De siste årene har det pågått en offentlig debatt om innføringen av en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. En slik bestemmelse har blitt vurdert flere ganger, men bekymringer om bevisproblemer har ført til at tidligere regjeringer har latt være å fremme et forslag – inntil nå.

Vold avgjør: Grensene i dagens voldtektslov

For å ilegge straffansvar etter dagens voldtektsbestemmelse kreves det at gjerningspersonen har skaffet seg seksuell omgang «ved vold eller truende atferd», eller har hatt seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen».

Dagens lovverk medfører at situasjoner der den utsatte gråter, skriker, sier stopp, fryser til eller på annen måte tydelig viser at de ikke ønsker å ha sex, ikke nødvendigvis regnes som voldtekt. Det er først og fremst utøvelse av vold eller trusler – og ikke om offeret har sagt nei – som avgjør om politi og påtalemyndigheten har grunnlag for å etterforske og straffeforfølge det som voldtekt.

Straffeloven § 297 kriminaliserer imidlertid «seksuell handling» uten samtykke, definert som mindre alvorlige integritetskrenkelser enn voldtekt, eksempelvis berøring av intime kroppsdeler. Selv om bestemmelsen i enkelte tilfeller kan anvendes på tilfeller om seksuell omgang uten samtykke, er den hverken utformet for slike tilfeller eller praktisert som et alternativ ved alvorlige overgrep. Bestemmelsen har dessuten en betydelig lavere strafferamme, kortere foreldelsesfrist og gir ikke fornærmede rett til bistandsadvokat, noe som i praksis innebærer en svakere rettslig beskyttelse for den utsatte.

Nytt lovforslag innebærer dobbel samtykkemodell

Dersom forslaget blir vedtatt som lov av Stortinget, blir det et tydelig skille i straffeloven på sex der samtykke ikke er innhentet, og sex der motparten aktivt gir uttrykk for å ikke samtykke.

Det nye lovforslaget slår fast både at ja betyr ja, og at nei betyr nei. I korte trekk tas “bare ja betyr ja”-modellen inn som et nytt første ledd i voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291. Med dette sikter regjeringen på å ilegge straff med inntil 6 år for den som har seksuell omgang med «noen som verken i ord eller handling har samtykket til det».

Dagens voldtektsbestemmelse videreføres som et nytt andre ledd i § 291, samtidig som den utvides med et nytt straffalternativ basert på «nei betyr nei»-modellen. Dette innebærer at man vil ilegge straff med inntil 10 år for den som har seksuell omgang med «noen som i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ville det». Det sistnevnte straffalternativet har stor støtte i det juridiske miljøet og bygger på Straffelovrådets forslag.

Ny samtykkelov – men samme beviskrav

For mange er dette en etterlengtet oppdatering av loven, og et tydelig signal: Sex skal være frivillig, alltid.

Det store spørsmålet ligger imidlertid i bevisbyrden. En samtykkebasert voldtektsbestemmelse vil ikke endre de strenge beviskravene i strafferetten. Det er her det grunnleggende rettsstatsprinsippet om uskyldspresumsjonen («Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven») kommer inn. Uskyldspresumsjonen forutsetter altså at ingen ville kunne dømmes for voldtekt – selv med en ny samtykkelov – uten at det er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at det ikke forelå samtykke. I denne vurderingen kommer også spørsmålet om forsett inn, altså om gjerningspersonen forsto eller burde ha forstått at det ikke forelå samtykke. Dersom fornærmedes forklaring vurderes som lite troverdig, eller retten ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan fastslå at et straffbart forhold har funnet sted og at tiltalte hadde forsett, skal tiltalte frifinnes. Dette høye beviskravet er avgjørende for å beskytte mot justismord og sikre rettssikkerheten for den tiltalte.

Samtidig byr bevissituasjonen i voldtektssaker ofte på særlige utfordringer sammenlignet med andre alvorlige voldsforbrytelser, ettersom det sjelden finnes vitner og fysisk vold ikke alltid forekommer. Atferd som er truende eller skaper frykt, etterlater som regel ikke synlige merker, noe som gjør det vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for retten.

Det prinsipielle utgangspunktet for kriminalisering styres imidlertid ikke av hva som er lett å bevise, men av handlingens skadepotensial – også kjent som skadefølgeprinsippet. Voldtekt, også uten bruk av fysisk vold, kan medføre alvorlige og langvarige psykiske traumer for den utsatte. Når skadevirkningene er tilsvarende alvorlige, må også ikke-voldelige voldtekter kunne gi grunnlag for strafferettslig ansvar og sanksjoner overfor gjerningspersonen.

​​Hva med rettssikkerheten?

Her starter uroen. Advokat Mette Yvonne Larsen kaller regjeringens lovforslag for et «aktivistforslag», og mener det risikerer å kriminalisere vanlig samliv, spesielt i etablerte forhold. Hun – og flere med henne – frykter at flere vil bli anklaget, men at det fortsatt blir vanskelig å bevise hva som egentlig skjedde.

Larsen er ikke alene om et slikt synspunkt. I 2022 la Straffelovrådet – bestående av UiBs professor Linda Gröning, assisterende riksadvokat Knut Erik Sæther, lagdommer Susann Skogvang og advokat Anders Brosvet – frem sin utredning av det strafferettslige vernet av den seksuelle selvbestemmelsesretten (NOU 2022:21). redningen kom utvalget blant annet med forslag til endringer av straffebestemmelsen om voldtekt, for å innta et krav om samtykke.

Straffelovrådet anbefalte i sin utredning at et samtykkekrav burde utformes som et såkalt «nei»-krav, hvor straffansvar oppstår dersom noen har seksuell omgang med en person som ikke ønsker det, og som formidler dette gjennom ord eller handling. Dette skiller seg vesentlig fra regjeringens foreslåtte modell, som bygger på et krav om eksplisitt samtykke.

I dag henlegges over 80 prosent av alle anmeldte voldtektssaker i Norge, og bare én av ti saker ender med fellende dom. Kritikere av samtykkelovforslaget peker på at det ofte ikke handler om at fornærmede ikke blir trodd, men at sakene i praksis ender som ord mot ord – uten tilstrekkelig bevisgrunnlag. Når lovforslaget krever aktivt samtykke, vil en eventuell rettssak i stor grad dreie seg om hva som ble sagt, snarere enn hva som faktisk skjedde. 

Dermed risikerer man å stå overfor de samme bevismessige utfordringene som i dag – man er i prinsippet tilbake til start. Man kan dermed stille spørsmål ved om flere lover automatisk betyr mer rettferdighet. 

Samtykkelovens potensial og begrensinger

En samtykkelov vil i seg selv ikke kunne løse de underliggende utfordringene knyttet til kommunikasjon, maktbalanse og kulturelle normer rundt seksualitet. Lovgivning er ikke et virkemiddel for å regulere moral, men for å sette tydelige rettslige grenser. 

Samtidig kan en lovendring ha en viktig normdannende effekt og bidra til økt bevissthet om at seksuell omgang forutsetter frivillighet – ikke bare fravær av fysisk motstand. 

En slik lov vil ikke automatisk føre til flere domfellelser, og det er heller ikke nødvendigvis målet. Det viktigste er å sikre at rettssystemet bedre fanger opp de sakene der overgrep har funnet sted, og at personer som har opplevd seksuelle krenkelser får større rettslig og moralsk anerkjennelse. 

I et rettssamfunn må det fortsatt stilles strenge krav til bevis – men det er også legitimt å stille spørsmål ved om dagens rettstilstand i tilstrekkelig grad reflekterer hva vi som samfunn anser som akseptabelt.