Hei, kjære leser. For å være litt selvreflekterende og pedagogisk: Dette er en spalte hvor en stoffer hver utgave utsetter seg for potensiell vanære. En skal gi leserne noen personlige anbefalinger som vil prege ens egen internetthistorikk resten av livet (shoutout til vår gamle medjournalist som snart er psykolog, og gjerne skulle avpublisert sin anbefaling en 194 regler lang artikkel kalt «Do You Know How to Behave? Are You Sure?»). Denne gangen falt denne oppgaven på meg, Maja. Hallo. Hyggelig. Her er to ting jeg vil anbefale at du begynner med. 

Skaff deg en skapende hobby
Jeg er en stor hobbyentusiast. I en tilværelse som kan virke hensiktsløs, mener jeg rett og slett at meningen med livet som menneske er å skape. Det er vårt instinkt, å lage ting som ikke fantes før. Det være seg en familieoppskrift, et tegnet bursdagskort, et flettet armbånd, å oppfinne hjulet, lage hulemaleriene, bygge pyramidene – vi har alltid søkt å etterlate oss spor for ettertiden.  

Likevel er det relativt få som har en skapende hobby. Man la fra seg tegneblyanten et sted på barneskolen, og plukket den aldri opp igjen. Man skrev sin siste skjønnlitterære stil på ungdomsskolen og så seg aldri tilbake. Og jeg tror forkastelsen av å jobbe med hendene, er noe av det som gjør oss så utilpasse med vår plass i verden. Vi er dyr som pleide å bygge og reparere husene våre selv, hakke veier med hendene, sy våre egne klær. Vi er ikke lenger skapere, vi er samlere av ting som noen andre har skapt. Vi kjøper klærne våre, maten vår. Vi bygger ikke og vi sår ikke, vi trener, helt uten noe annet mål enn at det er «for oss selv».

Jeg tror vi hadde hatt mye mindre krig i verden hvis alle hadde en skapende hobby. Hvis Trump kunne strikke, hadde han hatt noe hyggelig og produktivt å legge fingrene i. Hvis Putin stilte seg bak kameraet i stedet for foran tror jeg han kunne sett noe nytt. Hvis Musk designet og bygde sine egne biler i stedet for å betale noen andre for det, tror jeg han kunne innsett at mennesker ikke er så utskiftbare. Hitler er jo det ekstreme eksempelet, mannen som sluttet å male. Hvis alle disse mennene kunne gledet seg til at et knippe tomater de plantet helt selv i vinduskarmen spirte, tror jeg de hadde hatt mindre ønske om å planlegge verdens undergang. 

Still dine besteforeldre de spørsmålene du ikke har turt å stille
Jeg ble tidlig klar over at den lille tiden jeg fikk med besteforeldrene mine, måtte jeg utnytte så godt som mulig. Så jeg begynte å stille spørsmålene jeg var redd for å spørre. En ting jeg alltid syntes var underlig når jeg hang med min mormor, var hvor nonsjalant hun kunne slenge ut at noen hadde dødd. «Jaja, Johan ringte i går og sa at Jenny er død. Vil du ha kaffe?» Det var liksom bare bi-setninger. Så jeg spurte henne. «Hvordan klarer du å være så rolig når noen du kjenner har dødd?». Hun så på meg og sa «jammen, de har jo levd et liv. De fikk tiden sin. Det er jo ikke noen tragedie det, når noen over åtti år går bort. Men unge, nei når unge dør, det er grusomt.» Jeg tok guts, og spurte «er du redd for å dø?». Det ledet til svar som «nei, jeg tenker liksom at det er noe etterpå. Men det gjør vel ikke du?» hvorpå vi diskuterte vårt syn på etterlivet og religion. Vi hadde kick-startet det å kunne snakke om hva som helst. Hun svarte, alltid. Vi sluttet å snakke om været, hva som gikk på tv, om byggeprosjektene i nærområdet. Hun begynte å fortelle lengre og lengre historier, om å måtte steke kjøttet i tran under krigen, om den mange ukers lange sykkelturen hun hadde med morfar før de giftet seg, tilgangen til menstruasjonsprodukter, om tyskerne som delte ut sjokolade til barna på skolen, om presten Pedro i Grønland kirke som på 50-tallet kjørte henne hjem på motorsykkelen sin. 

Jeg begynte etter hvert å ta opp disse samtalene, som jeg nå etter mormor er gått bort, er så takknemlig for å ha. Stemmen hennes, grøtet av alderdom, som snakker gammel østkant-oslosk om livet sitt mens radioen spiller lite passende pop-musikk i bakgrunnen. Det varer og varmer lenger enn ethvert bilde jeg har av henne.