Det virker som om Norge har glemt det rasistiske drapet som skjedde for noen måneder siden. Til tross for at Tamima Nibras Juhar ble drept på grunn av sin hudfarge og religion, har det ikke vært mye snakk om rasisme i offentligheten. 

At Tamimas død har blitt sett på som en konsekvens vi må tåle er alarmerende. Det er også et resultat av nordmenns illusjoner om norsk rasisme. 

Ikke vår byrde å bære
Norges forhold til rasisme har vært preget av unngåelse og manglende vilje til å erkjenne dens røtter i eget samfunn. Vi er i en tid hvor rasisme får leve nokså fritt, samtidig som folk klør seg i hodet og peker i alle retninger for å bortforklare den. For slike holdninger kan vel ikke komme fra det norske samfunn? Gisp.

Vi er fastlåst i en absurd hverdag der jeg kan bli drept på jobb og arbeidsgivere kan vitse om å ta med “mørkhudede” hjem etter jakt. 

I samtaler om rasisme, blir ikke-hvite folk veldig fort objektene. Blikket rettes mot oss og ansvaret blir plassert på våre skuldre. Men det er ikke vi som har funnet opp et rasehierarki, og heller ikke vi som har opprettholdt det.

Diskursen er sentrert rundt ikke-hvites opplevelser av rasisme, ikke rundt nordmenn som fortsatt utfører rasistiske handlinger. I offentlige samtaler om rasisme er det minoriteters opplevelser av rasisme som står i sentrum, men nordmenn gjør sjelden seg selv til et objekt for undersøkelse. Det er ikke bare svarte og brune som har en hudfarge. Hvithet er like viktig å forstå, om ikke viktigere, fordi det er de hvite som opprettholder et rasistisk system.

Nordmenns «fargeblindhet» og manglende refleksjon rundt egen hudfarge er frustrerende og tidvis pinlig å observere. Det fører til pinlige situasjoner, for eksempel at man velger Hud som tema for utgave, men kvier seg for å skrive om hudfarge. Jeg burde ikke vite bedre enn hvite folk hva det betyr å være hvit. Her sitter jeg likevel og må forklare at hvit overlegenhet faktisk er noe som kommer fra dere, og dermed er deres ansvar.

Så hvorfor unngår dere å snakke om hudfarge? Hvorfor tror dere at rasisme ikke er et eget norsk fenomen, men noe importert? Hvorfor tror dere norskhet er moralsk eksepsjonell, når denne identiteten er bygget på samme koloniale tankegods som andre europeiske nasjoner? Det er to underliggende faktorer som kan forklare hvorfor og hvordan nordmenn klarer å vri seg unna eller melde seg ut av en rasismedebatt som egentlig angår dem selv mest. 

Myten om den gode nordmannen

Jeg tror dette har mye med deres selvpersepsjon og selvbilde å gjøre: Nordmenn er «typisk» gode og rasisme er ikke noe dere «typisk» bidrar til. 

Selv om det er en del av rasismens funksjon å tro på hvit uskyld og å assosiere hvithet med godhet, så får den her en norsk tvist: Nordmenn oppfatter seg selv som for rause og for progressive til å drive med noe så primitivt som rasisme. De «hever seg over» rasisme og ser gjerne på dette som noe som skjer andre steder, blant andre folk. 

Denne selvforståelsen er forankret i noe som på faglig språk kalles norsk eksepsjonalisme, som viser til at nordmenn tror at Norge er et moralsk unikt land og dermed skiller seg fra resten av verden. Den kan likne amerikansk eksepsjonalisme, ved at befolkningen oppfatter seg selv som spesielt gode eller sin kultur som overlegen andres. Forskjellen er at nordmenn er bundet av janteloven og må holde kortene litt tettere mot brystet. Den norske eksepsjonalismen gjør det vanskeligere å konfrontere rasisme enn i andre vestlige land, nettopp fordi den er pakket inn i forestillingen om at Norge allerede står på riktig side av historien.

Konsekvensene av denne selvforhøyelsen er at samtaler om rasisme blir ubehagelige, famlende og ofte helt umulige å komme noen vei med. Hva som egentlig gjør nordmenn så eksepsjonelt gode, er mindre klart.

