Huden omgir kroppen, som en barriere mot verden. Organet regulerer kroppens indre miljø, men har også blitt offer for påvirkning og ytre konflikt. Selv om huden stadig fornyer seg, utsettes den for slitasje og selvpåførte markeringer, som etterlater spor. Bestående av brukt hud, sykdommens avtrykk, og kulturelle innriss, utvikler huden seg i løpet av livet til et arkiv. Huden er altså ikke bare et biologisk organ, men rommer deler av et levd liv.
Jeg har kommet i kontakt med hudens arkivar for å forstå meg bedre på minnelageret. Han forteller meg at han kartlegger arkivmateriale, og besitter kunnskap om historien bak innrissene, de ulike områdene. Jeg slår følge med ham inn i hudens arkiv.
Ryggens landskap
Vi møtes på ryggen. Overflaten er glatt, men vi beveger oss uten vanskeligheter i terrenget. I alle retninger ser vi hud som strekker seg mot horisonten, kun avbrutt av en føflekk her og der og den bølgende ryggvirvelen.
«Dette er i grunnen et kjedelig område om en har sans for uregelmessigheter og mer komplekst arkivmateriale. Samtidig symboliserer jo denne delen stabilitet, alt etter hvilken tilstand ryggen er i,» sier arkivaren.
«Har ikke det mer med benstrukturen å gjøre?»
«Jo, men som du skjønner setter sånt preg på huden og vitner om tilstanden innenfor, som så forsterker inntrykket vi får av en rygg – om den er svak eller sterk.»
«Er det noe arkivmateriale av annen karakter enn dette?» spør jeg. Arkivaren nikker. Vi setter oss i bevegelse igjen.
Hendene som arbeidsarkiv
Fremfor oss synliggjør hendene seg. Der passerer vi rifter og bestanddeler som ikke finnes i arkivet. Jeg får høre at området utsettes for konstant slitasje, at det dermed ikke er noen vits å arkivere alt nytt som dukker opp her. Noe overtidsbetaling får han ikke. Videre blir jeg fortalt at huden på hendene spesielt preges av yrkesvalget til individet.
«Jeg jobbet på en kokk en gang. Lærling forresten. Krevende jobb, spesielt på hendene. Men det var en morsom hud å arkivere for; mange skader, tatoveringer i massevis og et alkoholinntak så høyt at det ga huden en vakker, dyp rødfarge.»
«Noen dårlige erfaringer?»
«Var ansatt på en enslig revisor som var avholds en gang. Skrekkelig kjedelig jobb, mest sitting, åpenbart. Fingertuppene fikk kjørt seg. Umulig å nærme seg gluteus maximus.»
«Beste erfaring?»
«Hadde sommerjobb på knærne og føttene til en gutt på seks år, et år. Alt jeg kan stammer fra den sommeren. Områdene hadde blitt stengt ned på dagen om arbeidsforholdene ble avdekket.»
Vi sitter i håndflaten og ser utover fingrene. Huden her lyser i ulike nyanser av rødt som deles opp av blåskjær fra blodårene. Mønsteret i håndflaten minner om et elvedelta. Lange og korte riss deler opp landskapet i ulike figurer og terrengoverflater. Det er i grunnen litt vakkert, selv om området preges av hyppig bruk og fremstår noe robust, om ikke seigt.
«Jeg har fått høre at arkivet består av både naturlig og kulturelt materiale. Er det mulig å få se sistnevnte?»
Arkivaren smiler entusiastisk og nikker anerkjennende. Kursen endres.
Arkivets tatoveringer
Vi beveger oss oppover armen og nedover siden av ryggen mot høyre hofte. En krapp sving gjør at vi glir over hoftepartiet og nærmer oss en mørk flekk. En tatovering. Arkivaren smiler lurt. Han forteller at disse kommer i symboltunge utgaver, men at de også kan være betydningsløs pynt.
Tatoveringen er selvpåført arkivmateriale, gjenstand for både glede og desperat anger. Arkivaren påstår å ikke ha noen sterke meninger om temaet. Han forteller at akkurat denne ble påført av estetiske årsaker, men at den over tid har utviklet seg, blitt noe som minner om en fin periode. Motivet er hentet fra et bilde som hang hos en familievenn i Berlin. Til familiefarens misnøye havnet avbildningen av sønnen hans på magen her. Siden har arkivmaterialet blitt et minne om årene mellom skole og studie, da det ble opplevd en ny type frihet og uavhengighet; et minne også arkivaren har tatt vare på.
«Et siste sted jeg bør se?»
Arkivaren, tydelig engasjert nå, retter på brillene og ber meg bli med oppover magen. Han beveger seg med stolte skritt og finner frem en tykk mappe. På den står det «ansikt».
Arkivets forside
Møtet med ansiktet er ulikt de andre stedene vi har vært. Huden er den samme, men bærer preg av å være arkivets mest eksponerte og utsatte del. Det ligger små dammer av gammel hudkrem over hele flaten og rundt leppene ser jeg rester av pastasaus. Sansenes portaler gjør toppografien mer kompleks enn de andre stedene. Arkivaren opplyser om at området er vanskelig å forholde seg til.
« I starten var det vanskelig. Daglig ble det påført ting jeg trodde skulle arkiveres, men som viste seg å være uten betydning. Det har vært en tilvenningssak.»
«Hva skiller dette arkivområdet fra de andre?»
«Dette er i grunnen arkivets forside. Ansiktet er det verden utenfor ser først. En rift på nedre rygg er forbeholdt få tilskuere, et brennmerke i pannen vil alle se. Det er jo i grunnen den samme typen hud som vi så på ryggen, men det er hudkomposisjonen som gjør oss gjenkjennelige.»
Jeg noterer meg arkivarens avsluttende ord, og kan ikke unngå å merke meg yrkesstoltheten som stråler ut av ham. Vi sier høflig farvel. Våre veier skilles på høyre kinnben. Arkivet lukker seg bak meg, og jeg gjør meg noen tanker om hvordan mitt eget arkiv ser ut.