Fra 31. mars til 9. april vil alle UiBs studenter strømme mot sine respektive valglokaler for å avlevere stemmene sine i studentvalget. Demonstranter vil marsjere nedover Parkveien, forbi Universitetsaulaen og inn mot Dragefjellet. «Do you hear the people sing» nynnes, først som et svakt ekko, før melodien tiltar i styrke, hundrevis av sinte studenter slenger seg på, og kampropene fyller Høyden til den grad at brosteinen under demonstrantenes støvler begynner å vibrere. SV-studentene veiver med store, røde flagg fra takterrassen på rektorbygningen. Juss-studentene løper rundt med pulverkanoner som dekker omgivelsene i alle regnbuens farger. MatNat-studentene vil gå i bresjen av følget med et komplisert koreografert musikalnummer som inkluderer både stepping og imponerende løft. Hvilket engasjement! Aldri har noen studieby sett maken! Det er dette som er demokrati i praksis. Ekstranummer i Studvest og 100% valgdeltakelse! 

Eller 12,68% valgdeltakelse, da, dersom vi skal se til tallene fra fjoråret. Studentparlamentet jobber iherdig for å nå ut til alle med oppfordringen om å bruke stemmeretten sin, og legger i tillegg opp til at årets valg skal bli noe helt spesielt; rektor Margareth Hagen står nemlig i fare for å miste sin plass som hele UiBs store mor til professor i geomikrobiologi, Lise Øvreås. 

Kjapp orientering om studentvalget, for helt ærlig, det er ganske komplisert; hvert år velges én mannlig og én kvinnelig studentrepresentant inn i universitetsstyret, der de representerer studentenes stemme sammen med alle de voksne. I tillegg til disse skal vi stemme på vår favorittliste til studentparlamentet. Dette fungerer som et slags stortingsvalg, jo større andel stemmer ei liste får, jo flere representanter i Studentparlamentet. De er mer som et slags elevråd, studentrepresentantene er lærerens favoritt som får sitte ved voksenbordet. Rektorvalget skjer bare hvert fjerde år. Puh, mange stemmesedler å holde styr på!

I fjor ble Sigrid Vorland og Victor Botnevik valgt inn som studentrepresentanter i universitetsstyret. Sistnevnte hadde ikke engang nok stemmer til å nå det etablerte valgtallet som må til for å lande en plass, men siden det ikke var noen andre med nok stemmer så måtte han bare ta på seg jobben. Ikke til forkleinelse for disse to – både Vorland og Botnevik har helt sikkert gjort en strålende jobb. Eller, det vil si, hvem har egentlig noen anelse om hvorvidt jobben de har gjort har vært god eller dårlig? Jeg anser jo meg selv som ei oppegående studine som følger greit med i studentpolitikken, men jeg har virkelig ikke hørt om én sak som disse representantene har fått gjennom i universitetsstyret. 

For selv om valgdeltakelsen på UiB er helt grei sammenlignet med resten av universitetene i vårt langstrakte land, er det påfallende hvor vanskelig det synes å være å skulle mobilisere noe særlig engasjement utenfor dypet av de mørkeste SAMPOL-kretsene. Hvorfor sliter studentvalget sånn med deltakelsen? 

Jo, fordi folk ikke vet hva de driver med. Studentparlamentet fikk ordnet bind og tamponger på alle jentetoaletter, og det er liksom det man kan trekke fram. Hva har de gjort for å senke klimaavtrykket til universitetet? Hva har de gjort for å sikre studentene gode forhold under praksis? Hva har de fått gjennom av tiltak som studentene egentlig ønsker seg?

For ikke å snakke om den kanskje mest omtalte saken på UiB i løpet av hele året – akademisk boikott av Israel. Aktivister overnattet i ukevis i Camp Falastin utenfor rektors kontor, og budskapet var en rekke svært tydelige og gjennomførbare krav. Her kunne representantene i universitetsstyret vært betydelig krassere i kritikken, men det var øredøvende stille fra den kanten. 

Så jeg håper årets studentvalgkamp vil by på flere kontroverser, tydeligere stemmer og listeprogrammer som adresserer problemene studentene egentlig bryr seg om. Eller så kan man fortsette som man alltid har gjort, jakten på CV-mat er en ærlig sak, det. Jeg skulle bare ønske at det ikke gikk så hardt utover det reelle studentdemokratiet.