Forfatter: Dag Solstad

På sitt beste er Solstads oppskrift enkel: en ung mann på 60-, 70- eller 80-tallet med høyere utdanning, fremmedgjøres av tilværelsen sin i Oslo. Han flytter til en middels stor østlandsby som skisseres overdrevent levende, der han i møte med sine nye omgivelser får et plutselig innfall – et svar på tilværelsen. Hvilken innsikt følger så? Oppvåkningen medfører uten unntak at vedkommende blir kommunist, selvproletariseres, men innser etter å ha kastet bort sine beste år, at det ikke var noe lurt.

Det høres kanskje trivielt ut, men det er det stikk motsatte. Solstad gjør seg til en talsperson for en livsstil og en væremåte som er oss helt fullstendig fremmed: Fra en tid der man oppholdt seg i sitt hjørne av verden, og var sentrum for sine egne begivenheter. Verdens urettferdighet går like fullt ikke upåaktet hen; Solstads karakterer nekter plent å la seg hensette til apati eller avstumpes. Den hverdagslige tralten i en småby katalyserer tvert imot et ønske om å gripe livet sitt med idealistisk begjær.

Solstad får fram det inderlige, engstelige og ensomme, samtidig som han åpner tidsvinduet til et uhildet og på et vis naivt Norge. Solstads innbilte romankarakterer er et vitnesbyrd om levd liv; forelskelse, ensomhet og lidenskap.

Solstad har selv blitt historie, men er en litterær bauta som har vært toneangivende både emosjonelt og intellektuelt for mange. Det er en monumental skikkelse som er borte, hvis avtrykk vil bli stående lenge. 

Anbefaler særlig: Gymnaslærer Pedersen, Roman 1987, T. Singer og Genanse og Verdighet.

Artist: Iglo

Rap-Oslo florerer av artister som vil opp og frem. Enten havner de i fengsel (S1sco og Siyabång), vokser opp/er ræva (de fleste), blir stadig mer strømlinjeformet  (Undergrunn og Tøyen Holding) eller får et manisk innfall om å kombinere pseudo-idéhistorie med å være popstjerne (Marstein). Heldigvis finnes det aktører som klarer å unngå alle de ovennevnte fellene, og samtidig lage jævlig bra musikk. Blant dem finnes Iglo (tidligere Iglo65).

På EP-en Bevis avveksler melankolske og følelsesladde «Se Det», langt mer høytsvevende og energigivende «Fiks Meg», mens «Lekser» komplementerer det hele. Iglo balanserer på en knivsegg; festing, begjær og rusforherligelse, mens selvrefleksjon, eksistensiell undring og tungsinnet dagen derpå lurer på andre siden. Resultatet er mesterlig.

Over makeløse beats rapper Iglo om damer, penger og dop på en måte du (faktisk) ikke har hørt før. De påstår ingenting de ikke har gjort, men legger heller ingenting imellom. Iglo distingverer seg her fra andre artister innenfor samme sjanger. Der mange forsøker å bygge opp en inautentisk mystifisert personlighet, holder Iglo det nært og ekte. Slikt blir det god musikk av. Toneangivende sanger som «65», «Konto» og «Nye Solbriller» vil for mange være en skånsom introduksjon til duoen.

Usignerte, ufiltrerte, autentiske og ikke minst vilt talentfulle – Iglo er det neste store fra Osloscenen (særlig dersom de får seg til å ta opp utgivelsesfrekvensen noe fra et par sanger i året).

Samfunnsanalyse: Marxisme

Marxismen er utvilsomt det mest vellykkede analyseverktøyet for å påvise bristene ved den rådende samfunnsorganisering; kapitalismen, ideologien som driver oppdeling og klassifisering av mennesker, der ens livsvilkår tildeles ved fødsel. 

Marxismens svar på denne utfordringen som sådan – kommunismen – er blitt grundig tilbakevist flere ganger, noe kapitalistene fryder seg over å bemerke. Riktignok kan ikke dette tas til inntekt for at analyseverktøyene i den marxistiske tradisjonen ikke består: Verktøyet gir oss evne til å forstå og kritisere strukturene – og i forlengelse muligheten til å endre dem. Strukturene reproduseres: Fra plebeiere og patrisiere i Romerriket, til livegne og adelskap i middelalderens Europa, og nå tredje-verdensborger og vestlig. At en herskende privilegert klasse lever utsvevende, har sin pris. Den prisen er en stor, underkuet og glemt majoritet.

Anvendelsen av klasseanalysen er mer avgjørende enn noen gang. Igjen truer storkrig; en nasjons alminnelige unge menn skal under barbariske forhold utøve institusjonalisert vold mot en annen nasjons alminnelige unge menn. Dette til de bestialiske handlingene har blitt så utspekulert jævlige at en av partene til slutt ikke orker mer. Gruppepsykologiske tankemønster forleder oss til å tro at man først og fremst er delt ved nasjon, kultur og språk, når det i realiteten er klassene som separerer oss. Det vil alltid være de underprivilegerte som står der med gjørma opp til knehøyde; de begunstigedes penger leder alle andre steder enn til skyttergraven. Istedenfor å rette oppmerksomheten mot rettferdighet: et bærekraftig, egalitært og likestilt samfunn, skal vi nå – atter en gang – drive livsbejaende unge inn i en rå og barbarisk skur av stål og jævelskap. Genialt – mens underklassen slakter hverandre, reproduseres strukturene inn i evigheten. Da må man ikke la seg forlede av de etablerte fortellingene – men heller forene seg mot den egentlige fienden.

Opplevelse: Bade i havet

Søvnproblemer, bakrus eller tungsinn? Det finnes ikke et problem som ikke kan (midlertidig) leges av et sjøbad. Ikke minst er det gratis.