Det finnes bøker om mødre og fedre. Om fremmedgjorte unge menn som vandrer rundt i storby X eller Y. Og så finnes det bøker som Under brosteinen, stranden! av Johan Harstad. Som handler om atomkraftverk og forelskelse, avlasting av containerskip, kommunistiske marijuanalangere som presser ned markedsprisen, Stalker av Andrej Tarkovskij, mye, mye, mye mer, spionvirksomhet under den kalde krigen, Minecraft og islandske økoterrorister og en brosteinliknende gjenstand som får den som tar på den til å oppleve et helt liv på rundt syv minutter. Puh.

Harstads evne til å fascinere seg over ting virker å være enorm. Noen ganger er det fascinasjonen som legger grunnlaget for selve handlingen. Andre ganger er det ting han leser om underveis i prosessen som ender opp i boken: 

– Det har i stor grad vært tilfelle med Under Brosteinen, stranden!. Dette er jo et privilegium jeg har som forfatter, at jeg kan «kaste bort»  to uker på å lese om noe jeg interesserer meg for. Og er jeg heldig, kan jeg bruke det, forteller Harstad.

Mystikk under den naturvitenskapelige lupen

Den nevnte brosteinliknende gjenstanden i romanen, omtalt som «Artefakten», kan altså gi opplevelsen av et helt liv på bare syv reelle minutter. Artefakten ligger som et stemningsskapende bakteppe for romanen: Kanskje er ikke tiden på vår side, uansett hvor mye vi skulle hatt av den. Gjenstanden har Harstad plassert i en forstad utenfor Stavanger, Forus, hvor han selv har vokst opp. 

– Jeg lekte med tanken om å ha den midt i en by, men da måtte den ha vært på et forlatt eller øde sted i denne byen. Det var nok riktig å heller plassere den i Forus. Nå har jeg bodd borte fra stedet i nesten 30 år, og da får denne forstaden … ikke en mystikk, men en annen farge eller valør som gjør det interessant å gå tilbake dit.

Landskapet i Forus blir i boken sammenliknet med det i filmen Stalker av Andrej Tarvokskij. «Rommet» i filmen har også likheter med Artefakten i boken.

– Den filmen fikk en god del til å falle på plass. Stalker kretser rundt ideen om dette rommet hvor man kan få sine innerste ønsker oppfylt. En enormt besnærende idé fordi ingen av oss vet hva som er våre innerste ønsker, og dermed er det en viss fare ved å gå inn i Rommet. 

Sånn er det også med Artefakten. Å kunne få et helt liv til å gjøre hva man vil er en forlokkende tanke, men det har visse konsekvenser. Sånn sett er filmen og boken beslektet, selv om de går i forskjellige retninger.

– Det som er interessant med Stalker er at den ikke gir noen intuitive svar, og det ville jeg heller ikke at romanen skulle gi.

– Det er også interessant at det uforståelige elementet er plassert i en roman som handler så mye om atomer og fysikk.

– Kanskje kan man si at boka hele tiden prøver å gi rasjonelle forklaringer, men at noe alltid unnslipper.

Kunsten å kjede seg

Kjedsomhet og venting er temaer som går igjen i forfatterskapet. I den nyeste romanen virker kjedsomheten å være inkorporert i selve formen gjennom bruk av lange og tørre essayistiske partier. Et sted i boken står det til og med: «Igjen, dette har sikkert begrenset interesse for de fleste, men uansett».

– Den direkte henvendelsen er en slags unnskyldning, hvor boken anerkjenner at dette kan være veldig kjedelig. Men så mener jeg at det er viktig likevel. 

Harstad ville tillate boken å ha de lange strekkene som i utgangspunktet kan være ganske traurige, fordi han satt med en følelse av at om ti år vil ikke forlagene kunne gi ut en slik bok. At bøkene da må være kortere og på alle måter lettere å fordøye.

– Jeg ville at Under brosteinen, stranden! skulle være underholdende – om jeg kan bruke det fæle ordet der – men samtidig krevende, at jeg ikke skulle være redd for om folk skulle falle av. Min tanke er at all kunst, eller litteratur, vil finne sine folk uansett. 

