Få andre har testet huden sin slik Trond Wæhle har. Etter flere tiår i brannvesenet i Bergen har han blitt tykkhudet, i både overført og faktisk betydning.

Da Wæhle var ny brannkonstabel ble han og hans makker sendt inn i en brennende, overtent bygning. De ferske brannkonstablene feiret i bilen på veien bort – endelig skulle det skje noe. 

Wæhle og makkeren var unge og nokså uerfarne. De beveget seg begge to opp i det overtente husets andre etasje. Mens de var der oppe, utviklet brannen seg i etasjen under dem. Brannkonstablene ble dermed fanget øverst i bygningen.

Wæhle husker én ting særlig godt – makkeren som roper: «Vi brenner opp, vi brenner opp!» Like etter hoppet Wæhle ut av et vindu, og landet på ryggen nede på bakken. Fra bakken så han flammene velte seg ut av vinduet han nettopp hadde hoppet ut av. Han var trygg. Inne i huset hadde Wæhle likevel pådratt seg andregradsforbrenninger på begge beinene, og ikke minst en erfaring om hva som kan gå tapt i flammenes rov.

På hovedbrannstasjonen

Stoff inviteres inn på Bergens hovedbrannstasjon. En mastodont av en bygning ved Store Lungegårdsvanns nordlige bredde. Wæhle er i godt humør til tross for at han har måttet skifte takrenner hele morgenen. Han er glad for at vi har valgt å konsultere han om emnet, men mener likevel at vi skulle snakket med Brannskadeavdelingen på Haukeland. De er verdensledende på dette.

Vi forsikrer Wæhle om at det er han vi ønsker å høre fra. Ikke noen såkalte verdensledende bezzerwizzere på sykehuset. 

Etter noen innledende høflighetsfraser med den sjarmerende brannkonstabelen setter alvoret inn. Når man først har anledning til å prate med en brannmann, forstår Stoffs utsendte journalist at han må gjøre noe han egentlig hadde tenkt å unngå. Spørre om råd. 

Brannsikkerhet i et nøtteskall

Det er ikke særlig hensynsfullt å få en yrkesutøver til å legge ut om sitt fagfelt på en fridag. Vi har tross alt sikret oss intervjuet under påskudd om å tale brannvernets sak. Det får stå sin prøve.

– Hva skal man egentlig gjøre når man brenner seg? For at det ikke skal gjøre dritvondt?

– Vondt gjør det uansett, men du bør lynkjapt føre det brente området under kaldt, rennende vann. Opptil tre ganger tjue minutter. Du må holde på til det er nedkjølt nok. Straks det svir eller gjør vondt skal det føres under vannet igjen.  

– Hmm, det høres fornuftig ut. Hvordan unngår man egentlig å brenne inne?

– Det mest sentrale er røykvarsler på soverommet og å kunne finne veien ut, uten sikt. Pizza i ovnen etter byen bør bare skje med en garanti om at man ikke sovner.

– Er det sant dette med at brannen er farlig, men at det er røyken som dreper?

– All røyk inneholder karbonmonoksid, men du vet aldri hva den inneholder utenom det; det kan være ren blåsyre. Ett innpust av det er nok til at du mister bevisstheten. En del forveksler nok røyken fra en brann med alminnelig bålrøyk, men det er det ikke!

Huden og varmen

Etter å ha forhørt seg om tingene brannmenn liker å fortelle om, skjønner journalisten at det er på sin plass å høre mer om den dramatiske hendelsen der Wæhle ble brannskadet. 

– Hvordan opplevdes det egentlig å bli brannskadet?

– Jeg hadde en tjue prosent annengradsforbrenning på beina, og førstegradsforbrenninger på hendene og overkroppen. Det resulterte i et lengre opphold på Haukeland med mye smerte, mye lidelse. Det er egentlig ikke så vanlig for brannskadde. Veldig mange ligger i narkose til de våkner. De husker ikke så mye smerte. Jeg var våken under det hele, husker alt av sårstell og sånn.

Tjue prosent? Hva mener han egentlig med det, undrer journalisten. Prosent brukes påfallende ofte som måleenhet, og den brukes gjerne uten noen referanse til hva helheten egentlig er. Dette gjør at prosenten ofte blir en ubrukelig enhet for å angi mengde eller grad. Ta luftfuktighet. Hva betyr egentlig sytti prosent luftfuktighet? Er hundre prosent luftfuktighet havet? Er null prosent ørken? 

