I Om våre dannelsesinstitusjoners framtid skriver Friedrich Nietzsche at den eneste rette veien til estetisk innsikt er gjennom «språklig selvtukt». Selvtukt innebærer at enkeltmenneskets språk må omarbeides og raffineres, det må herdes; det skal forsøksvis perfeksjoneres gjennom hele livet. Det sies at bak klart språk ligger en klar tanke. Eventuelt kan man snu på det: Klart språk er en avgjørende forutsetning for å tenke klare tanker. Riktignok har kravene til språk endret seg. I en tiltagende kompleks verden blir det stadig mer utfordrende å beskrive virkeligheten med ord. 

Hvor nyansert og ordrikt må språket være i en stadig mer kompleks verden?

Avstanden mellom inntrykk og uttrykk

Det kan argumenteres for at språk i bunn og grunn handler om å gjøre avstanden mellom inntrykk og uttrykk minst mulig. Det man erfarer – og ønsker å dele – skal uttrykkes mest mulig presist til en mottaker. Kanskje handler det om evnen til å skille mellom det delvis upresise og det helt presise. Og for å finne en type essens, må det vel være avgjørende å være fortrolig med en viss mengde ord? Ifølge Språkrådet har gjennomsnittspersonen rundt 5-6000 ord i sitt aktive vokabular (engelske prognoser kommer frem til rundt 10 000. Tankekors?). Det vil si at hver dag deles all verdens kompleksitet bestående av farger, følelser, politikk og relasjoner inn i kategorier ved hjelp av 5-6000 ord. Kunsten å skyve informasjonen vi sender til hverandre inn i små generelle kapsler, krever selvsagt enorm disiplin. Hvordan skal man ellers kunne, best mulig, mestre kunsten å minske avstanden mellom inntrykk og uttrykk? 

Ordrikhet

De store litterære mesterne kan gi ytterligere innsikt: Det hevdes at William Shakespeare introduserte 1700 nye ord i det engelske språket. Kanskje var det i noen tilfeller for å tette noen gapende lingvistiske hull; i andre tilfeller var det kanskje for å (være en pompøs drittsekk/) ha en god historie å fortelle. Uansett, må det under alle omstendigheter ha fremstått rimelig uforståelig for det Elisabethanske mennesket.

Shakespeares ordartisteri høres kanskje imponerende ut, men ikke la deg rive med; Shakespeare er ingen tungvekter hva angår ordrike verker. Omtrent 29 000 unike ord skal han ha brukt gjennom hele sitt livsverk. Imponerende, men sammenlignet med prestasjonen til litterære kjemper her til lands, har han lite å stille opp med: Vår politisk bortkomne sønn Knut Hamsun skal ha brukt hele 33 000 ord for å produsere sin nobelprisvinnende innsikt. Den navngjetne – dog ikke særlig leste – Henrik Wergeland skal til gjengjeld ha brukt hele 58 000 unike ord (!) i sine tekster.

De elitistiske mesterne

Instinktivt tenker man at alle disse ordene bærer vitnesbyrd om at de litterære mesterne må ha hatt en meget kompleks virkelighet å beskrive. Sannheten er vel den, at verden blir stadig mer kompleks. De store forfatterne fryktet derimot ikke kompleksitet: De beskrev, synset og oppfant nye ord der de eksisterende ikke strakk til. For en utforskning av vårt verktøy for samhandling! 

Likevel, for å holde seg på matta: I all vår beundring av de store mesternes ordrikhet, kløkt og fanatiske flipping i synonymordbøker, er det likevel viktig å ikke la seg overvelde. Synonymordbøker på speed kan da ikke ha vært særlig opplysende for den lavt utdannede, selvforsynte bonden, som stort sett innebefattet alle i den avsidesliggende provinsen Norge?

Det mest nærliggende er at det skrevne ord var forbeholdt en akademisk elite. En svært selvtilfreds elite, som ikke så behovet for at deres storslagne litterære verk skulle kunne nytes av folk uten samme privilegerte bakgrunn som dem selv. Den komplekse, ordrike og nyanserte litteraturen var elitistisk og udemokratisk. Kanskje det likevel finnes argumenter for å komplisere ordvalgene?