Norsk koloniarv, rasisme som noe «norsk»
Norsk identitet er formet av det samme etnosentriske Europa som drev med europeisk kolonialisme og raselære. Norske institusjoner og myndigheter bidro aktivt til legitimeringen av rasehierarkier og det norske samfunnet ble bygget på de samme mekanismene som preget europeisk nasjonsbygging; forestillinger om sivilisasjon, rase og «de andre».

Til tross for at dette aldri blir snakket om, var Norge en aktiv aktør i koloniseringsprosessen og slavehandelen. Det dansk-norske skipet Fredensborg er verdens mest dokumenterte slaveskip, og omtrent halvparten av skipene og mannskapet i den dansk-norsk slaveflåte var norske. Nordmenn styrte slavefort rundt om i verden, forkynte rasebiologi i kirken og tjente seg rike på dette. Så sent som i 1914 ble afrikanere stilt ut på en menneskelig «zoo». 

Likevel er den gjennomsnittlige nordmannens oppfatning at Norge ikke har en kolonihistorie.

Nordmenns illusjon om rasisme som noe som på mystisk vis har klart å overleve i det norske samfunnet, skyver ansvaret over på disse «spøkelsene» som opprettholder det, i stedet for å ta ansvaret selv.

Dere må anerkjenne at det norske er et fundament for det rasistiske tankegodset, at dette er hjemmelaget.

Ansvar
Jeg synes det er merkelig at nordmenn er så lite kjent med seg selv og har en så sterk aversjon til å se sin egen hudfarge og rolle i et historisk og globalt perspektiv. Det lille ansvaret nordmenn tok under Black Lives Matter-protestene ser ut til å ha dødd ut, og rasismens lange klør sitter fortsatt dypt i kulturen. Det hjelper lite at svarte og brune folk snakker om hudfarge, når nordmenn ikke anerkjenner sin egen. Å lage trygge rom for svarte og brune stemmer er bra, men det i seg selv endrer ingenting. For hva skjer etter det? Skal rasismen forsvinne av seg selv? Skal et rosetog eller en koselig tale fra kongen gjøre jobben? Det har den for så vidt ikke gjort, siden flere unge blir høyreekstreme og rasistisk vold fortsatt blir utført. 

Norges passivitet og naivitet i møte med rasisme og høyreekstremisme har dødelige konsekvenser. Norsk rasisme er absolutt ikke unorsk, ikke noe som er importert fra USA, og det er heller ikke noe som bare eksisterer i ytterkantene av samfunnet. Det er vevet inn i norsk historie og kultur.

Mens nordmenn klamrer seg fast til et verdenssyn der Norge er et rettferdig og godt land, og norske verdier er gode, lider resten av verden (og oss) av deres illusjoner. Troen om at Norge er bedre enn andre land og at rasisme ikke er noe som kan stamme fra eller gro ut fra et land som dette, er en av de største barrierene i antirasistisk arbeid. Det gror så jævlig, og det har det alltid gjort. 

For å forstå strukturell rasisme og hvor rasismen kommer fra, må man erkjenne egen fortid og egen posisjon i verden i dag, uansett hvor ubehagelig det er. Norge bør på lik linje som andre vestlige land bli ansett som hvite koloniherrer, og ikke nøytrale parter som stod på sidelinjen.

Det bør gjøres mer forskning på hvordan nordmenns disposisjoner opprettholder strukturell rasisme, og mindre på rasialiserte menneskers opplevelser med rasisme. Mangfoldstiltak inkluderer oss i samfunnet, men inn i et fortsatt rasistisk system. Videre bør fokuset rettes mot nordmenns egne persepsjoner av seg selv og sin hudfarge. 

Dere må tørre å anerkjenne deres aktive rolle i dette og ta ansvar, ikke bare være «støttespillere» for dem som opplever rasismen. 

Vi ber ikke om medfølelse eller mer rom til å ytre oss om rasisme, men om at dere tar ansvar for faenskapet nordmenn driver med.