2025 markerer ti-årsdagen til Stoff. Månedens utgave vil derfor være TI(D). Altså både tallet ti, fenomenet tid, og Stoff ti år.
Siden vår fødsel har vi prøvd (forhåpentligvis med hell) å være en toneangivende kulturkritiker og gi en plattform til små og store kunstnere i Bergensområdet. Som ansvarlig redaktør det siste året er jeg ufattelig stolt over kvaliteten i journalistikken, meningsinnholdet og skjønnlitteraturen vi har publisert i magasinet vårt.
Med dette sagt, så må det presiseres hvor viktig det er at kulturentusiaster verner om det lille vi har igjen av kulturjournalistikk her til lands. For tjue år siden kunne bokaktuelle forfattere ofte få over ti intervjuforespørsler, nå er de heldige hvis de får én eller to. I høst ble Natt&Dag lagt ned (dog ikke for første gang, så det finnes håp der ute). De store redaktørstyrte mediene bygger ned kulturredaksjonene, journalistikken er i altfor stor grad Oslo-sentrert, og mindre av medienes midler bevilges dekning av kunst og kultur. Bergens Tidende har lenge vært en av få store aviser utenfor Oslo som tviholder på kulturredaktøren sin, men når Jens Kihl nå går av, har avisa ingen planer om å ansette noen nye.
De eneste store avisene som de siste årene har styrket kulturredaksjonen sin er Morgenbladet og Klassekampen. Dette er selvfølgelig vel og bra. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at kjerneleseren til disse avisene er høyt utdannede middelklassefolk hvis kulturelle kapital allerede er ganske høy. Det er ikke dette segmentet av massene som trenger å nås ut til med det glade kultur-budskap.
Dette peker altså på et annet problem i den allerede døende kulturjournalistikken: nisjifisering. Det lille som finnes av kulturdekning publiseres i små aviser, magasiner og tidsskrifter (ja, jeg vet at Stoff hører hjemme i denne kategorien). Det utgis film, musikk, bøker og kunst av svært høy kvalitet her til lands. Mye av det kan man ha stor glede av uten å ha en humaniora-mastergrad i bunnen. Det er bare så synd at Ola Nordmann, som statistisk sett kun leser NRK og VG, ikke får vite om alt dette.
Det er jo en grunn til at kulturjournalistikken blir nedprioritert, den genererer ikke klikk. Ergo er det ikke tilfeldig at det er de siste tiårene som har stått for de mest dramatiske kuttene: grunnen er overgangen til nettavis. Før i tida skulle avisforsidene fange folks interesse, nå må hver eneste sak virke like spennende for at folk skal klikke seg inn.
Men hvorfor gidde å bry seg, hvis ingen andre bryr seg? Jo, nå skal du høre. Pressen er, og har alltid vært, den som setter standarden for hva folk får med seg. Med dette følger en plikt til å tilby et bredt utvalg av innhold, ikke fordi det nødvendigvis er populært, men fordi leserne har rett på muligheten til å velge. Samtidig speiler befolkninga innholdet i pressen; har du en kulturuinteressert presse, får du et kulturuinteressert folk. Her beveger vi oss over på et rimelig eksistensielt spørsmål: er kultur viktig for et godt liv? Eh, ja. Teit ting å spørre om.
Med dette vil jeg gjerne avslutte tiden min som ansvarlig redaktør med å oppfordre alle Stoffs lesere til å lese om, og selv konsumere kunst og kultur. Les bøker, gå på konserter, forestillinger, filmvisninger og utstillinger. Anbefal videre, snakk høyt og bruk sosiale medier for alt de er verdt. Stoff vil i alle fall fortsette å publisere kultur- og samfunnsjournalistikk i flere tiår til!
Og kom på jubileumsfesten vår fredag 9. mai, kl 20 på ÖY.