Gjennom historien har tilnærmingen til psykisk sykdom beveget seg i sirkel mellom forklaringsmodeller om det overnaturlige, det somatiske (fysiske) og det psykogene (psykiske). I History of mental illness skriver professor Ingrid G. Farreras at disse tilnærmingene stadig har vendt tilbake i nye drakter, med nye behandlinger. Det som imidlertid har vært konstant, er samfunnets behov for å kontrollere individer som skiller seg fra normen – og ofte med drastiske tiltak. Har målet vært å hjelpe, eller å få kontroll over det ukjente?

Enkelte steder har man funnet hodeskaller med kirurgiske hull i fra 6500 f.Kr, en praksis kalt trepanasjon, noe som ofte var et resultat av en overnaturlig forståelse av psykisk sykdom; man trodde nemlig at typiske symptomer på psykisk lidelse ofte var tegn på besettelse av onde ånder og forbannelser. Et hull i hodet, og vips ville de onde åndene fly ut igjen. Den samme brutale tilnærmingen finner vi på 1200-tallet, da enkelte med symptomer på psykisk sykdom kunne bli stemplet som hekser. Måten man håndterte dette problemet var gjennom heksejakter og heksebrenning.

De gamle grekerne tok avstand fra teorien om at psykiske lidelser var forårsaket av overnaturlige krefter. Omkring 1900 f.Kr trodde man derimot at lidelsene hos kvinner kom av en vandrende livmor (senere kalt hysteri) som flyttet seg rundt i kroppen, og slik svekket viktige funksjoner i de andre organene. Ved hjelp av sterke dufter trodde de at livmoren ville bli ledet tilbake til dens riktige plassering. 

Fra 1700-tallet dukket det opp mentalsykehus. Lenge var hensikten med asylene å beskytte samfunnet mot de psykisk syke, snarere enn å hjelpe pasientene. Psykisk syke ble på denne tiden sammenliknet med dyr som ikke kunne kontrollere seg selv, og uforutsigbarheten ble sett på som en fare for samfunnet. Denne isolasjonen har vi sett tidligere i historien, for eksempel i «de mørke århundrene» (i middelalderen), da de psykisk syke ikke ble behandlet, men straffet, fengslet, og av og til vist fram for offentligheten som en kuriositet. Å isolere psykisk syke var altså ikke noe nytt, men en gjentakelse av historien. 

Et mer skadelig utfall av den fysiske tilnærmingen finner vi på 1900-tallet, da leger og psykiatere begynte med lobotomier. Dette var en hjerneoperasjon der man boret hull i hodeskallen eller stakk en ishakke gjennom øyehulen for å tukle med deler av hjernen og «kurere» pasienten.

Den franske filosofen Michel Foucault hevdet at de moderne mentalsykehusene var en institusjon som brukte makt til å ekskludere og disiplinere de unormale, framfor å behandle og helbrede. Han mente praksisen med å isolere de syke fra samfunnet bygger på frykten for det fremmede. Ifølge National Library of Medicine er det tydelig at frykt fremdeles former hvordan vi tenker om psykisk helse. At psykisk sykdom har blitt forbundet med fare, kan altså ha påvirket tilnærmingen til syke; i stedet for å møtes med forståelse, blir individet bak lidelsen gjort til noe som må kontrolleres.

Holdningen kan også bli forsterket av at noen psykiske lidelser har blitt ansett til å ha en statistisk sammenheng med vold og kriminalitet. På samme tid skriver National Institutes of Health at psykisk syke langt oftere selv blir utsatt for vold – og at mange i tillegg møtes med lengre fengselsstraffer enn normalbefolkningen. Frykt er også en viktig årsak til hvorfor stigma har oppstått.

En tidlig motstemme til dette var legekunstens far, Hippokrates. Ifølge professor Farreras hadde han en sentral rolle i å fjerne skam og skyld fra den syke. Han mente hverken at psykisk sykdom var skamfullt eller at psykisk syke individer skulle klandres for oppførselen deres. Kanskje var dette et tidlig forsøk på å behandle, framfor å kontrollere.

I dag er psykoterapi en av de vanligste behandlingsformene mot psykiske lidelser. Samtidig er det også en fysisk komponent med i bildet, både søvn, kosthold og fysisk helse har stor betydning for psyken. Vi vet også at behandlinger som elektrosjokkterapi (ECT) har dokumentert effekt, nettopp fordi ECT endrer kjemiske forbindelser i hjernen (som jo er en fysisk virkning). Likevel varierer både årsaker og symptomer, og det som hjelper én person, virker kanskje ikke for en annen. 

Kanskje er det ikke så rart at psykisk sykdom så til de grader har blitt misforstått gjennom tidene. Psykens kompleksitet kan ha bidratt til mye av det eksisterende stigmaet omkring psykisk helse; det vi ikke forstår kan fort bli oppfattet som noe fremmed og nifst. Dessuten er ikke psykiske sykdommer (til forskjell fra fysiske sykdommer) noe man kan se eller ta på. Dette kan både ha ført til at lidelsene har blitt tatt mindre på alvor og at individet blir klandret i større grad.

Skammen og stigmaet rundt psykiske lidelser kan resultere i selvstigmatisering. American Psychiatric Association skriver at: «A recent extensive review of research found that self-stigma leads to negative effects on recovery among people diagnosed with severe mental illnesses.» Dette skaper altså en ond sirkel der psykisk syke unngår å oppsøke hjelp, noe som igjen kan forverre lidelsen og gjøre det vanskeligere å oppnå bedring. 

Ifølge en rapport gjort av Folkehelseinstituttet i 2018 opplever omkring 16–22 prosent av voksne nordmenn en psykisk lidelse i løpet av et år. At stigma i praksis kan gjøre det vanskeligere å bli frisk er særlig problematisk i et samfunn der 1 av 5 voksne til enhver tid oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse. Stigma er derfor ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem som handler om folkehelse.

Gjennom historien har tilnærmingen til psykisk sykdom vært preget av en drakamp mellom ønsket om å forstå og behandle, og ønsket om å kontrollere, drevet av frykt for det ukjente. Selv om samtalen om mental helse i dag er betydelig mer normalisert, har historiens stigma slått sterke røtter, som også består i dagens samfunn. Foucault beskriver dette som en mangel i den moderne tid: «In the serene world of mental illness, modern man no longer communicates with the madman […] there is no common language: or rather, it no longer exists». Kanskje er det nettopp i de daglige samtalene vi tydeligst merker at stigmaet fortsatt lever, gjennom mangelen på ord; som en stille arv fra historiens brutaliteter.