– Er det bare det, liksom, satanisme?

– Ja.

– Er dere satanister?

– Nakne satanister. 

Slik imiterer kvinnene i Witch Club Satan noe av responsen de har fått i løpet av de siste årene. Bandet, bestående av Johanna Holt Kleive (trommis), Victoria F. S. Røising (bassist) og Nikoline Spjelkavik (gitarist), har skapt furore i miljøet. Ryktene sier at folk lyver om at de har vært på konsertene for å uttale seg om dem. 

Det okkulte, feministiske svartmetallbandet spilte i Bergen den tjueåttende kvelden, den andre måneden i det totusende- og tjuefemte året, i vår tidsregning. I forkant av konserten fikk Stoff anledning til å stille dem noen spørsmål. Og bare for å ha alt på det rene – Witch Club Satan er mye mer enn nakne satanister.

En konsert i fire akter

Det blir stille i rommet og publikum holder pusten i påvente av det som skal komme. Er forventningen en vanlig konsert, brytes den straks – dette er også teater. Kunstneren Kim Diaz Holm – «Den Unge Herr Holm» – inntar scenen først helt alene, hvor han holder en inderlig monolog i et lendeklede som senere forsvinner. Plutselig høres lyden av spede trommeslag fra bak i lokalet. Publikums letende blikk lar seg forlokke. Tre skikkelser kommer gående gjennom publikum, bærende på røkelse, liksminka og iført drakter som minner om vesenene fra Til Huttetuenes land. 

Konserten er inndelt i fire akter, hvor hver akt representerer et element: jord, vann, ild og luft. Teateret er en klar komponent i deres kunstneriske uttrykk, og man kan ikke legge skjul på at det visuelle er en stor del av appellen hos mange. Forventningen om å se en del hud i alt bråket er tydelig til stede, og særlig fremtredende av voksne menns fnising. 

Witch Club Satan har skapt stor debatt innad i svartmetallmiljøet, derfor aner Stoff at publikum også består av kritikere som vil ha belegg for sine meninger. Purister som beskylder dem for å være skreddersydd for kulturstøtte og «industry plants», ettersom de har oppnådd så stor suksess, så fort. Bandet starta som et teaterprosjekt, men det er tydelig at kvinnene har internalisert sjangeren, tar plass og står urokkelig i sin grimme egenhet. God kunst skal vel provosere? Og det er umulig å løsrive blikket.

Provokasjonen

Gruppa har inntatt svartmetallen – en sjanger som innehar et rasende opprør mot den grå konformiteten – med nytt giv og nytt blod. 

– Føler dere at dere også gjør et opprør mot konformiteten innad i svartmetallen?

– Det har aldri vært det vi har prøvd på. Vi har gått ut og prøvd å være tydelige og grenseløse i uttrykket vårt, men alltid i tråd med det vi tror på. Noen ganger har vi blitt veldig overraska over at folk reagerer på det. Og noen ganger så har det kanskje gitt mening.

Gruppa spilte inn debutalbumet sitt Witch Club Satan i studioet til Anders «Neddo» Odden, som er kjent i metallscenen fra band som Cadaver og Satyricon. De forteller at han har uttrykt både nysgjerrighet og fascinasjon for dem og deres evne til å kunne provosere i en sjanger som svartmetall. Han ville vite hva det er de gjør, og hvorfor de får det til. Vi spør om det samme. 

– Ja, det er akkurat det. Vi kan aldri vite hva de reagerer på. Det er ikke noe å forutse, og det er poenget. Vi prøver å være sannhetssøkende og adressere ting vi mener er verdt å adressere. Både holdningsmessig og stilmessig, og det er veldig bra at du får noen reaksjoner. Publikum forventer én ting, så gir vi noe annet. Vi leker med ulik type retorikk. 

– Det prosjektet her har skapt mange overskrifter fordi folk reagerer på et uttrykk eller på bilder som de tolker på sin måte. 

De forteller videre om inntoget i svartmetallsjangeren, og hvordan de allerede i en tidlig fase var i dialog med Jørn «Necrobutcher» Stubberud, bassisten fra Mayhem. Som en samtalepartner veileda han dem inn i en sjanger han er godt kjent med (en sjanger som skal være ekstrem, og med grums som kirkebrenning, knivstikking og død kompis på albumcover). 

– Han har en åpenhet for forandring og en vilje til å lytte til nye stemmer. 

Det samme opplever de med flere de har kommet i kontakt med i miljøet som har vært der mye lenger enn dem. I en sjanger som noen mener har blitt tilskitna av purister i senere tid, fortalte Stubberud dem at de var noe av det mest primitive han hadde hørt på over tretti år.

