I den biografiske romanen Pabbi ransaker, unnskylder og hyller Mimir Kristjánsson sine egne og sin fars alkoholvaner. Det legges ikke skjul på at både far og sønn har tatt til flaska mer enn litt, akkurat slik deres forfar Egil Skallagrimsson, den største dikter og verste dranker på Island, gjorde. Slektslinja dras nemlig dit, sammen med alkoholvanene til tiden da det var øl og ikke blod som rant gjennom vikingenes årer. 

Sånn har det vært for Kristjánsson også. Han ble tidlig klar over at han, slik som hans far, kom til å ende opp som «fyllik». Da romanen kom i fjor sommer, trilla anmelderne femmere og seksere. Den bittersøte og utleverende framstillinga av alkoholens virkning på en av landets mest profilerte politikere, slo også godt an blant leserne. 

Samtidig har «NoLo-trenden» også fått mye positiv oppmerksomhet den siste tida. Den går ut på å bytte ut alkoholholdig drikke med alkoholfrie eller mindre alkoholholdige alternativer. Trenden kan sees i sammenheng med et stadig økende fokus på selvoptimalisering og «self care». Vi skal drikke mindre, slik at vi presterer bedre og lever lenger. Nuet forbedres gjennom forbedringa av selvet, og punktet det sekulære samfunnet gruer seg mest til blir forsvinnende lite i horisonten. Vi snakker selvsagt om døden, og særlig den uten en tro på det som kommer etter.

Det er en dissonans mellom Kristjánsson og NoLo-trendens følgere. Kristjánsson tar et oppgjør med seg selv og sitt forhold til sin avdøde far, men gjør ikke det samme med sitt eget nåværende alkoholmønster. NoLoerne tar et oppgjør med et av livets store goder, beruselsen, men ikke med seg selv og opphavet til optimaliseringstrangen. 

De avholdende er kapitalister?

NoLo-trenden er en selvsagthet i selvoptimaliseringas tidsalder. I en artikkel i Morgenbladet trekker psykologen Ole Jacob Madsen linja mellom selvoptimalisering og konservatisme helt tilbake til den skotske reformatoren Samuel Smiles bok Self-Help fra 1859. Den innledes med et sitat av John Stuart Mill, og talen er tydelig: Individet har ansvar for seg selv, og individet må optimalisere seg selv for at samfunnet skal fungere best mulig. Nyliberalisten Margaret Thatcher anvendte den samme retorikken da hun regjerte i England: «Det finnes ikke noe samfunn, kun individer.»

Det finnes også ei kobling mellom kapitalistisk tenkning og avhold. Den tyske sosiologen Max Weber mente at en bestemt etikk i bestemte religiøse miljøer kan ha bidratt til framveksten av den moderne kapitalismen i Europa. Man skulle avstå fra jordiske fristelser, temme begjær og leve sparsommelig. Samtidig stod hardt arbeid sentralt. Det fantes en sterk religiøs-etisk norm om å ha evna til å arbeide hardt, uavbrutt og målbevisst.

Et eksempel fra norsk historie finner vi hos haugianerbevegelsen. Hans Nielsen Hauge la stor vekt på arbeidsetikk og askese. En god kristen skulle betrakte seg selv som forvalter av økonomiske verdier og ressurser som Gud hadde stilt til deres rådighet. Nøysomhet og hardt arbeid hang tett sammen, og Hauge forkynte ei lære om at man skulle bruke verden til å øke de økonomiske verdiene og kapitalen som Gud hadde skjenket menneskene. For haugianerne ble økonomisk suksess et tegn på at man levde i tråd med et religiøst-moralsk ideal.

Kapitalismen lever i dag i beste (eventuelt verste) velgående, men med en viktig forskjell: Tidligere jobbet man ut fra ei tro på at man tjente noe utenfor en selv. Å jobbe hardt var en måte å tjene et høyere ideal på. I dagens sekulariserte samfunn virker det som om det å jobbe hardt er blitt et ideal i seg selv. Vi skal forbedre oss for å kunne jobbe så hardt og effektivt som mulig, og den eneste gulrota er eventuelt bare enda mer arbeid (eller penger). 