Journalisten rives raskt ut av tankekjøret. Wæhle forklarer at det er snakk om hvor stor del av kroppen som er brannskadet. Tjue prosent brannskadet viser til areal av hud. I akkurat dette tilfellet viser prosent seg som en fornuftig måleenhet, synes journalisten. 

– Man sier gjerne at en håndflate tilsvarer én prosent av total hudmengde. Så med tjue prosent, da er huden brent på et område tilsvarende tjue håndflater.

Hundre prosent klokere om måleenheten for brannskadethet, vender journalisten den eminente brannkonstabelens oppmerksomhet i retning av forbrenningene. Det er jo huden vi vil lære mer om. Wæhle forklarer at man ofte snakker om tre typer brannskader; første-, andre- og tredjegradsforbrenning. Graden forteller noe om hvor langt brannskaden har trengt inn i huden. Førstegradsforbrenningen er mildest og tredjegradsforbrenningen er kraftigst.

– Man kan si at vi har underhud, overhud og lærhud, så når du brenner gjennom alle tre lagene, og inn i muskulatur, fett, sener og vev, da er man på en tredjegradsforbrenning.

Journalisten våger seg frempå med noen kvasi-vitenskapelige bemerkninger: 

– Det er vel slik som man har hørt, at annengradsforbrenningen er den vondeste, for ved en tredjegradsforbrenning har man svidd bort nervene?

– Jeg ville ikke akkurat sagt det sånn. Ved en tredjegradsforbrenning har du gjerne en første og andregradsforbrenning også. Jeg vil si det er smertefullt uansett. 

Brannmannens lodd

Etter de tekniske utlegningene om brannens virkninger, bryter Wæhle med de fordommene hans røffe ytre kan vekke. Wæhle forteller utilslørt om angsten etter ulykken. Han orket ikke tanken på å konfrontere flammene igjen, og i åtte år var han ute av brannvesenet. I mellomtiden skjønte imidlertid etter hvert at problemene ikke bare skyldtes redsel for flammene:

– Når jeg jobbet som ambulansearbeider var jeg jo like engstelig. Jeg skjønte etter hvert hva det var; det handlet om frykten for å gjøre feil. Jeg måtte erkjenne at alle mennesker gjør feil. Dem kommer man til å gjøre mange av i løpet av livet.

Å være brannkonstabel er et ualminnelig yrke med tanke på feil. Ethvert yrke krever at man presterer, men som brannkonstabel kan en feil være et spørsmål om liv eller død. Wæhle forteller at brannkonstablene som kommer frem til et brannområde har tre ting i tankene:

– Redde liv, redde verdier og redde miljøet. I den rekkefølgen.

Campen

I forbindelse med sin egen ulykke ble Wæhle en av initiativtagerne til Burn Camp, en leir for unge som har vært utsatt for brannskader. Han forteller om hvordan fellesskap og mestring bidrar til å motarbeide stigmaet som synlige brannskader kan skape.

Wæhles brannskader synes på beina, og det lever han fint med. Han forteller at med kone og barn er man ikke videre bekymret for om beina ser litt rare ut. Dette hadde vært verre om han var singel. Dessuten kan beina dekkes til. For personer som har fått brannskader i ansiktet eller på et annet eksponert sted er det verre:

– Man ser stor forskjell på de barna som har synlige brannskader og de som kan kle dem inn. 

Særlig som barn er brannskadene ikke bare et traumatiserende minne, men også en kilde til utenforskap.

– Jeg husker veldig godt en gutt, han hadde blitt stygt brent som toåring. Som følge av skadene hadde han blitt veldig innesluttet. Han pleide å si at det verste er at når folk normalt skal se på deg, så gjør de det ikke, og med en gang det egentlig ikke er naturlig lenger, da stirrer de.

– Alle vet jo hvordan det er når man føler man ser annerledes ut, men for disse barna gjelder dette hver dag, resten av livet.

På leiren innførte Wæhle og de andre en tradisjon. Alle de brannskadde deltakerne skulle bade. Flere av dem hadde aldri gjort det før. Siden det er 15-20 stykker som må bade samtidig er det ikke et enkelt individ å stirre på; alle har skadd hud. Enkelte år blir det til og med konkurranse om å ha de største brannskadene.

Å vokse opp med en brannskade handler å lære seg å leve med at kroppen alltid vil avvike fra «normalen». Wæhle er klar på hvilken erkjennelse han håper barna kommer til:

– Det er som med alt annet. Skjønnhet kommer innenifra. Å eie brannskaden sin handler om å ta eierskap til eget liv.