Da Bjørnar Haveland vendte hjem til Bergen etter ti år i utlandet, ønsket han å finne en ny måte å skape fellesskap på. 

– Laugaren kaller vi ofte for en kulturbadstue – eller en badekatedral. Kulturplattform, har vi av og til kalt det. Det er en badstue som også har et svært og vakkert samlingsrom, forteller han.

Det hele startet med at Haveland startet en badeklubb, men den kalde sjøen gjorde at tanken om en badstue vokste frem. Fra en drøm om en «badekatedral» til en realitet bygget av frivillighet, er Laugaren i dag mer enn bare en badstue – det er et samlingspunkt, en kulturbadstue og et sted for fellesskap.

– Etter hvert ble det en stor forening som driver denne badstuen. Vi har rundt tusen medlemmer og over hundre badstuemestre. Badstuemestrene er frivillige som holder badstuen i gang, sier Haveland.

Oppblomstring av en tapt kultur

Bergen har få tilrettelagte badeplasser, sammenlignet med andre europeiske byer, tross beliggenheten ved havet. Laugaren er en løsning på dette – et lavterskeltilbud som gir byens befolkning mulighet til å bruke sjøen hele året. Ifølge Haveland er det en badstuebevegelse på gang i Norge.

– Det som er spesielt, er at Norge mistet mye av sin badstuekultur. Så kommer den tilbake nå. Det er noe som gjør at badstuekulturen finnes opp på nytt i Norge. Det er litt spennende, for da kan vi gjøre ting på nye måter. Man har fått veldig mange forskjellige tolkninger av badstue, sier Haveland.

Bare de siste årene har antallet badstuer i landet mangedoblet seg, med over femhundre nye badstuer. Til tross for denne økende populariteten, kan Norge «bare» skryte på seg en sammenhengende badstuekultur i Finnmark og Finnskogen – de eneste områdene hvor tradisjonen har blitt opprettholdt, selv gjennom naken- og badstueforbudet innført av den danske kongen under reformasjonstiden. 

I Norden startet badstuekulturen i hytter, huler og enkle skinntelt – trolig for flere tusen år siden. Steiner som tydelig har vært varmet opp, er i dag eldgamle spor etter forløp til badstuen.

Kilder tyder også på at vikingene aktivt benyttet seg av badstue. De tok med seg badstueskikken hjem fra sine tokter østover. For vikingene bidro badstuen til god hygiene, og lørdag – laugardagr på norrønt – ble vaskedagen. Navnet ringer jo noen bjeller.

Med påvirkning fra kvensk badstuetradisjon, så man imidlertid fremvekst av en folkehelse- og badstuerevolusjon i Norge, allerede fra 1920-tallet og utover. Det ble stort, også under krigen. I 1941 skrev legen Robert Kloster boken Så bygger vi badstu:

– En føler sig legemlig og åndelig vel efter badet. Kroppsarbeideren og idrettsmannen er ikke støl og stiv, den stundesløse tar ro. Det er et slags nirvana!

Bølgen begynte imidlertid å avta på 1960-tallet, da målet om badstue i alle hjem ikke ble nådd. Offentlige badstuer gikk ut av bruk. Folk fikk i stedet varmt vann, dusj eller badekar hjemme. 

Badstuebevegelsen som en motkultur

Man kan jo stille seg spørsmålet: Er badstue egentlig så befriende og behagelig som man skal ha det til? Etter kort tid er man klam, varm og svett på steder man ikke visste kunne svette. Er dette bare en mulighet folk griper for å tøffe seg, eller svarer det til noe mer? 

For mange fyller Laugaren et tomrom i dagens samfunn, hvor tradisjonelle fellesskap er svekket og mange kjenner på ensomhet. Haveland fremhever at i badstuen legges mobilen vekk, og folk møtes uten digitale distraksjoner.

– Jeg tror jo dette er en av de siste ikke-digitaliserte skansene – siste analoge skansen nærmest i livet, påpeker Haveland spøkefullt.

– Her må du legge denne mobilen igjen, og du får ikke lov til å ta den med deg. Og plutselig så sitter folk der og bare…«Wow, det var digg.» Folk sitter jo ikke og kjeder seg sammen lenger. Jeg tror virkelig folk er på søken etter et eller annet. 

Ifølge Haveland trekkes folk mot Laugaren på bakgrunn av stemningen og for å være en del av noe større.

Der frivillighet varmer mer enn badstuen

Laugaren har blitt en institusjon i Bergen for de som søker mer enn bare en varm badstueopplevelse. Det er stort nok til at mange mennesker kan samles samtidig, men likevel intimt nok til at det føles trygt. 

– Det er mange som har vært med i byggeprosessen, og det har skapt mye verdi. Utover at du sparer penger, bygger det også miljø og momentum, påpeker Haveland.

De frivillige ved Laugaren holder ikke bare badstuene åpne, men organiserer også en rekke arrangementer, kurs og kulturelle aktiviteter. Haveland trekker frem blant annet improshow, lyttebadstue og «poetic sauna session» som kommende arrangementer i badstuen. Han påpeker at det hadde vært enklere å ansette noen for å drifte badstuene, men at frivilligheten skaper en helt egen atmosfære.

