venter på noen som venter på noen 

Valkyrien Allstars

Valkyrien Allstars er eksperter på å smelte det gamle og det nye sammen til noe som føles helt eget. Det er vokalsprang, sjangerdans og dopaminfrigjøring. Her serveres det melodier som både kiler og river, og tekster som treffer et sted mellom hjertet og hverdagskaoset. venter på noen som venter på noen er et album som føles levende, som om det puster med deg. Hvorfor er dette blant årets beste album? Fordi Valkyrien Allstars er sjangerløse uten å miste retning, fordi de inviterer oss inn i et univers som virker kjent, men fremdeles overrasker. Resultatet er en fusjon av folkemusikk, rock og pop som vrir seg gjennom tradisjon – men også nytenkning. Med linjer og melodier som fester seg, er dette et musikalsk veikryss du ikke vil forlate. Det er et album som ikke haster, men som heller ikke slipper taket. Du trenger ikke vente lenger: Her har du et av årets beste album. 

Sinekyre 3 

Cezinando

Denne utgivelsen er blitt glazet i dette magasinet før, men å unnlate å nevne den hadde vært et selvbedrag. Dette er tidsåndens lydspor. Albumet gir uttrykk for vår egen tids erfaring, talt med vår tids stemme: «Det som kosta åtte, koster ti for tida», som Cez så betagende sier det. I motsetning til de annenrangs musikkutgivelsene som ellers nevnes her, er ikke språket tilstrekkelig til å ramme inn Sinekyre 3. Jeg vil heller ikke forsøke. Det hadde vært fånyttes, uforskammet og respektløst. Gjort meg til latter. Cezinando ville aldri hilst på meg igjen. Jeg nøyer meg derfor med å la hovedpersonen selv forklare, med noen linjer fra albumet: «Sinekyre 3, den shitten svinger / Spinn helt tilbake, trykker play / Hitter som et baseball-bat med pigger».

Fritids 

Pumpegris

Folk-fusion-bandet Pumpegris leverer det sårbare og tøffe albumet Fritids hvor de sterke, tunge følelsene får plass til å brette seg ut. Livet går i et ekstremt tempo og de mange timene du hadde har plutselig forduftet. Den unge lovende står alene i verdens skiftende forventninger. Tematikken er velkjent, men med original lyd og tekster fra hjerteroten får albumet en unik vri. Låtene har et trøkk som garantert mobiliserer lytterens følelser. Låten «Dritten i midten» kan du klikke til på vei fra A til B. Når alkoholen har vekket de såreste minnene, må «Si det som det er» skrus opp og pumpes direkte i øret. Låten «Kjærlighetsvise» gir et avbrekk fra albumets gjennomgående intensitet. Plutselig er stemningen ensom, ydmyk og naken. Albumet er kraftfullt og en konstant berg- og dalbane av følelser. Du strekker aldri til, drikker for mye øl og kjærligheten er fjern. Men livet kan jo ikke suge når du er bare to og tjue?

Soft spot 

Honningbarna

Dette er 39 minutter med hesebles og nakkesleng! Brutalt, politisk og kompromissløst! Grenseoverskridende og levende! Dette albumet er bare så bra. Tross navnet Soft spot, er det lite mykt eller bløtt her. Honningbarna tar oss med på ødeleggelse og skapelse gjennom kaos, gleder, aggresjon, vilje, armer og bein. Albumet er en opplevelse, og bør lyttes til fra start til slutt, men skal du mot formodning kun høre på en låt, så la det være «God gutt», «Rød bic» eller «Ditt hjertes Hizbollah». Joda, dette er kanskje en liste, men det er dette som er årets beste album. Tar du meg ikke på ordet, så ta det på Anthony Fantano sitt. Pønken lever, og honningbarna er min venn. Til slutt, en morofakta: Honningbarna het faktisk Å faen før et navneskifte, fordi han ene i bandet ikke kunne komme hjem og si han spilte i et band som het Å faen. Det eneste som gjenstår å si da er: Å faen for et bra album. 

Deadbeat 

Tame Impala

Med en blanding av techno, indie, psykedelisk rock og til og med elektronisk reggaeton skaper Kevin Parker en uhemmet miks av rytmer og stiler. Han beholder noe av den klassiske Tame Impala-sounden med sanger som «Loser» og «Dracula» – godt å vite at Parker ikke har blitt helt gæren. Albumet er likevel på sitt beste når Parker tør å bevege seg inn i upløyd mark. «Ethereal Connection» og «Not my world» er to slike sanger, og får meg til å håpe på at Tame Impala tar turen innom Verftet på turneen sin våren 2026, fordi disse to techno-lignende låtene må være helt elleville å se live. Sangen «Oblivion» med sin lekende rytme drevet frem av elektronisk reggaeton får virkelig dansen til å bre seg i kroppen. Deadbeat får det til å rykke i dansefoten under én låt og får tårene til å trille i den neste. 

