Brunkremen

(1910 ish – 2025)

Det virker som at verden kollektivt bestemte seg for at «clean girl»-hud var den nye religionen. En dag sto brunkremen i baderomshyllen som vanlig og neste dag var den erstattet av ni trinn med hudpleie og en influencer som sier at «det handler om å omfavne sin naturlige glød».

For oss studenter var brunkremen en arbeidshest. Den bar oss gjennom skippertak, bakrusforelesninger og de dagene hvor hud og hode ikke spilte på lag. Den var trygg, selv når fargen ikke var det. Til tider kunne den få oss til å se litt britiske ut, men vi tilga den.

Så kom TikTok-æraen og utslettet den. Plutselig ble det feil å se sminket ut. Hele poenget ble å late som man ikke bryr seg, samtidig som man investerer halve storstipendet fra Lånekassen i niacinamide og snegleslim. Presset skiftet fra «for mye sminke» til «null sminke, men plettfri hud».

Brunkremen holdt stand en stund, men til slutt ble den stående ubrukt, inntørket i hetten og ventende på en fest vi aldri tok den med på. Den døde av neglisjering, ikke hat.

Og nå? Nå går vi alle rundt og later som vi bare står opp sånn. Som om ørsmå porer og jevn hudtone er et medfødt talent og ikke en deltidsjobb. Vi savner kanskje ikke brunkremen hver dag, men vi savner ærligheten den representerte: et synlig lag mellom oss og verden, en mulighet til å dekke over det vi ikke følte for å vise.

Hvil i fred, brunkrem. Du var rotete, patchy og ofte misfarget – men du var der for oss når gløden ikke var det.