Markeringssak for ungdomspolitikere, krystallklare skillelinjer og opprivende ordskifte.

Debatten om arveavgift

(1792-2025)

En av de viktigste målsetningene for det moderne liberale demokratiet må være å holde de økonomiske forskjellene små. Dersom økonomisk ulikhet får vokse fritt har demokratiet ingen grobunn; Sør-Afrika (og for øvrig det afrikanske kontinentet ellers), USA og Russland er vitnesbyrd over feilslått omfordelingspolitikk med oligarkier som resultat. Det må dermed til stadighet undersøkes hvordan omfordelingspolitikken kan forbedres. Alternativene kan virke få eller ineffektive. Formueskatten kan få utslag på verdier som skaper arbeidsplasser, og inntektene er allerede beskattet opp mot tålegrensen. Hva kan da ellers gjøres for å motvirke forskjeller?

Det finnes ingen mer effektiv måte å drive økonomisk omfordeling på enn mellom generasjoner. Fra én generasjon til en annen vil de urimelige tildelte utgangspunktene rettes noe på. Ikke bare slipper folk å se sin (i varierende grad) hardt ervervede formue gå til staten (fordi de er døde), men også politiske spørsmål som boligkrisen i storbyene vil kunne utjevnes med arveavgiften. Arv av store pengesummer har omtrent samme tåpelige funksjon i et moderne demokrati som monarkiet; håndfaste medfødte privilegier som går fra mor til datter uten at det foreligger innsats utover tilfeldigheter. Riktignok kan man innvende at et viktig incentiv for å drive innovasjon, skape arbeidsplasser og teknologiutvikling er å kunne gi noe videre til barna. Greit nok – si at arveavgiften slår inn på noen millioner for å verne dem som arver minst, og som for lønn progressivt øker, til den er på rundt 90% for milliardærer; Witzøes datter lever nok vel med 3 milliarder. De resterende 27 milliarder kan fordeles på de 102 600 barna i Norge som vokser opp i fattigdom. 

Evighetsmaskinen debatt-om-arveavgift må med det erklæres død. Takk for at du har vært en opprivende vors-samtale og IQ-test for potensielle datingpartnere.

Hvil i fred.