Haugerud lager Amatør sammen med kompisen Kjartan Helleve. Pamfletten, eller fanzinen, er et månedlig blad bestående av dagboktekster, skrevet av skrivende, såvel som i utgangspunktet ikke-skrivende mennesker. På første side står navn, alder og yrkestittel, med et påfallende spenn, fra tjueåringer til nittiåringer, og i juni-utgaven jeg har framfor meg: lærer, pensjonist, bilmekaniker, regissør, småbruker, forfatter. Tekstene skal handle om den femtende dagen i hver måned, her altså juni. Tittelen er stedet. Man kan for eksempel lese:

Voss

Dagen i dag starta eigentleg før eg la meg i går. […]

Eller

Grønland, Oslo

Jeg har våknet opp og tenker nå på hvordan jeg fungerer i vennskap. […]

I tillegg til å være et ikke-kommersielt prosjekt (de går cirka 5000 i minus hver måned), er det heller ikke særlig ambisiøst. Maksgrensen på 200 lesere er snart nådd, og vinduet for leselystne studenter er dermed i ferd med å lukke seg. Spørsmålene er mange. Hvorfor driver en av Norges mest profilerte regissører (og forfattere) med trykking av amatør-dagbok-tekster? Jeg tar med meg en fotograf til Kaffemisjonen, og spør Haugerud om det jeg lurer på. Først: Hvordan kom Amatør til verden?

– Noen venner av Kjartan og meg skulle starte opp en fanzine, men fikk aldri ut fingeren. Vi syntes det var et godt initiativ, så da gjorde vi det selv i stedet. 

Det er verdt å påpeke at Haugerud møter oss med en usedvanlig avvæpnende utstråling. Det han sier, blir som regel etterfulgt av en smittende latter. Denne benytter han seg av når han forteller om det skriftlige manifestet han skrev i anledning Amatør, da det startet opp på 90-tallet. Jeg forstår at han ler av den unge idealismen, men mange av prinsippene har likevel overlevd.

– Det skulle ikke koste noe. Ikke mer enn selve trykkekostnaden. 

– Og så skulle vi ikke gjøre noe redaktørarbeid. Den innsendte teksten ble trykket som den var. 

Det er viktig for Haugerud at bidragsyterne ikke blir nervøse for om de skriver godt nok. «Anything goes» i Amatør – bare ikke forstillelse. 

– Skribentene må levere senest to dager etter de har skrevet. Jeg vil at det skal ha den spontaniteten, jeg vil ikke at de skal gå rundt og tenke på det og redigere og flikke. 

Han understreker at Amatør ikke er et litterært prosjekt, og har ingen problemer med å referere til det som et do-blad. Samtidig er akkurat dette do-bladet en kilde til mye begeistring. 

– Jeg finner utrolig mange gullkorn i de tekstene. Vi blir alltid over oss av glede, det er så sjenerøst. 

– Hva er tanken bak å sidestille folk som ikke skriver med etablerte forfattere?

– Jeg tenker at det kan være gøy for de som ikke skriver, og aldri har skrevet, å få være i samme blad som de som skriver. 

– Og vi har hatt lyst til å dekke alle mulige yrkesgrupper. Vi kan invitere en ambulansearbeider som jobber på legevakten. Men så skriver han om det som skjer når han kommer hjem, om å se på TV med kona. Så det å spørre folk i unike yrker, og få innblikk i andre typer hverdager, går ikke alltid som man håper.

Spør de en krigsfotograf, er det ikke sikkert han skriver der det brenner, fortsetter han (pun intended?). Samtidig synes han ikke alltid det er de som lever av å skrive, som skriver de beste tekstene. Ifølge Haugerud er det ofte de som aldri har skrevet før som kommer med de mest fantastiske tingene. 

– Alle menneskers dager, og alle menneskers språk, er helt forskjellige. Og de aller fleste mennesker har jo et rikt tankeliv. Når man skriver det ned, oppstår det helt særegne ting. Hvis vi tre hadde skrevet om dette møtet, hadde det blitt tre helt forskjellige tekster. Vi legger merke til og henger oss opp i ulike ting. 

Haugerud påpeker viktigheten av å være bevisst det som er rundt en – det som ligger i vanene og rutinene, og som det derfor er lett å overse. Dette må kunne sies å være spesielt Haugerudsk – både filmene, den nye romanen, og da spesielt Amatør, har dagliglivet som det tematiske utgangspunktet. Derfor er det nærliggende å spørre: Hva er det med hverdagen?

– Det er jo den det er mest av, ler han.

– Da kan man ikke skusle av den, eller tenke at den ikke er viktig. Nå mener jeg ikke at hverdagen er noe som er begivenhetsløst. Hvis du gifter deg er det hverdag i den dagen også: Du står opp og går på do. Du forholder deg til de trivielle tingene da også. Det er den sammenhengen vi eksisterer i. Så jeg tenker at hverdagen er en slags eksistensiell kjerne. Jeg tror at hvis hverdagen ikke funker for deg, så har du det vondt. Det er kjempeviktig å få livet til å fungere på hverdagsbasis, at det alminnelige er godt. 

Haugerud peker på Eller havet av Mette Paust-Andersen som en bok som behandler dette på en ømfintlig måte.

