Pumpegris bryter med debutalbumet Fritids ut av den tradisjonelle folkemusikken. Samtidig skaper de nærhet til den norske kulturarven vår gjennom fornyinga av den. Fornyinga er både musikalsk og tekstlig. Norske slåtter spilles med vestafrikanske teknikker, punka tekster legges over funk-rytmer, og lavmælt rap følger kveding. 

Musikken ligger et sted mellom; mellom nytt og gammelt, hardt og rolig, og den er både nyskapende og traderende.

– Målet var å lage et band som lagde nye låter basert på det jeg syns var kult i folkemusikken. Det som var dansbart og nært, forteller Vera Sonne, vokalist og selverklært semi-kaptein på Pumpegris-skipet, et skip som for det meste styrer seg selv.

– Men det er viktig med en god kaptein, skyter Astrid Garmo, gitaristen som spiller litt fele og litt synth og korer litt og synger noen sanger inn, før hun forteller at det resterende skipet består av Trygve Liahagen på fele, Mikkel Bjørneboe på bass og Jon Espelid på trommer.

Tre av dem har bakgrunn i folkemusikken. Det er Sonne fra Oslo, som fikk øynene opp for tradisjonen i ungdomstida, og så er det Garmo fra Lom og Liahagen fra Ottestad, som har spilt fele fra barnsbein av. Bjørneboe og Espelid er mer «jazzere» i bunnen, smiler Sonne, og så snakker vi ikke så mye mer om det. For tross ulike bakgrunner og eksperimentell sjangerblanding, har det nyslupne albumet Fritids et enhetlig musikalsk uttrykk – et Pumpegrisuttrykk.

– Man har en stil, selv om man liker å tro at man utforsker alt, og da låter det jo som deg. Det er bra, sier Sonne.

Kanskje er det ikke så viktig å være spesiell? Som Pumpegris’ sangtekster minner oss på: Vi er jo bare mennesker med voksesmerter i en uoversiktlig verden. 

Tradisj kapisj?

Folkemusikken lever videre i sin edleste form. Som på kappleiker, der man konkurrerer i ulike klasser og en uskreven regel sier at man må spille slåtter fra stedet man er fra. Når landskappleiken arrangeres, strømmer folkemusikere til fra nært og fjernt i hele dette langstrakte land. Der kan det være skummelt å konkurrere.

– Jeg spiller heller slåtter på nachspiel, ler Garmo.

– Jeg spiller også gjerne på nachspiel, men jeg har jo en helt annen rolle, sier Sonne.

Hun er fra Oslo, en by med langt mindre kjent folkemusikktradisjon, enn bygda Garmo, som Garmo er fra, i Lom. 

– Ingen har noe forhold til at mitt navn betyr noe, eller at min hjemby betyr noe. Da står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil, forklarer Sonne.

– Jeg vet med meg selv at jeg er kjempeopptatt og glad i tradisjonen. Om folk mener at jeg ødelegger den, så er ikke fallhøyden like stor for meg.

– Men hva synes tradisjonalistene i folkemusikkmiljøet om det Pumpegris gjør?

– Det gjenstår å se, smiler Sonne.

– Det er sikkert noen som synes det er for drøyt at jeg bruker en respektert slått og synger om å drikke pils. Alle liker nok ikke det, smiler Garmo.

– Nei, eller garantert ikke, legger Sonne til, men det hadde ikke gjort Pumpegris noen tjeneste om vi ble redde, da.

– Nei, det hadde gjort det motsatte, tror jeg. Det er kanskje derfor det er godt likt. Fordi det er uredde tekster, og at vi ikke holder oss til én sjanger, utfyller Garmo.

Pumpegris blir nok ikke utstøtt av folkemusikkmiljøet på grunn av sjangereksperimenteringa. Ikke kun fordi flere av musikerne i bandet er etablerte artister med solokarrierer eller fordi en av dem har vunnet klassen sin på landskappleiken, men fordi de tilgjengeliggjør den for nye folk også.

– Hvis folkemusikken skal bestå som noe mer enn et museumsobjekt, så må den jo leve med oss som moderne mennesker, sier Sonne.

– Det er jo tradering, det òg, sier Garmo.

