Kjernefamiliens samlingspunkt, den store informasjons- og rekreasjonsformidleren, de ensomme hunders følgesvenn

Lineær-TVen

(1958-2024)

I filmen Piken fra fyrstikkfabrikken (1990) av Aki Kaurismakï, figurerer en TV-skjerm i flere stillbilder. På TV-en ruller nyhetene over skjermen; studentopprøret på Den himmelske freds plass i Bejing, døden til Irans ayatolla Khomeini. Det er lenge siden nyheter var noe vi så på TV; det er lenge siden lineær-TVen var familiens samlingspunkt. Parabolantennene demonteres fra takene på norske hjem, og færre enn noen gang betaler kringkastningsavgiften. Strømmetjenester og smart-TV-funksjoner tillater oss heller å se hva vi vil, når vi vil. Ingen mer skisport som summer i bakgrunnen en lørdags formiddag i januar, ingen flere tilfeldige episoder av Norge rundt, ingen mer dagsrevy eller romkom-filmer på TV3. Det vi sitter igjen med er en dystopisk, individfetisjerende strømmekultur der valg betyr alt. Hangen til det nostalgiske, som ellers har gjort sitt inntog i samtiden, gjør ikke at støvet børstes av tekst-TVen. Statskanalen legger i stedet til rette for spesialtilpassede bolker på egen strømmetjeneste, der bingemaraton blir en uunngåelig konsekvens for folk flest. Stoff utbringer en siste skål til ære for lineær-TVen, bastionen som har vist seg dødelig, og sier med det takk for alle episoder av Bondi Beach, alle fascinerende plagg hallo-damen (og -mannen) har kledd seg opp i, for Cake Boss og reklamer på TV2.