Det er ikke alltid sminken vil samarbeide. Leppestift havner utenfor leppene og vippene vil ikke legge seg pent. 

– Noen ganger snakker jeg og glemmer hva jeg skal gjøre, forteller en dragking som forsøker å gjøre seg klar. 

I kveld skal han og resten av draghuset Haus of Friele ha show, og før den tid er det mye som skal på plass. Men Stoff har inntatt stua hans, og vil ikke slutte å mase om dette med hud.  

På spisebordet ligger det masse sminke strødd utover. Noen produkter er det flere av, men fingrene plukker nøye opp den riktige hver gang – de vet hvilken som er tom og hvilken som er ny. Ved bordet sitter dragkingen Mr. Maple lent mot et speil. Arbeidet er møysommelig. Sminken henter frem Mr. Maple, en mannlig karakter som likevel er feminin.

– Det er bare gøy å være i drag, sier han. Det er gøy å se seg i speilet og være sånn: Oi, shit! Der er jeg!

Det han ser er et ansikt dekt av rød, gul og oransje sminke. Etter vel to og en halv time er han klar til show. Men la oss ikke forhaste oss, vi kommer tilbake til det.

Hud som en grense

For Mr. Maple handler huden om mer enn det estetiske, det handler også om å sette grenser mellom selvet og karakteren. 

– Sminken er kunst og kostymet er kunst. Jeg prøver å koble Mr. Maple fra mitt eget liv.

For Mr. Maple er drag en maske. Men han snakker liksom om hud likevel; kroppen som lerret, ansiktet som formbart. Drag handler om skape en karakter ved å manipulere huden og kroppen. 

– Blir du til Mr. Maple når tar på sminken?

– Jeg skrur han egentlig ikke på før jeg er på scenen. Det er fint å kunne skille Mr. Maple fra virkeligheten.

For to år siden opptrådte draghuset Haus of Friele på et arrangement i regi av Redd Barna i Pride Park, da endte de opp med å få hatkommentarer og dødstrusler på sosiale medier. Derfor ønsker ikke Mr. Maple å stille med ekte navn eller bilde uten drag. 

Også på bybanen opplever han å få kommentarer eller ting kastet etter seg når han går i drag. Han opplever at det er fordi folk ikke vet hvilken boks de skal plassere ham i. Det er også der karakteren Mr. Maple kommer fra – eller Mr. Maple of the Nine Circles som han egentlig heter. Mr. Maple skal være en demon fra middelalderen som kler seg som en klovn, forklarer han. 

Utenfor drag, utenfor Mr. Maple, går han aldri med sminke – men det er visst på grunn av latskap.

Forvirring som kunstform

Mr. Maple forteller at drag for ham utelukkende er en kunstform. Det handler ikke om å være et alter ego eller om å uttrykke en skjult del av seg selv. Tvert imot.

– Når jeg ikke gjør drag, må jeg leve som meg selv. Hvis jeg hele tiden er i drag-mindsetet, blir det veldig destruktivt for meg.

Drag handler som regel om å overdrive noe: femininitet, maskulinitet, camp eller overdådighet. Hos Mr. Maple handler det om å dra alt i alle retninger samtidig.

Mr. Maple forteller at karakteren kom av seg selv, og at han har blitt mer okkult med tiden. Likevel står kanskje forvirring mest sentralt i designet.

– Folk sier ofte: «Men du ser så feminin ut.» Ja? Men det finnes feminine menn i denne verden. Og han jeg spiller, han er en feminin mann.

Æsj, vagina! Æsj, fitte! 

Mr. Maple er en mannlig karakter – og i dragrommet forventer han at folk bruker pronomenet han. 

– Det som irriterer meg er når dragfolk kaller meg «hun» i et dragrom. Diva, this is not the place.

Han forklarer at det finnes dragqueens som er menn utenfor drag, dragqueens som er kvinner utenfor drag, dragkings som både kan være menn og kvinner, og dragthings.

– Dragthings?

– Ja, de er ikke en king eller queen, de er mer en skapning. Mr. Maple er kanskje noe i mellom en king og en thing. For han er mer skapning enn han er menneske.

Vi blir enige om at det er veldig mange begreper. 

Som oftest ser man menn som er dragqueens i populærkultur – altså menn utenfor drag, men kvinnelige dragqueens. Dette er vanlig også i Norge, forteller Mr. Maple, men det er mye vanligere med alternativ drag, altså kvinner og ikke-binære som er dragkings og -queens.

– Hvorfor tror du det er sånn? 

– Jeg vet ikke. Jeg tror bare miljøet er mer åpent. Selv om det nok finnes en del alternativ drag i USA også, er de i media som regel cis-menn som er dragqueens. 

– Er det fordi det er lettere å godta når cis-menn gjør noe utenfor normen?

– Hundre prosent! Mange homofile cis-menn er ekstremt mannssjåvinistiske, selv om de aldri kommer til å innrømme det selv. De har ofte den humoren at: Æsj, vagina! Æsj, fitte! 

Samtidig «tucker» disse mennene, slik at det skal se ut som at de har en fitte. Dersom en mannlig dragqueen ser naturlig veldig kvinnelig ut kaller de henne «fishy» – fishy fordi vagina lukter fisk.

– Dette er jo både mannssjåvinistisk og transfobisk, for det legger til rette for forventninger om at transkvinner må se ut som biologiske kvinner for å kunne passere. 

Alt kan være drag. Men drag er også bare drag

– Hva er det som egentlig skiller drag fra annen scenesminke?

