Linjedans eller rekkedans? Kjært barn har mange navn! 28. januar ble dansekonseptet «Wet Country» arrangert for første gang på Cornerteatret, Møhlenpris. Stoff møter opp før arrangementstart for å ta en prat med arrangørene Maren Stette Mosaker og Linn Heidi Stokkedal om fetisjer, fordommer mot og ambisjoner for dansemiljøet i Bergen. 

Tabata for lillehjernen

Før vi tar fatt på dansegulvet, vil jeg spørre Maren og Linn Heidi om hvordan de kom opp med ideen om å arrangere kurs, men her blir jeg tidlig korrigert:

– Vi ser ikke på det som et kurs, men et arrangement med litt undervisning. Vi kommer ikke til å være sånn kjempepedagogiske. Du må bare se på hva vi gjør, og så prøve litt alene.

Ett spørsmål inn i intervjuet, og jeg kan allerede kjenne at hendene mine blir klamme og halsen min tørker ut. Ikke fordi samtalen ikke flyter, men fordi gymlærer etter gymlærer har fortalt meg at kroppen min ikke gjør det. Hva har jeg sagt ja til å delta på, om ikke jeg skal bli leid gjennom både steg og rytme? 

Videre forteller arrangørene at det unike med line dance er at det er flere mennesker som danser synkront. At noe av det viktigste for opplevelsen er å kjenne stegene både gjennom musikken og dansen. Line dance er hovedsakelig koordinasjon med føttene, mens armene flyter og gjør det de vil. Slik blir dansestilen både en kollektiv og individuell opplevelse på én og samme tid. Så lenge man har grunnstegene inne, kan man skape sin egen følelse og (litt) egen koreografi. Det er en egen rus, påstår jentene. Maren utdyper: 

– I line dance må du være så jævlig til stede, og du må koordinere kroppen! Altså, jeg blir jo svett bare av å tenke over hvordan beina skal plasseres. Det er hjernetrim, da – i tillegg til fysisk trim. 

Klokken nærmer seg syv på kvelden, og gjestene begynner å strømme inn. Flere retter snuten mot baren, som er hensiktsmessig lokalisert i gangen på vei mot dansesalen. Noe i glasset kan gjøre underverker for det litt skumle førstegangsmøtet med ny dans! 

Omsider fyller den mørkt bekledde salen seg opp. Med fargerike lys fra takene kan man absolutt gjenkjenne klubbstemningen som ellers er å finne i sentrums bortgjemte hjørner. Endelig er det tid for å rive av plasteret, og gjestene bes om å ta plass på dansegulvet. Vi står der vannrett og loddrett, på rekke og rad. Før gjennomgang av første dans, forteller Linn Heidi og Maren at de har et par regler på arrangementet: 

#1 Det er ikke lov å ha med drikke ut på selve dansegulvet (notert: jeg er en elendig multitasker), og #2, ingen skal stoppe opp midt i dansen for å snakke (er du rutta nok så kan du snakke mens du danser!). 

Etter å ha deltatt i et par ulike danser på arrangementet kan jeg si meg enig i at line dance er trim for både kropp og hjerne. Det tar et par gjennomganger av en sang, før stegene sitter. I løpet av kvelden opplever jeg både å bli tråkket på og være på-tråkker. Jeg kan imidlertid nevne at alle forble venner under arrangementet! Utover kvelden steg synkroniteten på et nivå som kan måle seg med Queen sin elskede «We will rock you» og Gen Z sin nostalgiske «The cup song». 

Footloose møter La la land

 Arrangørene Linn Heidi og Maren forklarer at det allerede finnes et etablert miljø for line dance i Bergen. Selv har de vært på line dance-kurs på Landås, men her var det mer i form av trening. 

– Det jeg savnet der, var stemningen. Teknisk var de kjempebra, men jeg savnet klubblys, og jeg savner at folk kler seg fint og føler seg bra. Så det er derfor vi ville skape denne møteplassen for oss. Så vi kan slå oss mer løs.

Videre forteller arrangør Linn Heidi at en stor inspirasjon bak det nye klubbkonseptet i Bergen er en klubb i Los Angeles. «Stud Country» er et skeivt line dance-fellesskap, som på mange områder bryter med det tradisjonelle aspektet som mange forbinder med line dance. Hun forklarer at mange av elementene til «Wet Country» er hentet fra klubben i LA. Det er flere av de samme dansene, og mye av den samme estetikken. Målet er å vise at line dance kan være mye mer enn en gubbete Texas-greie. 

– Line dance kan være honky-tonk, men det kan også være slut drops, hair flips og «the whole sha’bang»!

Utover kvelden rekker vi å ha gjennomgang av totalt tre ulike danser. De har alle sine forskjellige særtrekk, som strekker seg fra den klassiske “heel touch” til å “shake some ass”. I tråd med slik Linn Heidi og Maren forklarer at line dance er åpen for å implementere egen koreografi, utenom de innøvde stegene, gis det til tider frihet til å danse slik man vil. Også jeg, med tvil om egne dansevner, opplever å la meg rive med. Gymlærerne fra ungdomsskolen skulle ha sett meg nå!

Samvær på klubb

I Bergen finner man et vidt spekter av forskjellige aktiviteter og konsepter. Det er et kjent syn med utprintede annonser for salsa-, tango- og swing-kurs på gatenes lyktestolper, men hvor ingen telefonnummer er blitt revet av. Jeg har alltid undret meg over hvem som deltar på disse nevnte kursene, for jeg kjenner ingen fra min egen aldersgruppe som har vært der. På “Wet Country” kan jeg derimot rapportere om et aldersspenn som strekker seg fra rundt 20 til 60 år. Jeg mistenker at det skyldes stempling av arrangementet som “klubbkonsept”, i kombinasjon med de unges interesse for kulturliv. Jo snodigere, mer alternativt og mer fremmed konseptet er – desto bedre! 

At line dance forsøkes å bli gitt en renessanse, kan på mange måter ses i sammenheng med at folkedans også har fått en oppvåkning. Begge disse dansestilene er tett bundet til en samværskultur som åpner for den individuelle opplevelsen i en kollektiv fellesbevegelse. Folk savner åpenbart dette: Et uformelt møtested der fri utfoldelse kan finne sted sammen med andre. Iscenesett arrangementet på kveldstid og tilsett noen spennende lys i rommet, så blir det ren klubbmagi!

Veien Dansen videre

Når jeg spør arrangørene av «Wet Country» om hvilke planer de har for konseptet, avslører Maren og Linn Heidi at de vil arrangere klubbkveld annenhver tirsdag hos Kulturhuset Fensal. Ellers er tanken å arrangere spesielle arrangementer hos ulike lokaler i Bergen sentrum, som Cornerteateret og Østre.

For å se fremdrift i egen dans, er planen å ha et par gjennomganger av de samme dansene fra gang til gang. I sekvensene hvor det fort kan bli stakkato og mye repetisjon ved første gjennomgang, er intensjonen å få gjennomgående god flyt på dansegulvet ved senere anledninger. 

Med sin geografiske plassering, og med sitt levende studentliv, vil jeg påstå at Bergen kvalifiserer seg som Norges «Ville Vesten». Så en oppfordring til våre kjære Stoff-lesere: Kanskje man skulle prøve seg på de arrangementene og konseptene som ved første øyekast får deg til å heve øyebrynet?