Gunhild 

Sa_G

Når Sa_G slipper sitt debutalbum, så er det mer enn bare et album. Norsk hiphop har lenge vært dominert av anmasende østlandske menn som rapper om vin og caps uten cap. Men BOOM – ei ny tid er komen. Sa_G – eller Gunhild, som er både hennes egentlige og albumets navn – er dritrå. Det er noe unorsk over rapperen. Både fordi alle tekstene er halvt engelske, men også ved måten hun er på. Hun utfyller rapper-stereotypien når det går i penger, status (i form av lange negler) og – ikke minst – hvor overlegen hun er alle andre. Det er en gjennomgåande lekker sjangersmak på dette albumet. Det svinger mellom heavy beats og jazzy saksofon. Lydbildet er tilnærma helt perfekt. Og så er det klart at alle spor ikke kan være like bra. Men «FAFO», «FRESH NEW SET» og «MOR» er blant høydepunkta. Dette er ei liste med mye bra, Sinekyre 3 for eksempel, men sorry Cez – En bitch som heter Gunhild rapper bedre enn deg.

All verda 

Side Brok

Side Brok sitt siste album (eller er det en dobbel-EP? Ingen synes å vite helt sikkert) er én stor kjærlighetserklæring til bygda og old school hiphop. Duoen løfter seg musikalsk på sin nyeste utgivelse. Henda i været for Side Brok! Han ene har til og med en mor som kjente en som kjente Ivar Aasen. Selvkjærligheten hiphopen typisk florerer av, sammenknyttes på albumet med en stor bygdeforelskelse som aldri forsvinner. Her forstår vi at Ørsta er verdens navle, der romantikk, semantikk og lesende bønder har levd i mange hundre år. Albumets beste låt er «Svært». Signaturlåta «Esso» følger den tett. På All verda blandes klassiske hiphop-beats med country og gitarjamming. Hva mer kan du be om enn en Esso der Side Brok spraker over høyttalerne? Kanskje bare revolusjon… Alt er mulig som ein revolusjon, viss du har bibliotek eller bensinstasjon

Lotus 

Little Simz

I forkant av albumet slapp Simz tre singler, deriblant Young, en kødden rap om å være nettopp det – ung (kontra gammel). Her blir man med leken snert servert linjer som taler for seg selv: «When I’m in need of cash, I go down to the bingo (Bingo)», og «I speak a lot of French, oui, oui, oui». Det er dumt nok til å være gøy, særlig når det er rappet med Simz’ spretne og veldig britiske aksent. Kan også anbefale musikkvideoen, hvor Simz hopper rundt – utkledd som en meget pensjonert kvinne – med gull- og sølvskinnende grills over tenna. Så burde jeg kanskje nevne at albumet for øvrig ikke ligner på Young? Det er egentlig nokså sentimental tematikk; sårbarhet, sorg, utbrenthet, egenkjærlighet. Da blir det fort kleint. Det er det ikke. Det er tvert imot bra. Michael Kiwanuka feature. Trenger jeg si mer? Nei. 

Noe Tror Jeg & Noe Vet Jeg 

Bare Folk

Visemusikk. Nam nam nam. Visemusikk på bergensk. Supernam. Det er jo noen helt utrolige vokaler på denne plata. Det er en tydelig Jan Eggum i dette. Men de humoristiske, såre og politiske tekstene står seg vel så godt med en knirkefri kvinnerøst (Lovise Espeland), som en litt sliten mann (Jan Eggum). Dette albumet er et lite land. Eller et lite liv. Vi går gjennom alle delene, alle personene. Formidlingsevnen er glimrende, akkompagnert med nydelige toner. Sensitiviteten i gitaren (Jonathan Krabbe) er som en varm klem. Det er best i sin tango med «Solen skinner ikke på meg», i sin sårbarhet med «Allfarvei» og i sin gode samfunnskritikk med «Rapport- og Panelvise». Noe tror jeg og noe vet jeg. Jeg tror: at dette blir ei gruppe vi kommer til å se mye til framover. Jeg vet: at dette er et usedvanlig album (uavhengig av at det er en debut).

LUX 

Rosalía

Pop is so back baby! Og i dette tilfellet betyr pop både flamenco-rap og pop-opera. LUX av Rosalía er et album som beviser at også pop kan være kunst, og kan få alle pop-entusiaster til å endelig føle seg mer kultiverte enn det de egentlig er. Men dersom du til vanlig ikke er en pop-entusiast må du ikke la deg skremme av den heftige bruken av ordet pop. LUX anbefales til alle som liker bra musikk og dristige valg, uansett sjanger. Albumet er akkompagnert av både London Symphony Orchestra og artister som Björk og Pharrell Williams. Aller best er det likevel når hun synger selv. LUX består av fire satser fordelt over 15 sanger og tar for seg mange temaer, men mest sentralt ligger konflikten mellom det verdslige og det guddommelige. Selv om det er lett å plukke opp på de religiøse undertonene, er det ikke lett å forstå de tretten språkene på plata. Kanskje det er like greit? Ikke vet jeg. Men det jeg vet er at dette er et gøy album.