Eivind er badstuemester i Laugaren og en av de frivillige i laugarlaget, og trekker fram at i badstuen er prestisje skjult, og alle er på samme nivå. Han mener badstuen har fått et oppsving fordi den tilbyr en pause fra den digitale hverdagen – et sted der folk faktisk legger fra seg mobilen og tar del i en opplevelse som dyrker nærvær, varme og kulde som en naturlig form for rus, nesten som en lett treningsøkt.

– Når du kommer som gjest, blir du tatt imot av noen som er her fordi de synes det er kjekt. De sier hei, ser deg i øynene, og hjelper deg med å ta et skritt ut av en travel hverdag. Det er et rom uten mobiltelefoner, hvor alle er like og det er lett å komme i kontakt med andre. Jeg tror det gjør noe med stemningen, sier Haveland.

Arkitektur som en del av det sakrale

I tillegg er selve bygget et viktig element. Haveland er utdannet arkitekt og har tegnet Laugaren selv. 

– Vi har tro på unik og vakker arkitektur som en del av opplevelsen, og vi prøver å bygge en kultur rundt badstue.

Han fremhever at Laugaren skal føles spesielt og verdig, men også tilgjengelig slik at man får noe av det sakrale inn i dagliglivet.

– Vi har fått et samfunn der folk bruker mye penger på en fin sofa hjemme og gjør hjemmene sine fine. 

Haveland fremhever at man ofte ikke har lyst til å bruke penger på å gjøre ting skikkelig og fint, når det kommer til bybaner eller hva som helst i det offentlige.

– Det er jo når du legger omsorg og sjel i å lage ting mer generøst enn det hadde trengt å være, at folk føler det er noe spesielt. Det er litt det denne arkitekturen handler om. Det skal være et billig og tilgjengelig tilbud, men det skal likevel føles opphøyd. Det er ikke sånn at fordi noe er billig, eller et lavterskeltilbud, så må det føles kommunalt.

Forbeholdt helseentusiaster?

Om hvorvidt badstuemiljøet kun består av helsefanatikere, sier Haveland at medlemmene i Laugauren er svært mangfoldige. Han påpeker at Laugaren har frivillige fra alderen 17 til 75 år, med mange forskjellige innfallsvinkler. 

– Noen er badstuenerder, andre er mest med for fellesskapet, og noen liker å bygge og fikse ting. 

Haveland påpeker at mange studenter bruker badstuen aktivt, blant annet fordi det er et sted hvor det er naturlig å bli kjent med andre.

– Her treffer du utrolig mange forskjellige folk. Du får mye mer mangfold enn du gjør på studentersamfunnet, for eksempel. Så jeg tror du kan føle at du bidrar til noe som er positivt og viktig i samfunnet, og at du møter folk som bryr seg om andre ting og har andre perspektiver på verden.

Sakrale opplevelser

Laugaren tar også badstuemestre med på studieturer til andre land for å lære om ulike badstuekulturer. De tilbyr en rekke ritualer inspirert av baltiske og tyske tradisjoner, samt eksperimentelle badstueritualer hvor nye konsepter utvikles.

Ved Laugaren er det vanlig å praktisere «aufguss», en tysk badstuetradisjon som oppstod etter andre verdenskrig. Haveland forklarer at folk i etterkrigstidens Tyskland var så preget av traumene, som resulterte i at folk satt i badstuen uten å snakke sammen. Slik startet man en tradisjon med ledede badstueøkter. Under disse øktene ble eteriske oljer blandet med vann og helt over badstuesteinene, noe som forsterket sanseopplevelsen.

– Det var en form for kollektiv terapi, på en måte. Når det er en badstuemestere som leder økten, så gjør det ofte at folk kan slappe av, trekke seg litt mer inn i seg selv, kanskje, og føle at de opplever noe sammen, samtidig.

I tillegg til «aufguss» praktiseres blant annet baltiske badstueritualer med bjørkeris, hvor deltakerne piskes lett for å stimulere blodsirkulasjonen. Det skaper en mer sanselig og fysisk opplevelse, og gir badstuebesøket flere dimensjoner enn bare varme.

Mange opplever badstueritualene som en nesten sakral opplevelse. Haveland påpeker at han tror det handler om å finne mening med å koble seg til sansene sine, kroppen sin, og omgivelsene sine samtidig. Arkitekturen spiller en viktig rolle i dette.

– Vi har bevisst skapt en vakker atmosfære. Det gir en følelse av høytidelighet, av noe litt hellig. Så da blir det et sted hvor man kan komme mer i kontakt med seg selv og andre. Jeg tror man på en måte kan si at det er noe veldig spirituelt i det.

Laugaren er og blir en badstue – varm, svett og til tider nesten uutholdelig. Det er nettopp denne kontrasten som gjør opplevelsen både utfordrende og forløsende. Laugaren er blitt et verdifullt tilskudd til byen – en påminnelse om hvor viktig det er å møtes – ansikt til ansikt, i varme. Har badstuekulturen kommet for å bli?