– Du blør altså noe helt jævlig fra tommelen, Nora. Det er en imponerende hudremse du har revet av, påpeker Aya. 

– Aiai. Gi meg hånda di. Ru og rødlig hud med tørre, hvite striper i seg, et lite sår mellom neglebåndet og tommelleddet? Jeg er ikke den eneste her med en iboende sult for egen tommelhud, kontrer jeg.

– På seg selv kjenner man andre. 

– Søstera mi mener jeg snart har nådd grensa for antall ganger man kan spise opp egen tommel før den slutter å vokse tilbake. Hadde kanskje vært like greit. 

– Nei, det er jeg ikke enig i. Altså, det høres rart ut, men huden fortjener liksom å eksistere på en vond og ekkel måte, syns jeg. 

– Sommeren før sjuende klasse satt jeg i gresset utafor blokka og så på nabojentene slå hjul. Da de strakk ut kroppen kunne jeg se hvert eneste bein skinne gjennom både hud og klær. Jeg så ned på min egen kropp, og det som stirra tilbake på meg var ei pute. Har du forsøkt å ta dukkeklær på ei pute før? Sånn syntes jeg kroppen min så ut i t-skjorte og shorts. Jeg fikk helt panikk, fikk et helt desperat behov for å åpne huden og rive ut de ekstra lagene med kropp. Det var da jeg begynte å grave i neglebåndet på tommelen. Jeg gravde til det begynte å blø, men det var ikke nok. Så jeg løp inn på badet, brukte den skarpe ringfingeren og den blodige tommelen til å klype tak i huden i kinnene, på magen, på hoftene og på lårene. Men huden nekta å åpne seg. På soverommet den kvelden skreik jeg ned i puta av fortvilelse. Jeg forbanna den jævla grensa mellom meg og kroppen. 

– Så å pålegge huden en vond og ekkel eksistens, det handler om hevn? 

– Nei, det handler om omsorg. 

– Omsorg?

– I årene som fulgte klarte jeg ikke slutte å observere kroppene rundt meg, klarte ikke slutte å observere min egen, ville bare åpne huden og plukke ut alt som var «for mye». Jeg ble besatt av det, og i besettelsen fikk «for mye» en ny definisjon. Først var det kun fett og muskler jeg ville til livs, men det ble fort til hele min tilstedeværelse i verden – både den fysiske og den ikke-fysiske. Det likte ikke kroppen min, den forsøkte hele tida å motarbeide meg. Kroppen ville være stor, jeg ville krympe. Eller, jeg måtte krympe. Min naturlige slutning var at det var krig mellom meg og kroppen. 

– I begynnelsen trodde jeg, som i barndommen, at huden hadde valgt kroppens side. Men etter hvert som jeg sank dypere ned i kampen, så jeg at huden begynte å endre form. Den fikk en ekkel, gulaktig blasshet. Den ble full av røde flekker, og kvisene og porene ble dobbelt så store som normalt. Uansett hvor brun jeg ble om sommeren, forble huden uten glans. Jeg begynte å tenke på strekkmerkene som stakk ut under trusekanten. Huden, som meg, ble forstørra mot sin vilje. Huden, som meg, ville slippe å leve. 

– Du vil ikke la huden dø fordi du har omsorg for den. Nå sier du at grunnlaget for alliansen var at ingen av dere ønska å leve. Hvordan henger det sammen? 

– Jeg har alltid tenkt at det motsatte av å leve ikke er å dø, men å eksistere. Målet mitt var aldri å dø, målet mitt var å slutte å leve, og kun eksistere. Når huden kvitta seg med glød, gnist og tilstedeværelse, så viste den meg at vi delte det målet. Jeg tenkte at vi var allierte i krigen mot kroppen, krigen om hvorvidt vi skulle leve eller eksistere. 

– Så hvor trakk du grensa, mellom å leve og eksistere? 

– Du slutter å leve og begynner å eksistere når du slutter å oppleve, og dermed slutter å føle. Da er du, men du er ingenting. 

