Vibeke Løkkeberg er regissøren bak en av norsk filmhistories mest omdiskuterte filmer. Hud ble hyllet under programmet i Cannes og Løkkeberg ble utpekt som visjonær i utlandet. I norsk presse ble filmen slaktet. Flere anmeldere gikk langt i å flette personlige, seksualiserte notasjoner om Løkkeberg inn mellom krasse linjer om filmen. 

I dag har filmen fått en renessanse som kultklassiker også her hjemme. Hud blir blant annet kalt et feministisk mesterverk.

Jeg prater med Løkkeberg om Hud og kontroversene rundt filmen. Så glir samtalen videre. 

Hudløs

Vilde var bare et barn da stefaren hennes Sjur begynte å ha sex med henne. Som følge av overgrepene har Vilde født datteren Malene, som er stum. Stillheten mellom dem er kvelende. Det er stillheten fra de andre øyboerne også. Ingen sier noe om overgrepene som fortsetter i soveværelsene i familiens hjem. 

Når jeg spør Løkkeberg om hvorfor hun valgte å sette filmen til 1880-årene, svarer hun at hun ville lage en fundamentalt klassisk film om kvinner.

– Jeg ble spurt om jeg kunne lage en billigkjøkken- og realistisk film om det. Nei, jeg ville lage en film som stod seg om 40 år.

Den skulle bli en klassiker, fortsetter Løkkeberg. Ikke fordi den i noe tilsnitt er arkaisk, men fordi den viser overgrepenes brutale vedvarenhet. 

– Når kvinner blir voldtatt, er det vanskelig å skjønne hvorvidt dette er hennes eller hans skam. Skammen får du fra samfunnet, for det har jo ikke utviklet seg særlig. Der ligger jo fordommene tykt og bestandig og er et evig problem.

I Hud skulle Løkkeberg uttale skammens stillhet.

Vilde er derfor liksom  «mutet» av Løkkeberg, hennes stumme datter likeså. Musikken og bildene og filmen snakker – ikke personene. I den tilstanden Vilde er i, ville hvert ord virke platt, sier Løkkeberg, fordi ordene ikke kan leve opp mot den styrken bildet har. 

I en scene ligger Vilde først som voksen og siden som barn, helt naken i sin stefars armer. Vilde har selv oppsøkt fanget til stefaren som kjærtegner henne. Det er som om hun også er avhengig av ham som volder henne vondt. 

– Det er et overgrep, men et som får karakter av noe annet også. Barnet binder seg jo til en slik type kjærlighetsopplevelse.

Til sist handler det om hvordan skammen etter et overgrep påføres den utsatte, og hvordan overgriperen beskyttes av samfunnet rundt den utsatte når den forsøker å komme seg unna.

– Det handler jo om hvor lite du skal bevege deg i utkanten av systemet før du får en skam på deg. Hvis det er noen som truer med å forstyrre harmonien i gruppen, så må de utvises, sier Løkkeberg.

Derfor ble Hud for farlig til å bli vist, fortsetter hun og sikter ikke lenger bare til tematikken i Hud. Løkkeberg forstyrret nemlig selv en slags harmoni da filmen ble gitt ut.

Utvisningen

– Hud hadde et budsjett på tjuefire millioner kroner, og var den dyreste filmen produsert i Norge fram til da. I dagens kurs tilsvarer budsjettet rundt sekstiåtte millioner.

– Alt kom ikke fra staten da, skyter Løkkeberg inn når jeg forsøker å sammenfatte kritikken Hud ble møtt med.

Hun sier de ikke fikk mer enn fem millioner fra staten. 

Kritikken haglet mot filmen likevel. I leserinnlegg kunne man lese om hvordan Løkkeberg hadde sløst bort norske skattepenger på en kunstfilm som ikke sa noen ting. I anmeldelser stod det at filmen var for vakker, for intetsigende, for kunstnerisk.

Da jeg leste i aviser på Nasjonalbibliotekets nettarkiv før intervjuet med Løkkeberg, rynket jeg på nesa av all mannssjåvinismen som utspilte seg så åpent i 1986. Kjønnede, seksualiserte notasjoner fløt mellom krasse linjer fra mannlige anmeldere av filmen.

Jeg forteller Løkkeberg om en anmelder som skrev rett ut at hun var for vakker til å stå bak kamera.

Hun sier det burde blitt laget en bok om alle kritikkene.

