Den innsiktsfulle Baloo danser og synger at Mowgli bare må «ta livet som det faller seg, (og) gi blaffen i bekymring og strev».

Mantraet fra Jungelboken ble fulgt tre stormfulle januardager i Bergen by. Fra torsdag 23. januar til lørdag 25. –  ja, langt ut på natten den 26. – ble nemlig Jungelfest arrangert. Dagene ble med det ikke bare preget av bombesyklonen Éowyn, men også av en rekke konserter, DJ-sets, foredrag, panelsamtaler og danseworkshops. Stoff søkte både ly og le fra stormen, og sjekket ut konsertene på Verftet under Jungelfest-helgen. 

Samlende om musikk og fellesskap

Jungelfest arrangeres av Jungelen, en ung kulturorganisasjon som raskt har etablert seg innenfor Bergens fremoverlente kulturliv. Ja, så godt etablert har Jungelen blitt at grunnleggeren, Simon Alejandro, «ydmykt» kan fortelle Bergens Tidende at de har blitt en institusjon i byen. Institusjon eller ei, Jungelens formål har vært å skape inkluderende klubbkvelder «for alle unge voksne fra ulike kulturer der åpenhet og nysgjerrighet ovenfor musikk står fremst» gjennom formidling av musikk fra Latin-Amerika, Afrika, Karibia og «rundt». 

Jungelfest har blitt en arena der vintertrøtte bergensere kan riste liv i danseføttene til spennende bookinger og rytmer som sjeldent hører klubbscenene i Bergen til. På programmet til årets Jungelfest stod både lokale artister som MELANNEYN og Niilas, og internasjonale artister som Esa’s Afro Synth Band og Kamazu. Med dette var det duket for et variert musikkprogram: Bergensk baile-funk og afro-soul, sør-afrikansk kwaito, senegalesisk og colombiansk salsa, samisk latin-elektro, angolansk kizomba og kuduro, australsk-nigeriansk dansegulv-jazz og parisisk, perkussiv house.

I år var det mulig å kjøpe festivalpass, i stedet for enkeltbilletter til hver konsert, slik som det har vært lagt opp til tidligere år. Sjakktrekk! Å legge alle konsertene til ett og samme sted, Røkeriet på USF Verftet, var også et sjakktrekk: Det nystemte bergensfolket ble på stedet hvil utover kvelden, og kunne – i stedet for å trosse stormen – bevege seg de få metrene til baren hvor det ble spilt dj-sets mellom hver konsert. Dermed var det bare å sluke den halvdøde (litt for dyre) pilsen, legge fra seg plastglasset og tusle tilbake mot scenen igjen når en hyggelig frivillig gav beskjed om at neste konsert «straks er i gang». 

Bergenskrap er ingenting mot australsk-nigeriansk dansegulv-jazz 

I løpet av festivalen skulle en rekke ulike artister altså stå på én og samme scene (ja, foruten festivalens aller første konsert og etterfesten som ble holdt på Landmark). Spekteret av musikksjangre var mer enn sjenerøst. Stoff sitter igjen med disse inntrykkene fra de ulike konsertene. 

Clothing Club

Jungelfests første konsert ble holdt av Clothing Club, en dansk, instrumental trio som bød på musikk som lå et sted mellom hiphop og jazz. Stedet mellom hiphop og jazz var lik groovy house-aktige rytmer servert på bass (M.S. Lowkey), keyboard (Deepchain) og trommer (Phairo Z). Aarhus-trioen, som selv har erklært at de ønsker å skape musikk som om det skulle være en mental sommerskjorte vi kan kle på oss de mørkeste vinternetter, serverte virkelig musikk det var mulig å bli varm til. Vi er solgt!

El Parche

Fredagskvelden startet slik fredagskvelder bør. Hvis du trodde du kjente til perkusjon før denne konserten: Det gjorde du ikke. Med ny besetning slår gruppen El Parche – som først ble dannet i 2018 – virkelig til. I tillegg til vokal bestod besetningen av instrumenter som fløyte (Daiyen Jone Castro), trompet (Andreas Hatzikiriakidis), trombone (Aksel Berg Riser), trekkspill (Heine Bugge), bass (Andreas Rukan), trommer (Halvor Thormodsæter) og perkusjon uten like (Audun Humberset). De dyktige musikerne i El Parche startet kvelden med en av de mest dansbare sjangrene fra Latin-Amerika: nemlig Cumbia. Med toner fra Colombia – og en svipp innom Puerto Rico og Senegal – sendte El Parche de tilstedeværende ut i dans fra første stund. Arriba!

Locus

Duoen Locus (Peder ‘Niilas’ Tårnesvik og Gabriel ‘Gabben’ Muñoz) manøvrerer i et lydlandskap av elektronisk klubbmusikk. Selv forklarer de at albumet Varrí (2024) og deres samarbeid er en utforskning av samisk estetikk, elektronisk klubbmusikk og vokal. Overgangen fra dans på bordet-perkusjon til samisk elektroklubbmusikk med spansk vokal er stor. Til tross for tidvise nostalgiske og emosjonsfulle lydspor, er det vanskelig å se bort fra at stemningsskiftet på scenen forplantet seg ut i lokalet. Den stilistiske klubbmusikken kom slik på kant med Jungelfests andre bookinger. Kanskje var det bare feil arena.

