Lottie Moss, lillesøster til supermodell Kate Moss, skrev i 2022 på Twitter: «Jeg er så lei av at folk skylder på nepotisme for å forklare hvorfor de ikke er rike og berømte eller suksessfulle». Men hva annet skal man skylde på? Det er jo ikke aktuelt å innrømme egne mangler – hva gjør man om man ikke har en mamma eller pappa med kul jobb? 

Kjendiser avler kjendiser

Debatten om såkalte «nepobarn» tok seg opp for noen år siden da favoriseringen av kjendisbarn ble gjennomskuet, og folk tok til sosiale medier for å ransake nepotismen blant kjendiseliten. Begrepet nepotismebarn, oversatt fra det engelske «nepotism babies», brukes ofte for å beskrive kjendiser som er barn av andre kjendiser – og som man kan anta er født inn i en privilegert livssituasjon. Begrepet kan likevel brukes om hvem som helst sine barn, så lenge foreldrenes jobb eller samfunnsrolle bidrar til et forenklet karriereliv for barnet. Altså en privilegert livssituasjon og et stort kontaktnettverk. 

«Selvfølgelig er det ikke rettferdig at personer som kommer fra berømte familier får fordeler på grunn av det. Men gjett hva? Livet er ikke rettferdig» fortsatte mini-Moss, som forøvrig også jobber som modell. Og hun har rett: Kjendiser avler kjendiser, og fordeler går i arv. Heldigvis finnes ikke dette fenomenet  i Norge, hvor vi har like muligheter for alle, uansett hvor du er vokst opp og hvem foreldrene dine er… eller gjør det det?

Selv i det norske meritokratiet (kompetanse og ytelse belønnes gjennom maktfordeling og sosial status) finnes eksempler på nepotismebarn. Barn blir tidlig kjent med foreldrenes miljø, enten det er politisk eller kunstnerisk, og dette gir dem ofte et forsprang. Tomine Harket beskrev det godt: «Jeg er født en kjendis». Det er naturlig at barn trekkes mot samme miljø som foreldrene tilhører. For barn av skuespillere er det for eksempel vanlig å bli barnestjerner. Det er derfor ikke nødvendigvis et problem i seg selv at barn velger samme yrker som foreldrene. Problemet oppstår når nettverk og familiebakgrunn fører til lettere innpass i et miljø som stadig blir vanskeligere å satse i.

Over et fjell, gjennom en tunnel

Nylig har alles favoritt-nepobarn Jens Stoltenberg vært den store snakkisen – et bevis på at nepobarn kan være flinke i jobben sin. Det er likevel ikke disse, de hardtarbeidende og kompetente, som skaper mest frustrasjon. De mest problematiske nepobarna er de vi ikke vet at er nepobarn, de som får innpass og muligheter vi andre ikke ser. Selv om det kanskje ikke er en gjeng talentløse mennesker som fyker rundt omkring i Kultur-Norge, er det klart at noen har fordeler andre ikke har.

Kultureliten fra Lille Tøyen Hageby produserer forfattersønner som skriver middelmådige tekster. Unge musikerspirer som flytter til Oslo rett etter videregående, får innpass i industrien og vips – de er klare for festivaljobber rundt i landet, gjerne også på den der pappa er sjef. Kunststudenter med galleriforeldre kjenner de riktige folkene – disse skal selvsagt hilses på på deltidsjobben på mammas vernisage. Flinke er de sikkert alle sammen, men der andre må over et fjell og gjennom en tunnel for å etablere seg i et utfordrende terreng, kan noen kjøre E39 fordi mor og far har en lang kontaktliste.

Gjennom dyrtiden ser vi gang på gang at det er kulturlivet det kuttes i. Dette rammer både etablerte kunstnere og musikere, men også tilbud til barn og unge. Nykommerne blir nedprioritert. Ha det bra til kulturhuset for barn og støtte til kulturskoler, nå må mamma og pappa lære deg fiolin i stua og du må spille ut Ibsen i bilen på vei hjem fra skolen. For mange blir det vanskeligere å satse på en karriere i kulturlivet, mens de som allerede har et nettverk eller foreldre som dyrker interessen, vil plutselig få et mye større forsprang. Forskjellene blir enda større, og vårt kjære meritokrati blir svakere.

Nepotisme forsvinner ikke. Selv om skammen rundt det å få fordeler på grunn av familiebakgrunn har økt, er det mye nepotisme som går under radaren i store deler av Kultur-Norge. Kanskje vi burde skamme oss enda litt mer.