Så la det seg slik til rette, at fremfor meg, eller rettere sagt overfor meg, hang en pung klokken tre om natten. Situasjonen var den at etter et rømmegrøtlag, som selvsagt fant sted en tilfeldig lørdag i april, skulle jeg, som utsendt fra redaksjonen, forsøke å gjenskape det omdiskuterte fadderukeritualet fra NHH; nemlig pungsjåtten.

I nattens mulm og mørke, strakk jeg huden på pungen ut og dannet slik en liten skål mellom ballene. Skålen fylte jeg med sprit. Så rant spriten fra pungen ned og inn i min munn.

 «Var dette alt?» spurte kjæresten min meg.

 «Ja,» svarte jeg og tørket av haken.

Ikke senere enn fem over tre var pungsjåtten avmystifisert. Det antiklimatiske – til og med skuffende – ved øyeblikket har selvsagt sine grunner, utover dem selve pungsjåtten angår. Jeg befant meg nemlig kvartveis i livet, ikke rådvill blant ukjente, men på mitt eget kjøkken, sammen med en naken kjæreste jeg hadde sett pungen til før.

Selvsagt var det annerledes for dem som følte seg tvunget til å slurpe sprit fra en fremmeds pung. Dog kan man ikke holde de ansvarlige ansvarlige for mangel på innhenting av informert samtykke. I 2015 rådet selvsagt lovløsheten også når det gjaldt seksuelle innvielsesritualer. Å slurpe sprit fra pung var nemlig en slags inntredenen i de voksnes rekker på NHH en gang på 2010-tallet. 

NHHs egen studentavis omtalte både pungsjåtten og andre seksualiserte leker fra fadderuken. Ikke overraskende førte kulturdekkingen til hysteri. Det hele endte med at redaksjonen i K7 Bulletin ble kastet. En fraksjon av redaksjonen brøt så med K7 for å kunne ivareta den frie presses integritet. De grunnla så Stoff; magasinet som kjemper for en seriøs, noe ironisk distansert, kulturjournalistikk.

Ti år er gått siden da, og jeg er av samme oppfatning som de mange på NHH som i studentlivets spede begynnelse elsket å slikke krem av ukjente kropper: K7 Bulletins dekning av pungsjåtten var altfor unyansert.

Sosiologen Émile Durkheim skriver nemlig om ritualer at de har evnen til å gjøre profane objekter hellige. Det er ved å utføre en viss handling på en viss måte over tid, dette er mulig. Under nattverd blir vin til jesu blod fordi vi hefter et bestemt meningsgrunnlag ved handlingen. Man trenger likevel ikke religion for å gjøre en ting hellig – også pungssjåttens betydning kan endres gjennom rutinisert handling over tid. Dette fordi ritualer har evnen til å bekrefte og forsterke de imaginære fellesskap som oppstår mellom handlende mennesker. Fellesskapet blir så en katalysator for det Durkheim kaller «delte ideer», altså de brillene vi ser verden gjennom. Delte ideer forsterker igjen den medmenneskelige solidariteten innad i gruppen. 

Så hva om pungsjåttritualet skapte det egentlige fellesskapet på NHH? Hva skjer når økonomistudentenes felles forestillinger om verden går tapt? Jeg tør ikke tenke på  hva som kan skje hvis fremtidens kapitalister får innbildninger om at rettferdig fordeling og sekstimers arbeidsdager er løsningen på samfunnets problemer. Ei heller hvis brorskapet på NHH blir metooet ihjel. 

At erfaringen var skuffende for min del finnes en enkel grunn til: Pungsjåtten som ritual mistet sin helliggjørende effekt når den som tok sjåtten ikke ble en del av noe større ved å utføre handlingen. Jeg forble den samme, og kjæresten min var seg selv lik der han stod med underbuksene rundt anklene midt på kjøkkengulvet klokken fem over tre om natten. Så var det ikke annet å gjøre enn å tusle inn på eget rom og legge seg. For ham med våte baller. For meg med enorm kjærlighet for den som lot meg slurpe ballesvette.