Med mål om å finne en urmaker og dernest intervjue vedkommende, går jeg inn i en forretning i Strandgaten. Jeg vil spørre om urmakeryrket, faget, miljøet, håndverk og samtiden. Jeg hilser på mannen bak kassen og spør om han er urmaker. Det er han. Bingo.
– Kan jeg intervjue deg, spør jeg.
– Nei, svarer han.
Han har ikke tid, for det er travelt nå like før påske. Det er skuffende, men forståelig. Jeg spør om han kjenner til noen andre urmakere jeg kan oppsøke. Han tipser meg om en forretning på Galleriet.
Jeg trasker bort til Galleriet og lokaliserer straks forretningen jeg søker. Den er tom, men en mann dukker snart opp fra forretningens bakrom. Jeg spør om jeg har å gjøre med en urmaker. Det har jeg. Han virker åpen for et intervju, men også her er det knapt med tid, til tross for alle klokkene rundt oss. Det må bli over påske. Det er fint, sier jeg. For å fremstå interessert overfor urmakeren, forteller jeg at jeg har gjort et internettsøk på urmaker og lest at Kongsberg videregående skole skilter med å være den eneste skolen i Norge som tilbyr yrkesteoretisk opplæring i urmakerfaget.
– Jeg gikk på skole i Bergen, og siden i Sveits, forteller urmakeren.
– Jeg gikk på Kongsberg videregående skole, svarer jeg.
Riktignok ikke urmakerfaget, da. Vi avtaler at jeg skal komme innom igjen etter påske for å avtale et intervjutidspunkt.
Med ujevne mellomrom tenker jeg på fremtiden. Hva skal jeg sysle med som sysselsatt? I løpet av påsken får jeg det for meg at jeg skal bli ingeniør, og at det skal skje i Trondheim ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, for det synes å være stedet for å bli ingeniør. Men er Trondheim virkelig et sted man kan bo? Og vil jeg egentlig bli ingeniør? Hva med dialekten? Spørsmålene krever avklaring, sporenstreks! Jeg håper et Trondheimsbesøk vil ha en avklarende virkning, så jeg bestiller flybillett og reiser av sted.
Vel tilbake i Bergen, er jeg usikker på om Trondheimsbesøket hadde noen avklarende virkning. Noen klar overbevisning om hva jeg ønsker å jobbe med, har jeg iallfall ikke. Noe er jeg likevel ganske sikker på: Jeg har snart eksamen. Og jeg burde lese. Med nært forestående eksamener og behovet for å lese til dem, innser jeg at tiden blir for knapp til å gjennomføre, transkribere og produsere et leseverdig intervju. Tiden har løpt fra meg. Den har løpt fra meg i et heseblesende tempo med neongrønne løpesko og tettsittende treningstøy, og det helt uten hensyn til at jeg konsekvent avstår fra å løpe.
Nå som tiden har løpt fra meg, kan jeg bare tenke meg hvordan intervjuet ville ha artet seg. Vi ville ha begynt med å snakke litt om urmakeryrket og hva det består i. Videre, for å holde det lett og ledig, ville jeg ha spurt hvordan urmakermiljøet er. Jo, det er fint det altså, vi er i hvert fall en punktlig gjeng, ville han ha svart med glimt i øyet. Så ville jeg ha spurt om noe smart: smartklokker. Hva synes urmakeren om smartklokker? Det synes jeg ikke noe om, ville han ha svart forarget. Helvetes teknologiske nyvinninger. Ja, ville jeg ha istemt, helvetes teknologiske nyvinninger. Intervjuet ville ha utviklet seg til en klagesang over den fjerde industrielle revolusjonen, og jeg ville ha spurt hva han tenker om samtiden. Noen vil si at vi lever i en oppjaget tid. Det ville også urmakeren ha sagt, hvorpå jeg ville ha sagt meg helt enig, og henvist til tiden som løper fra meg og dette intervjuet som jeg ikke fikk tid til å gjennomføre.