– De røper jo menns forhold til kvinner noe så kolossalt. De setter grenser for hva vi får lov til å drive med, eller hva vi får lov til å eksponere i kunst. Og de blir rasende hvis vi trer over dem.

Mye kan skrives om et seksualisert anmelderi fra 1986, men jeg ser bort fra spørsmålene kring kritikken. 

Uten at det sies høyt blir vi liksom enige om at samtalen videre heller skal dreie seg om maktubalansen mellom kjønnene, den Løkkebergs arbeid hele tiden synes å dreie seg rundt, og den utspillene fra 1986 bare er et av mange eksempler på.

Den virker liksom tykk og bestandig og evig, den også.

Den lange veien til registolen

Når jeg spør Løkkeberg om kjønnsstrukturene i dagens filmbransje, svarer hun noe anekdotisk at hun nettopp har gitt ut en film. 

– Den har du sikkert ikke sett, sier hun.

Løkkeberg sikter til dokumentarfilmen Den lange veien til registolen.

Filmen er satt sammen av opptak gjort under det første Kvinnefilmseminaret på Berlinalen i 1973. På opptakene intervjuer Løkkeberg regissører, filmfotografer og skuespillere om deres erfaringer med å være kvinne i bransjen. Kvinnene forteller om hvordan de må albue seg frem, overprestere, tåle kjønnede og sexistiske kommentarer som en del av feltets spill.

– Den har jeg hatt veldig lyst til å se, men jeg har ikke klart å oppdrive den.

– Nei. Det er jo 50 år siden jeg tok opp intervjuet med disse damene i Berlin. Opptakene forteller det samme som jeg har konkludert med nå: Det har ikke skjedd noen ting.

Allerede på syttitallet ble prosjektet tilbudt NRK. Den gangen gav de Løkkeberg konstant avslag. Nå kan det virke som kinosjefene mener filmen er for smal til å bli vist. For selv om dokumentarfilmen ifølge Løkkeberg har hatt stor suksess på flere internasjonale filmfestivaler og høstet gode anmeldelser her hjemme, har ikke filmen nådd så mange kinolerret.

Løkkeberg forteller at i tillegg til kinofolkenes aversjon, har distributøren bak Den lange veien til registolen etterlatt henne med en stor regning for en KI-oversettelse hun ikke har godkjent, at han siden dro ut av landet med et nytt prosjekt og lot henne i stikken uten hjelp til å lansere filmen.

– Jeg var jo i åtte land med denne filmen, og har hatt kjempesuksess på disse festivalene. Så jeg hadde jo ikke muligheten til å være her og legge opp en sånn lansering. Nei, distributøren skrev kun til én av festivalene i Norge som skulle vise den, at dette bare er en film for gamle raddiser.

Anekdoten er lagmessig rik. Konturene av dokumentarfilmens tematikk er tydelige som i motlys. Filmen som fremstiller kvinnenes erfaringer av filmbransjen på syttitallet griper inn i dagens filmlandskap også; inn i fordelingen av penger, inn i prisutdelingene på verdens filmfestivaler og ikke minst griper den inn i samfunnets grunnpilarer. I hvert fall mener Løkkeberg det.

– Kvinner har ingen reell makt, for systemet er ikke laget for kvinner. Så lenge vi ikke sitter i de rom hvor krig og fred blir bestemt, så har vi ingen makt. Og kvinnene som har makt, det er dårlige kopier av menn som albuer seg frem, de er like krigshissende som alle menn som sitter i det rommet.

Hun forteller at det er slike perspektiver hun forsøker å få frem i sine arbeider; kvinner har fremdeles ikke tilgang på makt.

– Vi er ikke plassert der hvor vi kan sortere ut vår egen stemme, sier hun.

– Det er det denne filmen forteller, som jeg har laget, og som ikke blir sett av noen.

Løkkeberg har sagt at flere kvinner burde dømmes til ensomhet. I konteksten var det tydelig at hun med ensomhet mente å skape kunst, å skrive; at flere kvinner burde stå bak kamera heller enn foran.

– Det er så viktig å ha en stemme, sier Løkkeberg, men det å finne sin stemme betyr at du må gå litt i kloster. Du må være litt sammen med bare deg selv, bli kjent med deg selv.

– Har det vært vanskelig å velge ensomheten? Å velge kunsten?

– Nei, det er jo noe du er, ikke noe du velger.

