Skaperen av World Wide Web, eller verdensveven, Tim Berners-Lee, kan ennå ikke snu seg i graven, men han snur og vender seg nok i senga om nettene over sin amorfe skapning. Som en moderne Victor Frankenstein som ser sin fantastiske visjon våkne til live: et monster. I nyere tid har Berners-Lee lansert globale kampanjer for å motvirke overgrep og diskriminering, politisk manipulasjon og andre trusler som preger nettverden. Men det han har skapt er større enn ham selv, og tannkremen vil aldri kunne dyttes inn i tuben igjen.

Internettoptimistene på 90-tallet så fenomenet som en redning fra TV-kanalenes monopol på underholdning. Med internettet ble valgfriheten gitt til folket, man kan selv gå dit man vil, fordype seg i mer givende ting. For 30 år siden var Internet Explorer derfor et treffende navn for en nettleser: Den moderne oppdageren kunne bak pikslene finne alle slags merkelige hjørner av verden. Men, som vi alle vet, har oppdageren tapt for konsumenten. Det viser seg at valgfrihet ikke er så bra likevel, når vi er så innmari dårlige til å velge. 

Internettet er ekspanderende i sin essens, ingenting blir borte, det at det forandrer seg skyldes bare at det vokser. Og det som vokser raskest, er kortformatene og de hyperbolske utsagnene. Men siden nettet ikke fjerner, bare ekspanderer, må det vel finnes mer fruktbare interaksjoner også, i dens kriker og kroker? Spørsmålet er håpløst retorisk, men likevel, det kan være lett å glemme: svaret er ja. I en slik krok finner vi Nick Caves nettside The Red Hand Files. Nettsiden er blogg og Q&A i ett, hvor Caves fans kan stille spørsmål, som ikke modereres eller går via noen andre før de når Cave selv. Han svarer både utbroderende og personlig om alt fra Gud, til kunst, til sorgen over sønnen Arthur (som døde i en LSD-relatert ulykke i 2015), til hva han spiser til lunsj. Bloggen får en til å føle seg som en oppdager. Og til å glemme at man faktisk befinner seg på internett, siden den ikke forlater deg med en grøtaktig følelse av overstimulans. 

Det som åpenbarer seg når man leser The Red Hand Files, er hvor vanskelig det er å avskrive den som tilsynelatende ikke har en annen agenda enn noe så gladkristent som åpenhet og kjærlighet. Det virker som en motgift mot polariseringen. For internettspråket, de kategoriske og angripende formuleringene, har også funnet veien til Caves blogg. Eksempelvis da han i 2023 godtok invitasjonen til kroningen av kong Charles, noe mange så som et svik, at han (som australer), skulle anerkjenne det historisk undertrykkende monarkiet. Spørsmålene lød som følger: «Why the fuck are you going to the King’s coronation?», «The coronation. Seriously????», «Nick Cave going to the coronation??! What would the young Nick Cave have thought of that?!». Selve tonen, helt uavhengig av kritikkens legitimitet, bærer med seg antagonismen som nettet så ofte reproduserer. Det er påfallende å se hvordan tonen avvæpnes av Cave, og man kan forestille seg spørsmålsstillerens agitasjon svinne hen mens han leser hans svar, som er så apolitisk som mulig. Åpent og ærlig forteller han om fascinasjonen over de kongelige, om møtet med dronning Elisabeth, hvordan han gråt da de senket kisten, og hvordan det for ham ikke handler om hverken ideologi eller politikk. Om det skulle finnes en siste rest av agitasjon hos spørsmålsstilleren, forsvinner den med hans siste to ord: «Love, Nick.»

For oss som ikke bryr oss om monarki-debatten, er det kanskje i overkant enkelt å ta Caves parti i hans avskrivning av den gjennomsyrende politiseringen. Vanskeligere er det med hans forhold til Israel. Han spiller stadig konserter i landet, og har beskrevet Roger Waters og Brian Enos Israel-boikott som både feig og skamfull. Plutselig er det ikke lenger så entydig; polemikken er vel den eneste uttrykksmåten om en konflikt som denne, hvor det ikke finnes noe ‘kanskje’ eller ‘på den ene siden’, men bare en undertrykkende og en undertrykt part, et folkemord og en ubegripelig mengde lidelse? Really???? og Why the fuck?! fremstår som betimelige spørsmål. Men langformatet er på hans side, og han legger til og med ut brevet han sendte til Eno, hvor han forteller at  han ikke støtter styret, men mener en mer effektiv protest hadde vært å uttrykke meningene sine på scenen i Tel Aviv. Det skamfulle, ifølge Cave, ligger i å begrense kunstens mulighet til å uttrykke seg, og dermed minimere kontakten mellom Israels befolkning og omverden. Han får nyansert seg, er det banale poenget her, men det viktigste han kommer med er forbeholdet mot slutten av svaret: «Occasionally, I wonder if The Bad Seeds did the right thing in playing Israel. I cannot answer that question. I understand and accept the validity of many of the arguments that are presented to me.» For det er dette som er Caves livsfilosofi: størst av alt er usikkerheten. Som han så kortfattet svarer, når han blir spurt hvorfor han mener tvilen fungerer som hovedprinsippet i livet hans: «I don’t know».

Så kan man selvfølgelig kritisere Cave for å bedrive en kunstnerisk estetisisme som bare kan gjøres fra en ekstremt privilegert posisjon, og for å forfekte en apolitisme som går på bekostning av de som lever i en høyst politisk realitet. Men i dette tilfellet er hans manglende stillingstagen sterkt knyttet til bloggens appell: åpenheten, usikkerheten, at det ikke finnes noen underliggende agenda. Det er vanskelig å ikke 

The Guardian skriver at bloggen ville gjort internettgrunnleggeren Tim Berners-Lee stolt, og det er vanskelig å være uenig. Cave viser oss hvordan vi kan forholde oss til hverandre, selv om vi alltid vil ha våre uenigheter, at det faktisk er mulig med meningsfulle interaksjoner i verdensveven. At polemikkens kryptonitt er imøtekommenhet fra en som ikke hevder å besitte noen endelige svar.