de gjentagende marerittene raknet nettene
men jeg kunne rope et ord, et navn, så stod hun der, i døråpningen. min mor tente nattlampen, satte seg på sengekanten. jeg krøp inntil henne og hun hvisket «så så. morgendagen kan ta vare på seg selv. det er ingenting vi trenger å tenke på nå.» 

om morgenen jaget min far drager og skrømt ut fra under senga
han fant fram tomme syltetøyglass, sa at alt virker så mye større om natten. han hukte seg ned ved senga, romsterte innunder og deklamerte «der har jeg deg!». han måtte holde begge armer om glasset for å ikke glippe det, skjente og kjeftet mens han bar uhyrene ut. 

min mor og min far, uendelige. evige. de kunne alle sanger på radioen. de visste hvordan man delte skiver i to. hvilke knapper som startet hvilke apparater.
så dekte ryggene deres tv-skjermen dagen tårnene falt,
da kloden ble en stor ujevn masse.
men man hørte det likevel. støy fra en verden større enn huset. støyen av den store morgendagen. 

det var samme år jeg innså at min mor ikke egentlig het mor. at min mor hadde et eget navn, slik som meg, et navn jeg ikke kunne. jeg var fire år da jeg innså at disse to veldige størrelsene i huset,
solene min verden snurret rundt,
i grunn var to fremmede.
hvor kom de fra?

det var en selvfølge for meg at jeg ikke hadde noen bestefedre
det var bare slik
jeg tenkte ikke på at de og var noens foreldre
jeg var trygg i favnen til en eldre kvinne
fordi mine foreldre sa hun kaltes «bestemor»

jeg trodde jeg bare skulle lære meg
å klippe rette streker i papir
klokka
litt matte
head shoulders knees and toes
å løpe fort

jeg så ikke for meg at jeg måtte lære å tåle
en verden uten huset
der jeg vokste opp
en verden uten
verden

at jeg måtte lære å tåle
min far fortelle om en novelle han en gang leste
hvor sønnen besøker gården
der han vokste opp
faren slår gresset med ljå
faren med de veldige armene
som alltid slo raskest av alle
sønnen, voksen nå, sier «far
skal vi kappslå»
faren sier ja
så de slår og slår
en rett linje
tvers over åkeren
og sønnen vinner suverent
jubler høyt
der faren står tilbake
midt i alt det gule
og min far
min gamle
store
sterke far
har tårer i øynene når han forteller
at jubelen ikke varte lenge
da det viste seg at faren ikke hadde nevnt
for sønnen
dette som sakte
spredte seg
og bare noen måneder senere
stod ingen far igjen
med ljå i gresset