Frigjøringen

Jeg spør om Løkkeberg har hørt om Hélène Cixous.

Nei, svarer hun.

Jeg sier at Løkkeberg sitt prosjekt minner meg om hennes.  

Hélène Cixous sitt mest kjente essay har tittelen “Medusas latter”. I essayet lanserer hun begrepet écriture féminine, som noe keitet kan oversettes til feminin skrift. Jeg forteller Løkkeberg at Cixous også ville dømme kvinner til ensomheten, i hvert fall til å skrive:

«Hun må skrive seg selv fordi det dreier seg om oppfinnelsen av en ny opprørsk skrift, som i frigjøringens øyeblikk tillater henne å virkeliggjøre bruddene og endringene som er nødvendige i hennes historie, (…)»

– Jeg tror det kan gjelde all kunst. Film også.

– Det er jo det alt dreier seg om. Kontroll fra det mannlige systemet. Det er de som har satt grensene for oss. Det er ikke grenser for promiskuitet jeg snakker om, men grenser for å finne ro i sin egen stemme, grensene for å stole på den og kreve en plass i samfunnet som et feminint prosjekt.

Cixous skriver også at kvinnen bærer i seg alle andre kvinners erfaringer samtidig. Hun skriver at vi er moren og barnet som blir født samtidig. At man ikke kan kutte over noen av disse båndene; verken til sin barndom eller til seg selv som mor av selvet.

Det er vakkert, sier Løkkeberg.

Ja, sier jeg.

Nydelig, sier Løkkeberg og det blir stille. Så brytes stillheten av at jeg litt på måfå konstaterer at Løkkeberg ofte viser verden gjennom barnets blikk.

Det er jo der det starter, sier Løkkeberg.

Så spør hun om jeg kan ringe henne opp igjen, at hun må rekke en restaurant, lurer på om det er greit å prate mens hun kjører dit.

Jeg sier at jeg bare har et par spørsmål igjen, at det kan gå kjapt.

– Hva lurer du på da?

– Bare hva du tenker om utviklingen i norsk film i dag.

– Det spørsmålet tar vi i bilen, sier Løkkeberg.

Husk at du er kvinne

Når jeg ringer opp igjen, trekker vi opp tråden om kvinner, makt og kunst, Løkkeberg gjentar mennene og rommene der krig og fred bestemmes.

Jeg spør om hun mener kvinnene skal søke mennenes makt, eller om vi skal prøve å ødelegge den.

– Man skal forstyrre makten med kunsten sin slik at den gjør inntrykk på dem, svarer hun.

– Tror du det går an å forstyrre makten sånn som kunstfeltet ser ut i dag?

– Nei, jeg tror ikke det er stor nok kunst som lages. De får ikke pengene, kan du si.

Filmer som Hud blir ikke laget lenger, kunstfilmproduksjoner kan bare drømme om både tjuefire og åttiseks millioner. Likevel er det mulig å skape noe som dytter borti den skjeve grunnstrukturen vi vakler rundt på.

– Men det er et slit, sier Løkkeberg.

Stemmer som virker provoserende på det mannlige system, får ofte så hard medfart at det noen ganger kan minne om en offentlig henrettelse. Løkkeberg er ikke den eneste kvinnen i Norge som har opplevd å bli utstøtt som følge av provoserende verk, men utstøtelsens varighet står hun ganske alene om. 

Hun forteller om sensuren hun selv har blitt utsatt for, at det tok lang tid før noen ville gi henne penger til å lage ny film, og om et filminstitutt som la føringer for hvem hun fikk lage film med. Verken hennes mann, filmprodusenten Terje Kristiansen, eller hennes datter Tonje Kleivdal Kristiansen, skulle få virke i filmene hennes lenger, forklarer Løkkeberg. Siden regissøren skal få bestemme den slags, la Løkkeberg heller spillefilmene på hylla. 

– Da begynte jeg å skrive romaner isteden.

Det er tydelig at det har kostet å skape. Særlig om og som kvinne.

Etter om lag halvannen time legger Løkkeberg på. Hun sitter i bilen sin utenfor en restaurant. Nylig fylte hun åtti år. Lite tilsier at kampen for kunsten og for kvinner er over ennå. 

– Nå kommer jeg med en serie i tre deler med samme tematikk som Den lange veien til registolen, så det blir spennende å se hva de sier om den.