken på deg. Fast i fisken og i ditt mål. Jokke døde og Elvis dro i militæret. Du sto stadig støtt. Det krevde altså en kvinne med jernhånd. Nei, ikke Margareth Thatcher, men fitta på dass. 

Takk for alt du var for oss. Du ga oss så mye, og vi vil alltid gjøre opprør for deg.

– Stoffen med ljåen