Han må tenke litt.

– Kjønnslekingen, sier han til slutt. 

– Og at drag bare eksisterer i drag. Hvis du ikke vet at du er på dragshow, er det ikke drag. Drag er også publikum. Energien deres. Det er femti prosent dem, femti prosent deg.

Samtidig kan alt være drag, men Mr. Maple presiserer at det må kalles drag for å være det.

– For meg er Kaptein Sabeltann drag. En mann i svær parykk med hvit sminke og rød leppestift som danser rundt i høye hæler? Det er drag. Men i dyreparken er han bare Kaptein Sabeltann.

På dette tidspunktet blir Stoff distrahert av banjoen som står i hjørnet av stua.

– Spiller du?

– Ja, veldig dårlig. Men jeg har en drøm om at jeg skal lære meg banjoen så bra at jeg kan gjøre det på scenen, det hadde vært jævlig funny.

– Hva skulle du spilt da?

– Folkemusikk kanskje, eller allsang. Er det én ting drag trenger, så er det mer Øystein Sunde.

Alt kan virkelig være drag.

Ut med puppene og notatblokkene

Selv om Mr. Maple har forklart at publikum er femti prosent av drag, er det nettopp publikum som kan ødelegge en dragkveld.

– Hvis det går skikkelig bra, kjenner jeg ingenting. Hvis det er en shit-crowd? Fy faen.

Han forteller en rekke historier om både gode og dårlige opptredener. Den beste opplevelsen? Et anime-show. Folk gikk visst «collectively feral». Hva enn det betyr.

– Vi har et konsept som heter Hits for Shitkids, der vi bare gjør gamle slagere. Også hadde vi en anime-edition. Folk var så hype, det var kjempegøy.

– Hva er det verste showet du har hatt?

Her er det et som skiller seg ut: House of Friele ble bedt om å opptre på et kjønnstudieseminar på universitetet.

– De satt i et klasserom under sterkt lys på dagtid og tok notater mens vi performa. De smilte ikke. De lo ikke. En av oss kledde til og med av seg på overkroppen. Tits out. De bare… skrev.

Han rister på hodet. 

– Det var jævlig.

Haus of Friele – som i kaffien? Nei, som i lesba

Et draghus kan sammenlignes med et kunstnerkollektiv, men har en litt annen opprinnelse. Bruken av ordet hus kommer fra den afro- og latinamerikanske undergrunnskulturen ballroom. Senere ble ballroom en del av den skeive subkulturen. De fleste deltakerne der hørte til i forskjellige grupper, eller hus som det ble kalt. Skeive fant hverandre og skapte familier, atskilt fra de opprinnelige familiene sine  – som de kanskje var fremmedgjort fra. 

Haus of Friele startet med at den skeive baren Fincken inviterte dragartister til å starte et hus i Bergen. Huset skulle ha base i baren. 

Første gang de skulle ha show ble det satt ut førti stoler til publikum, men da de kom ut på scenen var stolene fjernet for å få plass til alle. Siden da har de både hatt digitale show og reist rundt i flere store norske byer. Noen fra huset har også deltatt på Norske Talenter.

Mr. Maple forteller at det hender folk tror de har kalt seg opp etter kaffen, men da forteller han at navnet er en hyllest til bergenseren og aktivisten Kim Friele. 

– Min teori er det at Bergen er lesbebyen, og Oslo er homsehovedstaden, forteller Mr. Maple

– Er det fordi det er så mange lesber her?

– Bergen er litt mer alternativ på en annen måte, Bergen bare føles mer lesbisk ut. Jeg kan ikke forklare hvorfor.

Rizzo

Stoff følger etter Mr. Maple fra stua hans og bort til Fincken hvor de skal ha show i kveld, der møter vi resten av draghuset. Blant dem er Rizzo, en dragqueen som Mr. Maple omtaler som sin dragmor. Rizzo er enig i at drag er både kunst og performance, men at det i bunn og grunn bare er gøy.

– Man kan bli en forhøyet versjon av seg selv. Utenfor drag hadde jeg aldri gått i spagaten på scenen, men som Rizzo kan jeg gjøre det. 

Hun er enig i at drag også handler litt om anonymitet. Hun forteller at å sminke seg er en måte å skille karakteren fra virkeligheten. Hun beskriver Rizzo som et kjærlighetsbrev til kvinner, skuespill og dragkunst.

– Hun er en camp, rappkjeftete nordlending som er glad i å lage show, sier hun og legger til nok et adjektiv:

– Og løs!

Til tross for at hun har et veldig vanlig herrenavn utenfor drag føler hun seg ikke så veldig vanlig.

– Mannen min synes nok ikke jeg er så annerledes enn karakteren min.

Goth club

I kveld er det goth club på Fincken i regi av DJ-kollektivet Darkdome, og Haus of Friele skal varme opp med et dragshow.

De trer de opp på scenen etter tur og lipsyncer til låtene de har valgt. «Sk8er Boi» av Avril Lavigne, «House» av Charli XCX, og «Bring Me to Life» av Evanescence. Klassiske goth-toner det, tenker vi.

Det er lite og intimt på loftet på Fincken, og publikum sitter langs catwalken. Rizzo driver med imponerende crowdwork, og Mr. Maple ber folk om å skrike mer. Stoffs journalist tenker tilbake på samtalen vi hadde i forkant av showet, og i frykt for å være like dårlige publikummere som studentene på kjønnsstudier, skriker vi.