Glem at du skal dø

En annen konsekvens av sekulariseringa, er at vi har fått et mildt sagt anstrengt forhold til døden. Tidligere var flere troende, og døden ble da en naturlig forlengelse av livet. I dag er det langt vanligere å tenke på døden som et punktum, hvor man flyter rundt i et mørkt og endeløst ingenting. Skummelt? Visst faen. Og derfor kompenserer vi ved å forsøke å distrahere oss så mye som mulig fra denne tanken. Men i stedet for å drikke for å glemme, prøver mange nå å ikke drikke for å glemme. 

Sosiologen Zygmunt Bauman mener at en måte å distrahere oss fra frykten for døden, er å dele dødsskrekken opp i mindre, mer håndterbare deler. Man kan ikke unngå døden, men man opplever at man kan unngå bestemte måter å dø på. Når vi for eksempel vet at inntak av alkohol kan forkorte livet vårt med så og så mange år, retter vi fokuset mot å redusere inntaket av alkohol. Når vi i tillegg fokuserer på å trene, spise sunt eller faste, skyver vi bort tanken på at vi en dag skal dø. Å ta vare på helsa er blitt en så tidkrevende jobb, at vi ikke rekker å tenke på vår egen dødelighet. 

Selvgjort er velgjort, eller?

Kristjánsson er ingen forkjemper for NoLo-trenden. Tvert i mot. I boka hevder han at han har respekt for både alkoholikere og avholdsmenn. Det verste han vet er imidlertid de som er i stand til å ta seg en øl eller to, og så dra hjem. Boka virker å representere ei holdning til alkohol hvor man enten skal være fullstendig drita eller nesten helt edru. Dette resonnerer godt med det nordiske drikkemønsteret, hvor vi helst skal være edru i ukedagene, men drikke oss sanseløse i helgene. 

Det er dette drikkemønsteret vi slekter på. Det er nemlig ikke slik at helgefylla hører de siste tiåra til. Det nordiske folk har aldri tatt seg et glass vin på det kontinentale vis. Både i vikingtida og i middelalderen var det ikke, som Kristjánsson får oss til å tro, overflod av det gylne gull her til lands. Derfor var ølen forbeholdt spesielle anledninger, som gildemål og høytider. Da det først skulle drikkes, skulle det faen drikkes på. Samtidig har hardt arbeid og nøysomhet vært ei forutsetning for å overleve «mellom bakkar og berg».

Ikke bare de eldste forfedrene våre var avhengige av å jobbe på. Arbeidet har vært viktig for nordmennene som kom etter også. Men noe skjedde da en frelser ble født. I hvert fall etter Hauge kom fram til at gevinsten av hardt arbeid og investeringer ikke skulle betraktes som personlig eiendom. Den tilhørte Gud og fellesskapet av brødre og søstre som kom til å utgjøre menigheter innenfor Haugebevegelsen. Hauges venner gikk derfor sammen om å starte ulike virksomheter, og haugianernes kapitalisme kom til å merke seg som kollektivistisk. Det var en brorskapsetikk som satte fellesskapet foran det enkelte individ.

Men Gud er død, som Nietzsche en gang sa. Så nå jobber vi for oss selv, og det er en ensom tilværelse. I tillegg har vi ikke lenger noe fellesskap rundt det jobbingen er ment å distrahere oss fra, nemlig døden. Med selvoptimaliseringa blir døden en slags individuell hendelse som det er opp til hver enkelt person å unngå. Vi er ikke bare ansvarlig for våre egne liv, men også for vår egen død. Og i stedet for å tenke at døden er ei felles grunnforutsetning som vi alle må forholde oss til, forholder vi oss til den alene. 

I individualiteten mangler vi en felles tanke om hva det gode liv er. At Kristjánsson drikker for å glemme og at NoLoerne ikke drikker for å glemme er kanskje to sider av samme mynt? Eksistensens ubehag er akk, så vond, når man ikke har et håp om frelsen. De ulike drikkemønstrene er til tross for lang utlegning, kanskje bare ulike mekanismer for å dytte tanken på livet (og døden) unna.  

Skål?