Psykolog Jeffrey Jensen Arnett kaller tyveårene for «emerging adulthood». I boken Adolescence and Emerging Adulthood beskriver han et primært vestlig fenomen med fremveksten av en ny livsfase mellom ungdomstid og voksenliv. En tid preget av identitetssøken, ustabilitet og selvsentrering; en mellomposisjon med nye muligheter. 

Med andre ord, en slags utstrakt tåke av potensial, der man famler etter hvem man er, hva man vil, hvor man skal, og med hvem. Man elsker intenst, ofte feil, og lærer seg sakte hvordan man egentlig vil ha det. Hvis man overhode vet det.

Ifølge Arnett er konseptualiseringen av «Emerging Adulthood» som et distinkt nytt utviklingsstadium, et resultat av fire historiske hendelser som fant sted på 1960- og 1970-tallet: teknologirevolusjonen, seksualrevolusjonen, kvinnesaksbevegelsen og studentopprøret. Som følge av disse radikale hendelsene har ankomsten av fullt voksenliv blitt forsinket, og erstattet av en tilværelse i limbo. Folk får barn senere, kjøper bolig senere og ordet ekteskap tilhører en fjern fremtid.

Febrilsk forsøker man å finne ut av hvilken vei man skal gå. Noen flytter til nye byer og starter på nytt. Andre sveiper seg gjennom en hel generasjon på datingapper, uten å føle seg nær noen. Vi skal ha karriere og livskall, en flørt og en fremtid, økonomisk stabilitet og spontan reiselyst, det perfekte hjem og en rotete sjel. Vi skal leve bedre enn foreldrene våre – med mer frihet, mer mening, mer alt. 

Her står vi, midt i eksistensens sirkus, kastet ut i valgets kvaler. Vi løper, vi står stille, vi famler i blinde. Alt mens fremtiden tålmodig venter på å sende regningen for manglende retning og visjon.

Likevel romantiseres tyveårene i film og litteratur – vi får ikke nok av det. Litteraturen elsker oss. Filmene forguder oss. Tenk på Frances Ha, Normal People, Fleabag og ikke minst Oslo-trilogien til Joachim Trier. Alle disse kaotiske, uferdige karakterene som speiler våre egne indre opprør og tomrom: De gjør feil vi kjenner igjen, tar valg vi forstår for godt. Det er noe fascinerende ved dette urolige rommet i livet – kanskje fordi det er her det skjer og det er her vi formes på godt og vondt.

For hvordan håndterer man at friheten føles mer som et overveldende ansvar enn et privilegium? Når ingenting føles trygt nok til å satse på, men heller ikke uviktig nok til å ignorere?

Tyveårene handler om å balansere på en knivsegg mellom potensial og panikk. Det handler om å føle at alt er mulig, samtidig som man aner at det meste kanskje ikke går. Det er å sitte med venner og snakke om fremtiden som om det er et konsept vi kan planlegge oss inn i, mens vi i virkeligheten er vettskremte og overveldet.

Kanskje det er nettopp derfor dette tiåret føles så voldsomt. Fordi vi begynner å se oss selv utenfra. Fordi friheten er reell, og det er også valgene – og konsekvensene.

Kanskje vi må se det som det er: En kraftig, ofte smertefull overgang mellom forestilling og virkelighet. Det er i denne livsfasen vi ler høyest, gråter styggest, og føler mest. Det er her vi mister oss selv i ett år og finner oss igjen på et gatekjøkken klokken tre om natten.

Kanskje svaret ligger et sted mellom å ikke sløse disse årene bort, og å tillate seg selv å rote litt. Å omfavne panikken og poesien.