Geir Magne Staurland
Surrealismus i Pushwagnergruppen og journalist
Jeg tenker ofte på en historie en venn av meg har fortalt, en lysende intelligent, talentfull og selvkritisk mann. Han endte plutselig på øving i et slags allstar-band med flere kjente musikere. De spilte og spilte, og min venn syns alt låt bås, ingenting var verdt å spille videre på, ingenting var godt nok, mens for de kjente artistene som var med på øvingen var det helt motsatt. Min venn var nærmest sjokkert over hva de kunne tenke var bra nok. Det ble ingenting av dette bandet, men anekdoten illustrerer selve nøkkelen til det å kunne skape.
Artister, kunstnere, forfattere, selvsagt er det flust av perfeksjonister blant dem, men de har alle et fellestrekk: det er å våge å leve i ja-faser, men enda mer er det å tørre å kalle noe for Noe. Male et bilde og insistere på at ja, det er et maleri, skrive en låt og insistere på at javel, det er en låt.
Stille ut et pissoar og insistere på at ja, det er kunst.
Men la det aldri være overtydelig og overforklart. Er du en smule usikker på hva du driver med: visk ut de skarpeste konturene, dynk det i enkel mystikk. For husk at alle idéer når de først er skjøvet ut i verden, er som fluepapir. De tiltrekker seg «mening» man aldri hadde intendert. Gi faen i hva du egentlig mente. Ikke prøv å bli forstått. Det er kjedelig. Og ikke er det vakkert heller: Jada, skjønne er de ting vi ser, skjønnere er de ting vi forstår, men skjønnest er i sannhet de ting som vi ikke forstår.
Embla Karidotter
Frontfigur i bandet Embla and the Karidotters
Det er tre år siden sist jeg fikk skrive hva dere burde gjøre her, så denne gangen tenkte jeg å si hva dere ikke burde gjøre.
Jeg er en av de som overtenner og deretter overtenker. Jeg vil ikke gjøre noen av delene, men heller være like grei med meg selv som jeg er med andre. Det som er bra med å gjøre feil, er å ta lærdom av dem. Vi går alle glipp av sjanser, men det kommer nye vi kan ta, store og små, hver eneste dag.
Hvilket liv er du fornøyd med å ha levd når du ligger på dødsleiet? Hvilke valg kan du ta nå for å bli fornøyd med deg selv i dag og i fremtiden? Her er en liste over hva dere ikke skal gjøre basert på hva folk angrer mest på når livet går mot slutten:
- Ikke lev livet slik andre forventer av deg, ha nok mot til å gjøre det du selv ønsker (jeg kom ut av skapet).
- Ikke jobb så mye (jeg sluttet i jobben min og satser på musikken).
- Ikke legg lokk på deg selv ved å være redd for å snakke om følelsene dine (jo mer autentisk jeg er, jo mer autentiske folk tiltrekker jeg meg).
- Ikke glem å pleie og ta vare på de gode vennskapene (jeg håper jeg klarer dette livet ut, med gamle og nye venner).
- Ikke stopp deg selv fra å være lykkelig (dette er det kun patriarkatet og kapitalismen som vinner på, så fuck det).
Maria Refsland
Bassist og vokalist i Sliteneliten
Jeg synes det er vanskelig med ordet «kul», og jeg vil derfor bruke spalten til å oppfordre til å ikke prøve å være kul. Altså den ekskluderende typen kul, som betyr liksom «kulere enn andre». Den fine typen kul, som de folkene man synes gjør bra ting og er greie, det er bra.
Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle som leser denne spalten til å prøve å se litt mer utenfor seg selv og gå ut i verden og gjøre noe bra. Finn det som engasjerer deg mest, stor eller liten sak, og prøv å gjøre noe som pusher det i riktig retning. Verden trenger deg desperat, og vi trenger hverandre. Å jobbe sammen for å skape noe bra er den største mening man kan oppdrive, det føler jeg i hvert fall selv. Okkuper et hus, bli med i en organisasjon, lag et folkekjøkken, meld deg som frivillig på Blå Kors, lag et hagelag der du bor, selg vafler til inntekt for Gaza hver fjerde søndag i måneden. Hva enn!
Og det hjelper ikke bare direkte på saken, det hjelper også dine medmennesker, for dere er sammen, og du og din gjeng blir et bevis til de som ser hva dere gjør på at verden ikke er så bekmørk som den ser ut. Slike handlinger er håp.