16. januar ble David Lynchs bortgang annonsert av familien på regissørens facebookside:

«There’s a big hole in the world now that he’s no longer with us. But, as he would say, ‘Keep your eye on the donut and not the hole’. It’s a beautiful day with golden sunshine and blue skies all the way.»

Lynch er kjent for å ha regissert kultklassiskere som Eraserhead, Twin Peaks, Mulholland Drive og Blue Velvet, og blir husket som en av verdens største regissører. Han har nemlig etterlatt seg en helt særegen arv, som gjør at tomrommet etter ham føles ekstra stort. Men for å flytte fokuset vekk fra hullet og over på donuten; hva består denne arven av? 

På sporet av drømmen

Lynch vil først og fremst bli husket som han som gjorde surrealistisk film mainstream. Med tanke på at filmene hans er absurde, rare og nokså utilgjengelige, er dette noe surrealistisk i seg selv. Så hvorfor lyktes Lynch egentlig med dette? 

For å forstå David Lynch, bør man forstå surrealismen. Kunstformen oppsto på 1920-tallet, med franske André Breton i spissen. Surrealismen henter inspirasjon fra Freuds teorier om det underbevisste og prøver å tilgjengeliggjøre drømmer og mareritt. Surrealister fisker opp det som ligger dypt begravd i underbevisstheten, for så å gjenskape stemningen på papiret, i teksten, i bildet, eller mest levende av alt; i filmen.

I Manifestoes of surrealism definerer Breton begrepet:

«Surrealism is based on the belief in the superior reality of certain forms of previously neglected associations, in the omnipotence of dream, in the disinterested play of thought.» 

Videre hevder han at surrealismen skal løse alle hovedproblemer i livet. Troen på en høyere form for virkelighet er essensiell, og kunstformen uttrykker tankenes faktiske funksjon. Ifølge Breton uttrykker altså surrealismen noe sant. 

Et liknende budskap finner vi i Lynchs TV- serie Twin Peaks, som dreier seg rundt det mystiske drapet på 17-år gamle Laura Palmer. I sesong to havner spesialagent Cooper og Sheriff Truman, som etterforsker mordet, i en uenighet. Sheriffen mener de har tilstrekkelig med bevis for å fengsle forretningsmannen Ben Horne, mens Cooper, som er styrt av intuisjon og kontakt med overnaturlige krefter, er sikker på at de er på villspor. Sheriffen, som drives av logikk og rasjonalitet, avslår da Coopers intuisjon: «I’ve had enough of the dreams, the visions, the dwarfs, the giants, Tibet and the rest of the hocus-pocus. Now we’ve got hard evidence against Ben Horne and it’s my job to lock him up.» Ut ifra tidligere scener, vet vi som seere at Cooper har rett. Denne scenen er altså representativ for Lynchs drømmelogikk, hvor han stiller spørsmål ved hva som er sant, og setter rasjonaliteten på prøve. Lynchs surrealisme kan, på mange måter, forstås som et opprør mot det rasjonelle. 

Twin Peaks følger fra begynnelsen en forholdsvis normal og logisk oppbygning. Ved å gradvis bryte det realistiske ned, og slik bryte med våre forventninger, desorienterer han oss som seere. Han tvinger oss til å gi slipp på det rasjonelle, og krever at vi gir oss hen til filmens logikk. I Eraserhead følger vi en annen tilnærming til drømmelogikken: Hele filmen er komponert som et mareritt, og som seere får følelsen av å være fanget i dette marerittet. Kanskje gjør Lynch dette for å provosere, kanskje for å være en motvekt til rasjonalismen, eller kanskje for å utfordre oss: «I don’t think that people accept the fact that life doesn’t make sense. I think it makes people terribly uncomfortable.» 

På lerretet evner Lynch mesterlig å bringe fram det som alle kjenner seg igjen i, som mange frykter og som ingen av oss har kontroll over. Ikke overraskende var David Lynch selv fascinert av drømmen: «I don’t remember my dreams too much. I hardly have ever gotten ideas from nighttime dreams. But I love daydreaming and dream logic and the way dreams go.» 

Når vi sover, kontrollerer drømmen oss. Vi kan ikke velge hva vi skal drømme, og som oftest klarer drømmene å flykte fra hukommelsen før vi har våknet. Vi sitter da igjen med en følelse av at vi har opplevd noe viktig, men uten å huske hva (og vi vil mest sannsynlig aldri få vite det). Det finnes en hel verden i oss selv, i underbevisstheten, som vi ikke har tilgang på. Den danske surrealistiske maleren Wilhelm Freddie sa: «Our foundations are the universally human, the subconscious, instincts, dreams. There, all human beings are alike». Kanskje pirker filmene til Lynch borti de sovende nervene i underbevisstheten, og resonnerer slik med noe i oss selv. 

Det som skjuler seg bak gardinene

Gardiner er et gjennomgående element i Lynchs verk. På samme måte som han trekker i snorene for å vekke underbevisstheten, trekker han igjen forhenget for å avdekke hva som befinner seg bak idylliske fasader. Streamingplattformen MUBI poengterer at kontrasten mellom skjønnhet og kaos står sentralt hos regissøren, og at marerittene alltid lurer under de hinneaktige «eplepai-fasadene» til den amerikanske psyken. 

Det skjulte står altså sentralt hos Lynch: «I learned that just beneath the surface there’s another world, and still different worlds as you dig deeper. […] There is goodness in blue skies and flowers, but another force–a wild pain and decay–also accompanies everything.» Denne virkelighetsforståelsen er beslektet med Bretons definisjon av surrealisme – nemlig at man er i kontakt med en annen, skjult virkelighet. Lynch klarte på mesterlig vis å videreføre Bretons arv, gjennom å realisere det fulle potensialet i filmen for å virkeliggjøre drømmene.

Lynch og kunsten

Absurditeten i Lynchs filmer etterlater seg mange spørsmål. Han har flere ganger blitt bedt om å forklare, men har (til manges frustrasjon) nektet hver gang. «The film should stay on its own», sa han. Hver film er et mysterie. Nå er han død, og spørsmålene vil aldri bli besvart. Fordelen med å ikke bli påtvunget en tolkning er at vi selv blir tvunget til å tenke. Lynch krever at vi aktiviserer oss som seere. 

Lynch tilbød også et mer positivt alternativ til den fortapte kunstneren. Selv slet han med depresjon, men var tydelig på at lidelse ikke er en forutsetning for å skape: «A filmmaker doesn’t have to suffer to show suffering. You just have to understand it. You don’t have to die to shoot a death scene». Lynch var også nøye med å understreke at negativitet er fienden til kreativitet. Dette utfordrer forestillingen om kunstneren som en fortapt, lidende sjel. 

David Lynch står igjen som et mysterium. Et mysterium som nå blir hyllet over hele verden, fordi han ga oss noe vi ikke hadde fra før av. Kanskje fylte Lynch et allerede eksisterende hull, eller behov, og at det er derfor vi føler at hullet etter ham er så stort og tomt. Kanskje trenger vi å bli desorientert av og til. Kjenne på galskap, og å drømme – selv om vi er våkne.