– Det er virkelig en bok hvor alt ser velfungerende og godt ut, og så er det ikke det. Fordi hun ikke orker å bo der hun bor. Det er en utrolig vond tekst. På én måte veldig enkel, men den har en kompleksitet.

– Fordi den vondheten er i vanen, og rutinen.

– Er i alt! Sånn, dette vannet er godt, men jeg vil ikke drikke det her. Jeg ser at det er et fint glass, og et godt vann, men jeg vil ikke ha det. Jeg skulle ønske at jeg var et annet sted, og drakk av et annet glass. 

Den nyeste romanen til Haugerud, Sjelesorg, er også full av hverdag. Den utspiller seg på jobb, på tur i skogen, på besøk hos en venninne. Det er utvilsomt en struktur og en retning i romanen, men det er påfallende at mange av hendelsene og mye av dialogen ikke fører noe sted – trivialiteter, mikset sammen med mer betydningstettet innhold. Som han forteller meg: Alt er ikke viktig til enhver tid.

– Jeg kommer på en film som gjør det samme. Strange River, en spansk film. En familie er på ferie, og når de går gjennom en by, kommer det plutselig en dame ut av et hus. Moren i familien går bort til henne, de kjenner hverandre, og de begynner å prate om et stykke de har spilt i – ja, de har begge vært skuespillere. Så går de videre. Og den samtalen betyr ingenting. Men den filmen lever så veldig, fordi den har den spontaniteten. 

Dette prøver Haugerud å tenke på når han selv skriver: at dialogen hele tiden kan ta nye retninger, noen ganger i avstikkere som ikke fører noen vei, andre ganger ved å dra samtalen ut av det hverdagslige. 

– Ta denne samtalen vi har nå: Plutselig kunne jeg jo sagt noe som hadde satt deg ut, som du ikke hadde forventa. For denne samtalen går jo egentlig etter planen. Gjør den ikke det? Men noe kunne jo skjedd. 

Det hverdagslige og det dramatiske virker å være tettere knyttet sammen enn man ofte tror. For etter det rystende, er man igjen dratt inn i det trivielle. Man må jo spise lunsj og.

– Og da er dét interessant også.

– Det var en som fortalte meg at hun skulle på teaterforestilling, som hun hadde gledet seg veldig til å se. Idet hun skal gå inn, ringer moren som er på ferie i Kypros, og sier at det har skjedd et uhell, og dermed drar hun rett til flyplassen, med denne uroen for moren, men også at hun går glipp av teaterforestillingen, og at hun skulle møte noen hun hadde veldig lyst til å treffe. Det er mange nivåer, og hvor legger bevisstheten seg i det? Det kan være så mange lag i en situasjon. 

Sjelesorg er utvilsomt en roman hvor karakterene hele tiden beveger seg mellom slike bevissthetslag; alvor og hverdag, tvil og sikkerhet. Hovedpersonen Thomas er for eksempel usikker på nesten alt han mener – og likevel er han ikke en tom karakter. Det er en retning i usikkerheten, en sum av motsetningene.

– Det er det jeg tenker er interessant også. Hvis du er en person som er sikker på alt, er du ikke en veldig interessant person. 

Apropos interessante personer: Hva slags nye prosjekter kan vi vente oss av Dag Johan Haugerud? 

– Fra meg? Jo, det kommer snart et nytt nummer av Amatør.

Amatør fortsetter. Og den eneste grunnen til det, sier han, er at de gjør akkurat som de vil. Altså: ikke noe redaksjonelt arbeid, og ingen promotering. Streite tekster om virkelige hverdager. Tankene går mot appen BeReal, hvor man innenfor et kort tidsrom skal fotografere seg selv, samt det som måtte være rundt seg – et uredigert øyeblikksbilde. 

– Ja, det er vel på en måte det. Men det er allikevel en stor forskjell.

Jeg prøver å redde meg inn med noen adjektiv: autentisk, uferdig, imperfekt.

– Ja, men vi ville heller aldri brukt de ordene. Gleden vår ligger i å lage blad. Jeg kan skjønne at noen tenker at man skal snakke om det i en større sammenheng, men det er ikke derfor vi har laget det.

– Hvilke ord ville du brukt da?

– Jeg ville ikke brukt noen. Jeg føler at ingen av de ordene man bruker om Amatør treffer helt. Fordi jeg ikke egentlig har noen ord for det. Det er et hobbyprosjekt for Kjartan og meg. Og ut av det kommer det noe veldig fint.

– Men det jeg kan si, er at det egentlig er et politisk prosjekt også. De aller fleste tenker at det man lager skal nå flest mulig. Det skal bli kjent, alle skal vite om det, det skal vokse. Og det har aldri vært tanken vår. 

Likevel kan Amatør også være en kilde til frustrasjon, for eksempel når noen avstår fra å skrive fordi de har «for mye» å gjøre. 

– Det var en som takket nei, fordi han og kona skulle til Portugal for å besøke en familie på et slott hun kanskje skulle arve, så den dagen gikk ikke. Men hallo, hvorfor vil du ikke skrive om det?

Haugerud kan imidlertid avsløre at han skal gjøre «noe veldig spesielt» på lørdag.

– Og det er den femtende, så da kan jeg skrive om det.

Hva han skal gjøre, vil han imidlertid ikke si. Da må man rett og slett kjøpe Amatør.