Takket være forvaltningsorganet KORO settes det årlig av offentlige midler for å integrere samtidskunst i offentlige rom, inkludert byens mange studieinstitusjoner. 

Etter 49 år med ordningen kan man imidlertid spørre seg: Vet studentene i det hele tatt om ordningen, og setter de pris på den? Bidrar kunstinstallasjonene til å demokratisere kunst ved å gjøre den tilgjengelig der folk ferdes? Og hvem bestemmer hvilken kunst studentene konsumerer i sin daglige ferdsel?

Kunst i det offentlige rom – synlig, skjult og alt imellom

Kunst i offentlige rom (KORO) er et norsk statlig forvaltningsorgan under Kultur- og likestillingsdepartementet. Først ble organet etablert under navnet «Utsmykkingsfondet for nye statsbygg». Navnet var treffende, med tanke på at forvaltningsorganet i sin tid ble opprettet i forbindelse med utsmykking av offentlige byggeprosjekter. KORO skulle ikke bare bidra til å skape kunstprosjekter – det ble også satt et hårete mål om at selve totalopplevelsen av offentlige bygg og uterom skulle heves estetisk.

Nå er en rekke studieinstitusjoner i Bergen blitt utsmykket med kunstinstallasjoner. Noen av dem pryder fasader, inngangspartier eller store fellesarealer. Andre installasjoner har fått mindre synlige plasseringer, som i en av sidegangene på det humanistiske fakultet eller i nederste etasje i et tilbygg på det juridiske fakultet. Bortgjemte plasseringer gjør verkene lette å overse. For enkelte av kunstinstallasjonene er beliggenheten imidlertid et poeng i seg selv. Fotografiet på sistnevnte plassering inngår i fotoserien Slumpens ordning, hvor bildene skal være plassert på steder de ikke umiddelbart hører hjemme. Slik kan fotografiets plassering forsvares.

Berikelse eller offentlig sløseri?

Hvorvidt KORO som et forvaltningsorgan kan forsvares, avhenger i stor grad av hvordan man ser på kunstens rolle i samfunnet. Ordningen i seg selv skal bidra til å gjøre samtidskunst tilgjengelig for et bredt publikum – også for dem som ikke selv oppsøker gallerier og kunstmuseer. I tillegg skal ordningen skape refleksjon og berike offentlige rom – kunsten skal invitere til samtale.

Videre er det verdt å nevne at ordningen sikrer inntekt og anerkjennelse til en rekke lokale og nasjonale kunstnere. Slik kan kunstproduksjon i lokalsamfunn over hele landet styrkes. Med andre ord er dette en vinn-vinn-situasjon, hvor både kunstnerne og samfunnet som helhet drar nytte av økt kunstnerisk produksjon og kulturell synlighet.

Motsetningsvis er det rimelig å spørre seg om kunstprosjektene faktisk blir verdsatt av studentene – eller om de går ubemerket hen, og dermed i praksis ikke oppfyller sitt formål. For kritikere kan slike kunstinstallasjoner føye seg inn i rekken av tiltak som diskuteres i forbindelse med offentlig pengebruk. Er dette en nødvendig investering i kultur, eller (enda) et eksempel på sløsing med offentlige midler? Dersom kunsten ikke engasjerer, kan man argumentere for at ressursene heller kunne vært brukt på tiltak som i større grad treffer og engasjerer studentene. 

Ifølge KOROs egne hjemmesider er imidlertid ikke manglende engasjement for kunstinstallasjonene nødvendigvis et tegn på at de er mislykkede:

«Resultatet av arbeidet skal være produksjoner som publikum, våre oppdragsgivere og aktørene i kunstfeltet ikke kan forholde seg likegyldige til. Kunsten skal være tilgjengelig for alle, men den skal ikke nødvendigvis tekkes alle. Det er i dette spenningsfeltet at kunsten viser sin betydning og at KORO bidrar til å sette en kunstfaglig dagsorden».

Hvem har det siste ordet?

Hvem har så beslutningsmyndighet over hvilken kunst som integreres i studentenes daglige omgivelser? Skal denne myndigheten ligge hos en liten gruppe kunstfaglige eksperter, hos politikerne, eller burde studentene selv ha mer innflytelse? Ifølge KORO selv, er ikke kunstinstallasjonene tilfeldige, men et resultat av: 

«[…] grundig utforsking av stedet, menneskene og arkitekturen, der kuratoren balanserer mellom tradisjonelle kunstgrep og mer nytenkende tilnærminger, samt mellom eksisterende verk og nye arbeider». 

Prosessen rundt kunstinstallasjonene er altså et samarbeid mellom den aktuelle institusjonen, kunstner og en kurator utpekt av KORO. Da kan man spørre seg om det bare er ledelsen ved utdanningsinstitusjonene som er involvert i prosessen, og om valgene da i praksis skjer over hodet på studentene.

Kunstens rolle i offentlige rom er både kompleks og nyansert. Viktige elementer er tilgjengelighet, evnen til å vekke interesse og potensialet til å provosere. Derfor er plasseringen, innholdet og beslutningsprosessene bak kunstinstallasjonene avgjørende for hvilken effekt de faktisk har. I dag er studentenes involvering i denne prosessen begrenset, og det er synd at mange ikke engang er klar over KORO. 

Offentlig kunst har potensial til å engasjere, utfordre og berike. For at den virkelig skal oppfylle sitt formål, bør vi i større grad inkludere dem som møter kunsten daglig: studentene.