Regnet pisker mot vinduet. Himmelen blir klarere når det regner. En lysning der borte, over havet. En måke flyr under skyene. De er lette og trekker seg rolig fra hverandre. Himmelen bærer en mystisk klarhet; som om den kjenner til en fortid, men ikke vil avsløre den. Den slipper lyset ned på bølgene som skummer rundt et skjær. Havet får samme skjær som et satengskjørt. Som en kvinne, dansende i den riktige rytmen.
*
Det er noe stabilt og trygt over landskapet. Stedet tilhører en fortid. I landskapet ligger noe som ikke er mitt. En hemmelighet om hva som har vært og hva som skal bli. Skyene henger som skum. Strendene er bleke. Havet ligger der, stort og vakkert. En skygge beveger seg langs horisonten. Jeg ser mot holmene. De har flyttet seg nærmere hverandre.
*
Jeg finner mange gamle plater. Sinatra, Elvis, Piaf. Bobby Vinton. Bobby har mange kjedelige melodier, men her og der kommer det en liten perle, og disse perlene trer jeg på meg som et kjede jeg har savnet. Bobby minner meg på ting jeg har savnet, ting som kanskje ikke har skjedd, som jeg kjenner, eller skulle ønske at jeg kjente. Ting jeg føler at jeg har krav på, men som jeg aldri selv har fått røre. En berøring som ikke er der. Ikke ennå. Men i perlene ligger en omsorg, og jeg bærer smykket hele tiden.
*
Vi går ved siden av fjellene. De likner store, snille dyr og speiler seg i vannet sammen med himmelen. Jeg snur meg og spør ham: Har du en himmel i deg?
*
Noe rører ved nostalgien på en måte jeg ikke har tillatt. Vi går nedover mot havet og setter oss på svaberget. Han har tatt med seg fiskestang og steller seg langt nede. Jeg ber ham komme, spør om vi ikke bare kan slappe av sammen, om jeg ikke bare kan få et mykt bryst å hvile på, for jeg føler meg plutselig ikke i form lenger, brystet mitt verker og jeg trenger en som kan stelle med meg. Han sier han bare skal fiske litt først. Mens han fisker ligger jeg på berget og hører på sanger av Bobby Vinton, og mens jeg ser opp på himmelen kjenner jeg et plutselig raseri; jeg blir sint på både himmelen og havet, og alt som er så evig og vakkert, for det skal ikke være mulig å være ulykkelig på et svaberg.
*
Hodet mitt har ikke råtnet siden jeg var fire. Ved bomullen; det eneste stedet jeg får på meg maske. Spøkelseshender tar av ansiktet mitt, jeg skriker, ber dem slippe, men ingen kan høre og gjenferdet løper over hustakene med ansiktet under armen.
*
Byen er en tyv. Den har sin egen vilje. Natten er slu når den tenner på seg selv, smykker seg til og lokker med smykkene. Lys fra høyhus, som rommer altfor mange mennesker samtidig. Lys fra en by som ikke har lagt seg, men som insisterer på å være våken og romme hjemløse mennesker fordi den er ensom selv.
*
Jeg hadde en drøm en gang, om at barnet var et ønske, og ønsket ble til en gave, og gaven ble til en drøm.
*
Jeg våger meg inn på et ukjent sted igjen. Først med tærne, så med foten, så med hele benet. Men ikke med hele meg. Rommet er hvitt, med lyseblå gardiner langs veggene. Jeg er redd for hva som kan finnes der inne, redd for hva som gjemmer seg bak gardinene. Hvilke løgner som ligger i flisene. Jeg er redd for at Byen er en tyv, her også.
*
Lille Lungegårdsvann blunker til meg. Det er lysene fra Byen som glimter. Svanene dukker hodene under seg selv. Hvite, vuggende hjerter i vannet. Jeg gråter fremmede tårer, fordi du er snill mot meg.
*
Jeg går gjennom Byen, men jeg har ikke våknet helt ennå. Søvnen ligger i meg fremdeles; den gjør meg øm og fremmed for meg selv. Jeg er søvndysset og myk som et barn. Byen oser av jazz; en varm klang gjennom gatene. Snart blir den kald, men foreløpig er det kun lys over teateret og klangen er fortsatt lunken. Føttene mine er som tangenter mot bakken.
Han var så varm da vi sovnet. Vi hadde snakket om fremtiden og lå med hodene samlet. Jeg husker ikke hva vi drømte.
*
Når «Mor» ble for mye å bære, kunne hun skrelle av seg drakten. Nei, nå er jeg ikke mammaen din, sa hun, nå tilhører jeg Byen. Hun tok på seg kåpen. Gatelysene danset rundt henne. Hun lo og danset sammen med dem. Satengkjolen danset som havet.
*
Vi vil bo i en hage på et glemt sted, hvor himmelen er så lav at man kan strekke seg opp og smake på den. Jeg synger i paviljongen og danser langs oleanderbuskene og tar hånden hans med meg for å vise ham himmelen. Vi elsker under himmelen, og fordi himmelen speiler seg i sjøen, elsker vi i sjøen mens vi hører Bobbys toner gjennom trærne et stykke unna. Jeg ser ham dypt inn i øynene, leter etter himmelen i dem, og jeg ber ham om å gråte, vær så snill og gråt med meg, la oss gråte sammen. Og mens vi gråter, smiler jeg, og nynner senza mamma, o bimbo, tu sei morto.