Kjedsomhet trenger ikke nødvendigvis å være negativt, mener han.

– Det finnes mye god litteratur som er kjedelig. Den er ofte starten på noe, den lager et rom for å tenke og skape.

– Er kjedsomheten i ferd med å bli borte?

– Jeg tror ikke den er i ferd med å bli borte, heller det at den endrer seg. Men ikke nødvendigvis til det bedre. Man kjeder seg på en ny måte. Pre-mobil/internett-kjedsomheten, da man bare stirret i en vegg var jo helt grusom. Men når man fyller kjedsomheten med inntrykk fra mobilen, er sjansen ganske liten for at man får kontakt med en eller annen idé som ligger og surrer bak. Samtidig er disse tingene uunngåelig blitt en del av livene våre. Det vil alltid være der som en løsning.

Da Tore Renberg gjestet podkasten Mímir og Marsdal sa han at det aldri har vært lest eller kjøpt flere bøker i Norge enn i dag. Harstad er ikke like optimistisk.

– Det kommer an på hvordan man regner på det. Det blir solgt mye mer lydbøker enn før, men salget av fysiske bøker går rett nedover. Og det å høre på en lydbok er noe helt annet enn å lese enn bok. Du kan høre på lydbok mens du vasker opp eller kjører bil, men en bok er du nødt til å sitte uforstyrret og alene med. Det er først da man kommer i kontakt med sin indre stemme. 

Harstad påstår (rimelig nok) at om man ikke leser tekst selv, vil man bli dårligere til å skrive. Han tror på verdien av å se ordene man leser.

– Hele bransjen har endret seg. Jeg husker da jeg debuterte i 2001, at Gyldendal tok meg med rent fysisk til Dagbladet og VG og sa: “Her er en forfatter, kan dere intervjue ham?” Og så gjorde de det.

Da Harstad i 2007 utga Hässelby, gjorde han nesten sytti små og store intervjuer i Norge, og det uten (ifølge ham selv) å være en særlig kjent forfatter. 

– Man kunne få tjue anmeldelser, nesten uansett hvem man var. Nå er man heldig om man blir anmeldt i det hele tatt.

Under pessimismen, håpet?

– Kan man håpe på en retrobølge?

– Det tror jeg er lurt. Om historien har lært oss noe, er det at det må komme en motreaksjon. Spørsmålet er hva vi må gjennom først, må vi gjennom en ordentlig fascistisk runde, eller klarer vi å sno oss forsiktig rundt det. Men uansett må det komme en motreaksjon på at disse dingsene styrer livene våre. Og at de blir erstattet. På et eller annet tidspunkt må vi tenke at vi har skapt dette internettet, denne overfloden av kunnskap, og at vi må bruke det på noe annet enn å sitte og se på morsomme katter.

– Jeg har sett det skje med musikk. Med vinylplater har det nesten gått fra å være en retrobølge, til å bli et nytt marked. Det har blitt en ordentlig industri igjen fordi folk vil ha de fysiske tingene, og gleden av å sette seg ned og høre på det. Så det kan man håpe vil skje med litteratur også.

Harstad kommer også med en kritikk av bokhandlene, og forteller at han noen ganger kan bli litt nedtrykt når han går inn i en bokhandel.

– Akkurat litteraturhuset i Bergen, der du skal være i kveld, er jo et fantastisk sted, da!

– Ja, det er et kjempefint sted.

Før Harstad haster avgårde (for å kjede seg?) kommer han med noen råd til unge som skriver i dag.

– Jeg tror det enkleste er det beste. Lese mye og skrive mye. Men da jeg ble forfatter fantes heller ikke de distraksjonene som finnes nå. Og jeg forestiller meg at om jeg skulle blitt forfatter nå, hadde vært vanskelig å finne ut hvilke distraksjoner som er bra og hvilke som er dårlige. 

– Og så tror jeg inngangen i dag må være noe annet, å forstå at litteraturen er viktigere enn noen gang. Fordi den tiden vi lever i er så ekstremt dum. Og at om vi mister de tingene som litteraturen skaper, muligheten til å tenke sin egen tanke eller forstå andres tanker, så mister vi noe stort.