Det totalitære språket

Historien er full av advarsler om hva språklig forfall vil kunne medføre. Blant nyere forsøk på språkforståelse, finner man representanter fra etterkrigstidens forpinte generasjon. De fryktet det totalitære mer enn noe annet: i George Orwells 1984 forbys bøkene, informasjonsflyten frarøves og sannheten maskeres. Romanen introduserer begrepet New Speak: diktaturets fordumming og forenkling av ordene, som skal gjøre abstrakte ideer umulig å formulere, og dermed umulig å kritisere. Kanskje er ikke Orwells redsel for et stalinistisk-lignende diktatur særlig nærliggende i dag. Likevel ligger det et viktig budskap i 1984s språkvasking; ordene er din venn. Ikke lån, gi eller selg bort muligheten til å selv kunne velge dem (med omhu).

Tidsåndens språk

Tilbake i vår egen tid forsøker man desperat, i tråd med tidsånden, å alliere seg med folkedypet. I short format content-ets gullalder skal alt gjøres forståelig. Bildereportasjer, videoinnslag og innleste fortellerstemmer. Alt for å slippe å lese eller å formulere. Alt skal være lettfattelig og tilgjengelig. Det komplekse skyves ut i nisjetidskrifter eller akademiske publikasjoner med femti lesere (eller en tekst om språklig kompleksitet i en liten studentavis). Det nyanserte skrevne ords makt er i ferd med å forvitre. Muligens var Wergeland, Shakespeare og Hamsun ujorda pretensiøse masekopper, men de våget i alle fall å utfordre: det å nedvurdere leseren var en dødssynd!

Best har kanskje Aldous Houxley forutsett det, forfatteren bak 1984s langt mindre kjente lillebror. I sitt dystopiske mesterstykke Brave New World fra 1932, beskriver Huxley et fryktinngytende fremtidssamfunn. I boken har man nådd et utviklingsstadium der informasjonsflyten er blitt så overveldende at det ikke finnes andre utveier enn å synke ned i en passiv lystdrevet tilværelse. Autoriteten trenger ikke lenger å forby bøkene, fordi ingen lenger vil lese dem. Det er ikke lenger slik at sannheten maskeres; men den forvitrer, i en forvridd sammensmeltning av fakta og fiksjon. Huxley kommer til den samme grunnleggende innsikten som Nietzsche og Orwell: Det er i ordene makten ligger. Budskapet til Huxley resonnerer som et ekko inn i 2025. Passivitet er fienden; den vil gjøre ordene til redskaper for autoritet, undertrykkelse og hierarki. 

Mens vår tid i større grad oppfyller Huxleys profeti enn Orwells, står vi i fare for å oppleve det verste fra begge dystopier. Huxleys post-faktuelle tilstand er ikke påtvunget ovenfra, fra et diktatur, men er heller et produkt av teknologiske «fremskritt» og massenes passivitet. Et språk som tømmes for mening gjennom forenklinger, står i fare for å bli utnyttet av populistiske og destruktive bevegelser. 

På dette tidspunktet er tiden inne for en innrømmelse av uredelighet fra undertegnedes side. For å bevise et poeng har påstanden om antall ord et individ forstår blitt unyansert fremstilt. Det inaktive ordforrådet, ord som ikke er i aktivt bruk, kan for enkelte nå opp til 30 000 – 40 000 ord! Kanskje er vi ikke helt fortapt i den moderniserte verden. Ordene må likevel benyttes. Et passivt, men bredt ordforråd er verdiløst om dets potensial aldri realiseres. Valgene av dem er ikke utelukkende en hverdagslig syssel; Det er gravalvor. 

Ordene er meningsbærende i seg selv, men de er også uttrykk for politiske, kulturelle og sosiale standpunkter. Dersom de forbeholdes en opplyst elite, finnes det ikke lenger noe forsvar mot ondsinnede krefter som angriper med ord, heller enn med våpen. Demokratisering og tilgjengeliggjøring av ordene er et samfunnsoppdrag av ytterste betydning. 

Ordvalgene må til enhver tid raffineres. De må underlegges streng kritisk gjennomgang. Språket er en utvikling gjennom et liv. Uten denne prosessen vil ordene sakte, men sikkert, forsvinne hen, og vi vil stå ribbet igjen, uten andre måter å beskrive kompleksitet på enn ved infantiliserende, generaliserende merkelapper. De «avanserte», «abstrakte» og «alvorstunge» ordene må bli våre venner.

Hver enkelt må drive språklig selvtukt.