– Jeg kan forstå at huden gjør dette ved å være livløs. Men hvordan hjalp huden deg med å gjøre det samme? 

– Spiseforstyrrelser, og kanskje spesielt de restriktive, er i seg selv ekstremt isolerende. Livet styres av rutiner fordi man er helt besatt av kontroll. Alt som kan gjøre at man mister hovedmålet – å krympe – ut av syne, skyr man som pesten. I mitt tilfelle var det både mat, for å sikre at kroppen ikke ble fysisk større, og sosiale opplevelser, for å sikre at jeg også forble så liten som mulig. Huden hjalp meg ved å frata meg alle muligheter til å bli sulten på mer. Jeg var alltid så isende kald på tærne at hvis jeg skubba tåa borti en dørkarm, så sverger jeg, jeg kjente ikke en dritt. Jeg var helt nummen. Den kulda satt i fingrene også. De få gangene jeg fikk lyst til å onanere gjorde de iskalde fingrene klitten til en effektiv avknapp. Men aller viktigst var det at jeg ikke kunne kjenne det når noen tok på meg. Og det gjaldt hele kroppen. Jeg hadde sex med en jeg var dødsforelska i, og jeg så fingrene hans på nippelen min, men jeg kunne ikke kjenne det. Jeg ble ikke litt tent en gang. Jeg bare lå der som en død påle, og jeg tenkte at dette her, kjærlighet og nærhet, er ikke for meg. Huden tok vekk alle muligheter for å kjenne noe på huden. Det var aldri gåsehud, bare dun. Huden redda meg fra å ved en tilfeldighet minnes på hvor godt det er å leve. Og slik gjorde den det mulig å fortsette å bare eksistere. 

– Selv om den ikke motiverte i rett retning for deg, så synes jeg grensedragninga di mellom det å leve og det å eksistere er veldig treffende. Spesielt fordi du både trakk fram det å miste muligheten til å kjenne ikke bare det gode, men også det vonde. Å sparke tåa borti dørkarmen kan være en fantastisk katalysator for å bare miste det litt over alt stresset man bærer på, og slik lede til noe godt. Livet handler om å føle, sant. Vennskap, forelskelse, hjertesorg, bekreftelse, avvisning, å lykkes, å feile, å dumme seg skikkelig ut, føle seg på toppen av verden, og å føle seg grunnleggende patetisk. 

– Jeg har kasta bort mye tid. 

– Ja, kanskje det. Men det er det mange av oss som har gjort. Og det er det mange som gjør, helt frivillig, helt friske. Bare sitter hjemme med typen og drikker Pepsi Max. For det vil jeg si: Det var ikke det at du så sunnere ut som viste meg at du var blitt frisk, det var at du begynte å snakke høyt, være med på ting, arrangere dine egne ting. Jeg kjenner ingen som er flinkere til å leve enn deg. Men det jeg da ikke skjønner, er hvorfor du fortsatt sitter her og river opp huden, og ønsker at den ikke skal leve, men eksistere. Og at du ønsker det ut av omsorg. 

– I dag vet jeg at det var sykdommen, og ikke huden, som gjorde meg nummen. Men jeg vet også hvor ensom den syke versjonen av meg var, og hvor viktig det var å ha en alliert. Derfor vil jeg forbli lojal til noe av det den syke versjonen av meg trodde på. Og jeg vil takke huden for å ha vært der for henne. Og det føles bare som den riktige måten å gjøre det på. 

– Jeg kan forstå det. Alle relasjoner skapes ved at man utvikler en måte å være sammen og vise kjærlighet til hverandre på. Og hvis det er å skade hverandre, så kan det føles som det eneste riktige, selv om man vet at det er feil. Det blir liksom kjærlighetsspråket. 

– Ja, det er jeg enig med deg i. Men det er rart, at man kan kjenne på en sånn kjærlighet for noe som bare har gjort en vondt, og føle at den største kjærlighetserklæringa er å gjøre dem vondt tilbake. 

– Det er mye omsorg i godt utført vold.