Enhetlige i en overmoden tid

Witch Club Satan har ingen ledende frontfigur, som et oppgjør mot idoldyrkingen innen pop- og rockekulturen. Enhetlige og likeverdige står alle tre på scenen, gjerne iført liknende bekledning slik at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. 

To av kvinnene har bakgrunn fra teateret, der man påkler seg en rolle for å spille en scene. Tidligere har gruppa signert ulike innlegg på sosiale medier med navn som The Witch, The Whore og The Bloodmother. Når de blir spurt om de også tar på seg disse eller en annen rolle når de går på scenen her, svarer de:

– Vi kaller oss egentlig ikke noe av det, men vi har lekt mye med en hel haug av feminine eller kvinnelige arketyper. Det er karakterer vi kan tre litt inn og ut av, men som også jo er deler av oss. Og at som mennesker – og kanskje særlig som damer – så føler vi at det er deilig å lage seg plass til alle de sidene av seg sjøl.

En av disse arketypene er selve heksa. De forteller at de er i ulik grad påvirka av heksa, og at de velger å bruke henne på ulike måter. Enten som veileder, eller om de faktisk er hekser. Ved å finne en slik arketype de kan kjenne seg igjen i, har de også funnet styrken til å våge. 

– Hvordan er det å passe så godt inn i tidsånden?

– Jeg tror tiden var overmoden da vi begynte. Vi kan ikke lage pønk lenger. Vi må ty til det ekstreme. Vår tid krever en sjanger som kan romme den. Og også reagere på den med de virkemidlene som svartmetall jo er – et enormt sinne. 

Tross ulike innfallsvinkler til svartmetallen er det nettopp her i det ekspressive, egenartede, sonale og primale at gruppen gjør sitt opprør. De uttrykker hvor håpløst og frustrerende det føles å se retningen verden går i, og trekker frem hvordan sjangeren og dens brutalitet oppstod som en motsats i en tid med mer fremtidstro og optimisme. 

– Mens nå, hva er det mest radikale og brutale man kan gjøre? Det tror jeg er å håpe. For det virker ikke særlig sannsynlig at noen ting skal gå så jævlig bra. Så å bruke den brutaliteten som et lys, gjør det mer aggressivt. 

Anti-anti-anti i en grumsete sjanger

– I låta deres «Black Metal is Krig» hevder dere nettopp det: at svartmetall er krig. Hva slags krig snakker vi om, og hvor står dere?

– Vi har tatt med oss pønken og starten som svartmetall sprang ut fra, og slik er attituden vår mer pønk enn metall. Og med en plass i det offentlige rom og aktører på en scene, er det påfallende å unngå å mene noe når man har tatt den plassen. 

De forsøker å være tydelig i en sjanger med en grumsete historie, som de aller fleste har beveget seg bort fra. Imidlertid presiserer de at det fortsatt er en del nazisme og jævlig skumle holdninger som ikke har blitt rydda opp i. Bandet hevder at miljøet bare har hoppa litt bukk over det og gått videre. 

– Det føles både veldig spennende å møte et publikum som har ulike politiske holdninger, men også være helt tydelig på hvor vi står: Vi er et feministisk, antinazistisk band. Anti-anti-anti.

Bandet omfavner det okkulte, men til tross for navnevalget forteller de at Satan er det minst identitetsskapende for dem. De forteller at dette er det folk provoseres av og henger seg mest opp i, og at denne sjokkeffekten er viktig for prosjektet. Likevel poengterer de hvordan det også fungerer som en referanse for å ta plass i sjangeren, fordi det er mer som et bilde på en opprører, en rebell. Satan er ikke så provoserende i svartmetallmiljøet, men det treffer noe i et annet og mer mangfoldig publikum. Et slikt publikum har Witch Club Satan, og gjennom musikken og på scenen – foran og med dem – blir de forbanna. 

– Vi skriker ikke bare én kvinnes skrik, men alle kvinners skrik.

På scenen tar heksene slik muligheten til å leke med det primale og de grimme, hysteriske og utagerende sidene av seg selv, noe de uttrykker er ekstremt givende. 

– Det er forlokkende å kunne skrike. Og å kunne ta hele det arsenalet man har i seg sjøl, og egentlig også se hvor enorm grad av sensibilitet det er i et feminint skrik. Man kan være sint, men på en egentlig ganske ryddig og konstruktiv måte, som har et ønske om å bygge noe istedenfor å rive det ned.