De siste åra har norsk tradisjonsmusikk opplevd fornya interesse. Med Valkyrien Allstars og Tuva Syvertsen i bresjen, har den til og med blitt populær. Klubbkonseptet Tuvas blodklubb i Oslo har tatt av i den grad at musikerne i Pumpegris ikke lenger kjenner flesteparten av de som er der. Det er nytt, og bra, ifølge bandmedlemmene. 

Nærheten i de universelle tinga

Det er nemlig noe som foregår nå. På den delte konserten Sliteneliten og Pumpegris spiller på Verftet femtende mars, er lokalet stappa av unge ikledd kofter, palestinaskjerf og gummistøvler. Sliteneliten synger om bondeopprør. Salen stemmer i når vokalisten på vossamål oppfordrer til å «knusa kapitalen». Pumpegris følger opp med slåtter, rapper og pop-låter om å være ung, drikke pils og ha fritidsproblemer. Gummistøvlene tramper i takt og noen par danser det som kan minne om halling ispedd hoftebevegelser knytta til funkens verden.

Bølgen av tradisjonsmusikk og visesang som feier innover det norske musikklandskapet er et tegn i tiden.

 – Hvorfor nå?

– Jeg tror det er på tide. Det er mye nå som handler om hvor kjipt det er å være i verden. Maktesløshet. Det store, globale samfunnet. Da tror jeg folk trenger følelsen av nærhet og det å møtes sammen, danse sammen. Man trekkes til noe som er ektefølt, sier Sonne.

Da er det naturlig at vi trekkes mot sinte uttrykk i punkens verden, og de nære uttrykkene i viser. Sonne forklarer videre at visemusikken har en sterk kobling til arbeidssanger og kampsanger:

– Og det blir mer og mer aktuelt. Sist man så det var 60- og 70-tallet, og det kommer en ny bølge nå. Det er ikke så rart hvis man prøver å se på det fra et litt større perspektiv igjen.

Det større perspektivet er en uoversiktlig geopolitisk situasjon, som ikke har vært så spent som nå, siden nettopp 60- og 70-tallet. Da er det kanskje ikke så tilfeldig at Pumpegris søker mot det norske og nære.

– Det var god timing, ler Garmo, og sikter til den fornya interessen for musikken Pumpegris driver med.

– Ja, og vi er alle et produkt av tiden vi lever i. Da er jeg kanskje ikke så spesiell, men da er man i hvert fall sammen. Man vet at man føler det sammen, og det er helt fint, legger Sonne til.

Det er ikke kun den norske tradisjonsmusikken og egen kulturarv bandmedlemmene sikter til når de snakker om behovet for nærhet nå. Musikken har en samlende egenskap som går utover det fellesskapet som oppstår når man traller slåtter på nachspiel i Oslo.

– Gitaren er liksom rett inn i ampen, helt tørt, sier Garmo om den vestafrikanskinspirerte gitarteknikken som er brukt på låta «Kjære bror».

– Det jo litt gøy akkurat det, at når man spiller en melodi som høres veldig norsk ut på gitar på den måten, så blir det veldig likt. Det sier noe om relasjonen mellom folkemusikk i forskjellige deler av verden. Vi er ikke så forskjellige som vi tror, sier Sonne.

Den traderinga som Pumpegris står for peker mot noe nytt. De løfter den norske folkemusikken inn i en ny kontekst, med sjangerblandinger og sangtekster som nostalgisk sirkler rundt det å være ung i byen, drikke pils og å ønske nærhet. 

Musikken skal få være musikk. Det er kanskje derfor bandmedlemmene på tampen av intervjuet nevner at de på siste låta på albumet, «Kjære bror», ønsker å havne i rammeslåtten.  

– Hæ?

– Det stammer fra slåttematerialet fra Setesdalen. Det skal liksom være formålet med slåttene, at du skal spille og spille og spille til du går inn en slags transe, forklarer Garmo.

En med behov for å politisere, kan tolke Pumpegris’ ønske om å havne i rammeslåtten som et oppgjør med effektivitetsjag og polarisering. Musikken og spillinga får liksom eksistere für sich. Men det blir å legge litt vel mye mening til bandmedlemmenes musikalske eksperimentering.

– Vi er alle bare mennesker, sier Garmo.

– Folk var ikke så annerledes før. Og folk er ikke annerledes nå. Vi trenger alle det samme. Vi trenger å være sammen, vi trenger å ha det bra og ta på hverandre og danse, sier Sonne.