Zeitgeist Freedom Energy Exchange feat. special guest Wayne Snow

Deiligere synth enn hos Zeitgeist Freedom Energy Exchange finner du ikke. Harmoniene, grooven, basslinjene, de myke overgangene: Det svingte som et uvær. Psykedelisk dansegulv-jazz er akkurat den sjangeren du leter etter og håper du finner. Den australske gruppa Z*F*E*X ledes av Ziggy Zeitgeist, og som navnet tilsier har han klart å kapre selve vår tids ånd (zeitgeist betyr tidsånd, for dem som ikke kan Hegel utenat). Gruppa ble akkompagnert av nigerianske Wayne Snow, og med hans neo-soul-vokal ble opptredenen bevissthetsutvidende for selv den klarsynte. 

MELANNEYN

MELANNEYN (eller Anney Marie Niyokindi) er en svært spennende nykommer på den bergenske musikkscenen. Med én fot i R&B og én i afro-soul (og en tredje fot i gospel!), lå det til rette for danseshow både på scenen og i publikum på lørdagens første konsert. Det er ingen hemmelighet at bergensværet Jungelfesthelgen krevde at vi skulle MOVE THAT GROOVEY TANG (les: rumpe) for å få varmen i oss igjen, og det sørget virkelig MELLANYEN for! Bakgrunnsdanserne, som hadde noen svært intrikate (og tidvis ganske enkle) dansemoves innøvd, hoppet i løpet av konserten ned fra scenen og oppfordret til dansering fremst i lokalet, for de som turte å ta del danset av all sin sjel – til tross for at det var lørdagens første konsert. 

Esa’s Afro Synth Band feat. special guest Kamazu

Dette var et høydepunkt (og spør du oss, den ekte headlineren!). Kamazu, som er en av de desidert største kwalitomusikerne fra 80- og 90-tallet, sammen med Esa’s Afro Synth Band, skapte furore på Verftet. Esa Williams leder an i Esa’s Afro Synth Band på MPC, og sammen med Alexander Burke (bass), Ami Koda (keyboard) og Chisara Agor (vokal) spiller de toner som hadde overdøvet selv rottefangeren fra Hameln. Unionen blåser nytt liv i sør-afrikansk dansemusikk tilbake fra apartheid-tiden, og gjør virkelig sitt for å sette afro-synth på kartet. Publikum ble en enhetlig organisme som, under fremføringen av sangen «Back and forth» fra 1988, utbrøt i allsang: «Back and forth inside out here we go. Round and round what goes up must come down. Back and forth inside out here we go. Round and round what goes up must come down». OG stemninga falt aldri! Ikke før denne opptredenen var over. 

Angelo Reira pres. MC Heavy

Dog Klassekampen-anmelderens forherligelse av sandviksrapperne og Jungelfestens siste konsert før den sagnomsuste etterfesten – som ikke Stoff (eller noen andre) kom seg inn på – sitter vi igjen med et lavmælt sukk. Headlineren Angelo Reira, som for anledningen gikk under navnet MC Heavy, skulle servere det som ble omtalt på Jungelens egne hjemmesider som «brasiliansk baile-funk-inspirerte beats, lokalprodusert i Bergen». Smaksopplevelsen kan imidlertid sammenlignes med mislykka vin lokalprodusert på hybelen. Men, akk, smaken er jo som baken. Konserten ble som Sysifos, han som dytter og dytter en stein mot toppen av et fjell: Jungelfest klarte ikke lenger å holde stemningen oppe, og det som kom opp måtte ned igjen. Omtrent halve lokalet ble tømt i løpet av konserten. Kanskje var det noen som håpet å komme inn på etterfesten som startet samtidig som siste konsert (?!), kanskje var det noen som måtte hvile de såre danseføttene et annet sted. Heldigvis for de gjenværende, kom Miss Tati innom og sparket liv i stemninga fra scenen.

Gladkulturdans for norske enstøinger

Jungelfest tilbyr en sårt etterlengtet arena for både publikummere og artister i Bergen. Et savn i møte med den norske klubbkulturen, er musikk som bryter opp spasme-aktig hånddanserytmer og heller tillater stive, norske lemmer å riste fritt fra seg.

Hvorfor letter vi vanligvis ikke på dansefoten før seksten øl er styrtet, og dårlig pop-musikk fra 2000-tallet spilles over sprakende høyttalere i et lokale i Nygårdsgaten? Er det kanskje den pietistiske kulturarven vår som har skylda? Er det korona-restriksjonene som ikke har sluppet taket? De bevegelsene som tross alt finnes på norske klubber ligner også mer en paringsdans enn dansing – som om paringen er en nødvendig konsekvens av den norske befolkningens ryggmarksrefleks i møte med alkohol. 

Uavhengig av hva det skyldes, står denne særnorske danseavholdelsen i sterk kontrast til det som oppstod under festivalen, der frost ble til fryd i møte med den varme jungelatmosfæren som ble skapt på Verftet. 

Siden alle klisjeer har et fnugg av alvor i seg: Den samtida vi lever i er vanskelig å møte aleine, og fellesskap har blitt noe man må oppsøke. Om det er gjennom dansing, musikk eller annet dette fellesskapet blir til, er kanskje ikke så viktig, men det er nødvendig at det fortsetter å finnes arenaer som fremmer fellesskap og kulturutveksling, slik Jungelfest gjør. Gåsehuden forsvant i møte med andres varme. Hvert trinn ble en invitasjon til fellesskap, og vi tok imot med åpne armer.