Banebrytende råd fra Ida: ta en pause.

I tide og utide spør jeg etter klokka. «Vet du hva klokka er?», «Har du en klokke på deg?», «Har vi dårlig tid nå?». Det kommer nok av at jeg som regel har noe jeg skal rekke, og at jeg som regel er tom for strøm på mobilen. Men jeg har innsett at det er ganske utmattende og stemningsdrepende å – uten evne til å være til stede i dem – konstant henge øyeblikkene på tidens knagger. Hva skjer om man lever en hel dag uten å sjekke klokka? Jeg prøver.

Når jeg våkner har romkameraten min tatt klokka mi (les: telefonen min), så jeg ikke skal få se hva den er. Hun romsterer rundt i leiligheten, mest sannsynlig har hun dårlig tid. Det har ikke jeg. Jeg har ikke tid. Utenfor vinduet er sola plassert godt over Ulriken, og jeg er tett i hodet. Dette tyder på at jeg har sovet i evigheter, så jeg antar at det er ganske sent? Det stresser meg at det er soldag i Bergen, og at det er fare for at jeg har sovet den vekk. Jeg lurer på hva romkameraten min skal? Hva skal man rekke på en lørdag? Hvor sent kan det være? Jeg velger å ikke gruble. 

Det er tomt for kaffe. Jeg går til den nærmeste kaféen for å fylle opp, men den er stengt. Om kaféen åpner ti, og den er stengt nå, må det være tidligere enn jeg trodde. Eller så har det skjedd noe dramatisk. Kanskje et mord, og i så fall er jeg den eneste på åstedet. Jeg har alltid hatt en pervers drøm om å være vitne til noe slikt. Men tanken slår meg at uten viten om tidspunkt blir jeg nok heller en mistenkt enn «det eneste vitnet på åstedet». Og hva skal jeg gjøre når de spør hvor jeg var da hendelsen fant sted? Det kan jo umulig jeg vite, jeg som ikke vet hva klokka er. Mangelen på alibi bekymrer meg mens jeg spaserer mot byen for å få tak i den kaffen. Jeg er likevel like lettet som jeg er bekymret over at mest sannsynlig er det faktisk ganske tidlig. Det er maraton i byen, folk løper, og derfor må klokka være mer enn ni. Selv om ideen var å løsrive meg fra klokka, driver prosjektet meg til å se etter den over alt. Jeg kjøper kaffe og føler meg som en detektiv. Turen til byen blir ganske lang. Jeg tar nemlig spasering ganske alvorlig. Når jeg kommer hjem igjen har sola klatret enda høyere over fjellet. 

Jeg setter meg på gressflekken ved der jeg bor, utstyrt med mat, kaffe og klokkerein underholdning. Det er bare denne flekken jeg skal forholde meg til i dag. Selv om det kun er tidlig vår kjennes det ut som om jeg er langt inn i julimåned, som om jeg har vært på ferie i ukesvis. Eller på en festival uten konserter. Det er ingenting å gjøre, og dagen kjennes ut som et vidunderlig vekttap. Er kjedsomhet spennende? Ja, det er det i dag. Jeg føler meg spent hele tiden. Hva skal skje nå? Hva skal skje nå? Hva skal skje nå? Jeg setter pris på at nå skal ingenting spesielt skje. Det står ikke utløpsdato på noe som helst. Og det er ingen alarmer som skal gå av. Engangsliv. 

Å sitte i kjedsomheten gir spenningshunger. Jeg stuper inn i alle detaljene. Hvor mange blomster er det på gresset? Hvor mange maratonløpere går forbi? Tygger. Hvor lang tid tar det egentlig å spise en brødskive?

Etter frokosten står sola enda litt høyere, mot høyre. Kan jeg egentlig kalle det frokost når jeg ikke vet hva klokka er? Frokost har sin etymologiske bakgrunn fra middelaldertysk og betyr «tidlig kost». Det føles jo ikke tidlig, det føles som om jeg har vært våken i evigheter. På engelsk er det enklere – breakfast er jo bare å bryte fasten. Det gjør jeg jo. 

Jeg leser en stund, fram til kjentfolk kommer vandrende forbi flekken. De skal på loppemarked, jeg sier de må komme tilbake etterpå for å vise hva de eventuelt finner. Det føles som at tiden stopper etter det. Er det dette som er tidsfordriv? Sola beveger seg mot høyre og hver gang jeg ser opp fra boka må jeg vende kroppen litt mer for at den skal møte ansiktet mitt. Det er som om jeg er en klokkevise som tikker etter sola. 

Man kan si mye om Finn Skårderud, men han har noen gode poenger om kjedsomhet.  Ifølge upsykologen er det å unngå monotomi den beste måten å senke klokkeviserens hastighet. Å sette hverdagen på kennel og lufte en annen livsstil er visstnok det som forlenger dagen. Og da kan man jo starte med å unngå klokka for en dag?

Klokka er et stengsel. Uten stengslene, slipper jeg å tenke på alt som er kjedelig. Jeg slipper å tenke på når er det på tide å ta ut tampongen, når det er på tide å bytte fastlege, når det er på tide å begynne på prevensjon, når det er på tide å bytte sengetrekk, når det er på tide å be om lønnsøkning, når det er på tide å bytte røykvarsler, når det er på tide å kaste hullete truser, når det er på tide å sjekke skattekortet, når det er på tide å se etter bolig, når det er på tide å kjøpe billett hjem til min brors bursdag. 

Spenningen har mettet meg og jeg tar enda en tur i byen. Den er annerledes enn i sted. Ingen løper, de bare sitter med øl og medaljer og vonde bein. Det er en god blanding av folk i hverdagslige antrekk og folk i finstas og plastpose. Faen! Ølsalget. 

– Har jeg god eller dårlig tid om jeg vil rekke ølsalget?

– Du har veldig god tid.

Hæ? Det kan umulig være sant. Det er nok her jeg begynner å bli lei: Bare for å få følelsen av å rekke noe, kjøper jeg øl før ølsalget stenger. I et barnslig humør tramper jeg med ølet mitt tilbake til flekken. Den er skyggelagt. Plutselig er jeg 8 år uten noe eller noen å leke med på en kjedelig søndag. «Pappa, jeg kjeder meg» ville jeg sagt i håp om at han ville fylle tiden med noe. Og da ville han svart at jeg har godt av å kjede meg og startet en prematur samtale om at tiden er en konstruksjon. 

Jeg mistenker at klokka kun er fire. Når jeg endelig er hjemme kommer sulten og behovet for dobesøk. Ved stuebordet spiser romkameratene mine et måltid og de snur begge mobiltelefonene sine opp ned for at jeg ikke skal se på dem. Jeg hadde helt glemt at alle andre så på klokka. Hva skal jeg finne på resten av kvelden når de drar ut? Den avslappende friheten jeg kjente på tidligere har blitt erstattet av rastløshet og handlingslammelse. Jeg setter pris på denne følelsen, det er en påminner om at klokka ikke har skapt en fullstendig menneskefiendtlig tilværelse. Når det endelig er mørkt, er det på tide å sove. Jeg er utmattet på den gode måten.